Noen som har erfaringer/historier å fortelle fra når et dyr har gått bort?

[AnonymBruker]

Jeg kommer til å avlive den ene hunden min i løpet av uken. Jeg har ikke mistet noen (verken dyr eller menneske) på ca. 8 år og gruer meg veldig. Sist gang jeg tok farvel med et dyr gråt jeg ustoppelig i et halvt år. Jeg var så klart en del yngre, men jeg kjenner jeg gruer meg veldig til den sorgen igjen og er redd for at den treffer like hardt nå.

Jeg merker at jeg prøver å distansere meg litt. Prøver å lure meg selv til å tro at det ikke har så mye å si, at det kommer til å gå fint, tenke på at hun har levd et langt liv og ikke har gått glipp av noe, osv. Men jeg vet innerst inne at dette bare er tull og at uansett hva jeg sier til meg selv nå så kommer jeg til å være utrøstelig når jeg endelig må ta avskjed.

Uff, jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med denne tråden. Jeg bare gruer meg. Det er nesten så jeg lurer på om ventetiden er verst og om jeg kanskje blir litt lettet når det endelig er over, men det høres ikke sannsynlig ut det heller. Kommer til å savne henne noe voldsomt.

Er det noen andre her inne som har tatt avskjed med dyrene sine? Hva gjorde dere for å forberede dere? For å hanskes med det i ettertid? Hvordan opplevde dere det? Når begynte dere å føle dere bedre igjen og gjorde dere noe for å hjelpe dere selv dit?

(Jeg var veldig usikker på om dette ble postet på rett tavle, så moderator må bare føle seg fri til å flytte tråden hvis den er fullstendig feilplassert).

Anonymous poster hash: 70253...737

[AnonymBruker]

Jeg har vært igjennom det to ganger, med to kreftsyke hunder. Sørget i månedsvis, egentlig i årevis. Det er fremdeles vondt å se bilder av de. Jeg ville egentlig ikke svare deg, fordi jeg er redd for at noen kalde mennesker skal svare at det er bare et dyr. Det smerter når noen sier det. For meg er dyr like mye verdt som mennesker og for meg er det å sørge veldig privat. Ville uansett gi deg et svar og si at jeg ønsker deg alt godt

Anonymous poster hash: a0a8f...6f7

[dillyduzit]

Det er fare for at jeg kommer til å bli sett på noe crazy, men det er en sjangse jeg tar.

Altså, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si så da forteller jeg bare hva jeg gikk igjennom, både før, under og etter.

Det vi lurer på er om hun ble såpass deprimert at sykdommen bare tok helt overhånd (sep). Et par mnd tidligere hadde vi fått vite at hun hadde jurkreft men det ble holdt i sjakk og ville kunne leve et godt liv sålangt hun ikke følte seg dårlig.

Jeg var på ferie med mamma og pappa på den tiden (hjemme på ferie fra statene) hvor broren min hadde sendt en melding til mamma om at gullet ikke ville gå på tur, maten ble kastet opp etc og hun var generelt veldig dårlig men han ville avvente situasjonen til vi kom hjem. Dyrlegen ble ringt og det ble avtalt avliving førstkommende arb.dag. Jeg tror jeg gråt i et strekk den helgen og var bare hjemme for å kose med hun, gi hun all oppmerksomhet og hun fikk alt av mat hun ville ha som hun ikke kastet opp.

Inne hos dyrlegen var veterinæren veldig imøtekommende og ga oss tid til å si farvel. Vi hadde tatt med oss dynen som hun pleide å sove på, slik at hun fikk ligge på teppet sitt en siste gang mens vi satt rundt hun og ga masse oppmerksomhet. Så plutselig var hun borte.

På en måte var det nydelig og deilig å tenke på, for nå slapp hun alle smertene og vi slapp å se hun lide, men dette var hunden jeg hadde vokst opp med. Jeg gråt helt sikkert hjertet ut av meg selv (metaforisk). Det var også en surrealistisk følelse av å se faren min gråte.

I tiden etterpå var det mye vonde stunder, mye snufsing. Men tiden gikk og det ble bedre. Mamma og pappa skaffet seg en ny valp et halvt år senere (en nydelig flatcoated retriever) men jeg merker at jeg sliter litt enda i dag. Jeg trodde også jeg skulle klare å skrive dette uten å begynne å snufse men der tok jeg feil gitt.

Ja, jeg vet at dyr er dyr, men denne hunden var en del av meg langt inn i hjerterota og kommer nok alltid til å være der.

Håper dette hjelper litt med tanker rundt situasjonen din TS, det er ingen god følelse.

[wintergirl]

I 2010 så måtte vi avlive våre kjære hund Rex. Han ble 14 år og var en ordentlig herlig hund med mye kjærlighet. Han hadde et stor kul på benet som dyrlegen sa var kreft.Egentlig så skulle han avlives den 22 april, men fordi han hadde så store smerter og lå gråt hele tiden så bestemte vi oss for å ta han med til dyrlegevakten, dette var 21 april. Da jeg og pappa tok fram båndet til Rex og tittet på han der han lå på gulvet og tittet på oss, så logret han. Han var så rar i bilen den kvelden, akkurat som han visste hva som ville skje. Vi kom fram til dyrlegen og rett før hun skulle sprøyte inn sovemiddelet så gikk han ut i gangen og så på søstera mi som ikke klarte å bli med inn en siste gang. Jeg hentet han inn igjen og han fikk sovemiddelet så han kunne sovne først, deretter fikk han giften og sovnet inn med familien rundt seg. Han sovnet inn 21.30. Kommer aldri til å glemme han, fantastisk hund som jeg kommer til å savne for alltid. Jeg gråt veldig den første uken, men så kom det seg. Jeg mistet en hund i 1994 også. Laika het hun og hun ble bare 7 år. Det var helt j....... Jeg var 13 år på den tiden og merket at jeg tok det tyngre da, selv om jeg var like glad i Rex. Jeg føler med deg. Å miste en hund er forferdelig vondt, men du gjør det som er best for vennen din også tar du med deg gode minner videre. Hun er heldig som har hatt deg som eier, som har elsket henne og gitt henne omsorg. Ikke glem det, at du betyr mye for henne også. En stoooor klem til deg og jenta di

[Gjest Iben]

Hunden jeg vokste opp med ligger nå i en urne oppå et lite "alter", med noen bilder og sånn rundt, på loftet hos foreldrene mine Det føltes så klart veldig kjipt da han døde, "tomt" på en måte, men det slipper du vel ikke unna uansett. Men jeg kom meg fort over det, siden han tross alt hadde hatt et fint liv. Når livet ble for vondt for ham å leve, fikk han også - i motsetning til mennesker - lov til å dø. Og det er jo ikke så verst, bare det? Jeg savnet så klart hunden min, men samtidig syntes jeg liksom ikke "synd" i ham. Han hadde et godt liv, og da han ble skrøpelig og syk så slapp han også å lide. Det høres kanskje litt "kaldt" ut, men det var ihvertfall det jeg fokuserte på. Og det kortet nok kraftig ned på sorgprosessen, ihvertfall for min del.

Kondolerer så mye.

[wintergirl]

Jeg har vært igjennom det to ganger, med to kreftsyke hunder. Sørget i månedsvis, egentlig i årevis. Det er fremdeles vondt å se bilder av de. Jeg ville egentlig ikke svare deg, fordi jeg er redd for at noen kalde mennesker skal svare at det er bare et dyr. Det smerter når noen sier det. For meg er dyr like mye verdt som mennesker og for meg er det å sørge veldig privat. Ville uansett gi deg et svar og si at jeg ønsker deg alt godt

Anonymous poster hash: a0a8f...6f7

Jeg syns så synd på de menneskene som sier at "det er bare en hund/ et dyr" De er såå fattige i seg selv. Jeg tror at de som mener at dyr ikke er så verdifulle faktisk mener det samme om mennesker. Dyr er meget verdifulle og verden ville vært så fattig uten dem. Hvorfor tror du de bruker dyr i terapi for de som lider av depresjoner, er fysisk syke og m.m? Eeeeeeelsker dyr og vet at det er mange flere som føler det samme

[Gjest]

Nå er det to uker siden jeg måtte avlive en av mine to katter. Ventetiden var definitivt verst. Å gå og tenke "dette er de siste dagene jeg har med han" var helt forferdelig. Det ble et par dager med bare kos, godbiter og mange, mange tårer. Han ble bare seks år og kunne enda hatt mange år igjen, men han ble syk og ingen behandling hjalp nevneverdig i løpet av de siste månedene.

Det var tydelig at han ikke var seg selv, men tanken på at han i allefall ikke lider lengre er en liten trøst.

Følelsen av å benekte det hele er jo et klassisk steg i sorgprosessen. Det tar tid å komme over tapet av en trofast venn. Sorgen blir nok ikke mindre, men den blir litt lettere å ha med å gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg syns så synd på de menneskene som sier at "det er bare en hund/ et dyr" De er såå fattige i seg selv. Jeg tror at de som mener at dyr ikke er så verdifulle faktisk mener det samme om mennesker. Dyr er meget verdifulle og verden ville vært så fattig uten dem. Hvorfor tror du de bruker dyr i terapi for de som lider av depresjoner, er fysisk syke og m.m? Eeeeeeelsker dyr og vet at det er mange flere som føler det samme

Setter utrolig stor pris på tilbakemeldingen din Det er godt å vite at det er fler som tenker som meg. Dyr gir så mye glede (og bekymring når de er syke) Livet er bedre med dyr

Anonymous poster hash: a0a8f...6f7

[wintergirl]

Setter utrolig stor pris på tilbakemeldingen din Det er godt å vite at det er fler som tenker som meg. Dyr gir så mye glede (og bekymring når de er syke) Livet er bedre med dyr

Anonymous poster hash: a0a8f...6f7

Setter utrolig stor pris på mennesker som deg også