Skal gå ifra samboer. Vil vite hvordan det kan gjøres smidigtst mulig.

[AnonymBruker]

Skal som sagt gå ifra samboer, å lurer på om noen har tips til hvordan jeg smidigst mulig kan gjøre dette.

Jeg er på ingen måte ute etter å såre han.

Jeg ønsker han heller ingenting vondt.

Jeg går pga alkoholismen hans.

Jeg er fast bestemt på å gå ifra han, å det er en stund siden jeg tok det valget.

Har ikke sagt noe til han pga den dårlige stemningen han garantert vil lage. Har leitet etter bolig en stund, å hadde tenkt å si ifra til samboer når jeg hadde funnet bolig, men nå orker jeg ikke lenger å leve under de forholdene vi lever. Har bestemt meg for at jeg skal si til samboer at jeg går ifra han.

Dere som har blitt forlatt, hvordan hadde dere foretrukket at forholdet ble avsluttet?

Anonymous poster hash: 1c895...69b

[AnonymBruker]

Ikke sugarcoat it. Sett deg ned og fortell ham at du vil prate litt. Si det som det er at du ønsker å gjøre det slutt. Du trenger ikke å legge ut alle grunnene hvorfor du ikke gidder mer, for da vil han garantert prøve å overtale deg til å forandre seg. Du sier bare at du føler dere har vokst i fra hverandre, og at du ikke lenger har disse kjærestefølelsene for ham lengre.

Anonymous poster hash: 587df...214

[Gjest Teta]

Ville ikke ventet til jeg satt fint i det med egen leilighet til meg selv. Selv om han "lager dårlig stemning" av at du gjør det slutt, så er det faktisk en del av pakken som man må gjennom.

[floppesopp]

Oi! Jeg har ikke selv blitt forlatt eller forlatt noen, men jeg har noen venner som slo opp men måtte bo sammen av økonomiske grunner. En da var alle tingene hans borte og hennes var igjen. Hun sa det gjorde vondt der og da og i noen dager, men så innså hun at det var for det beste.

Nå er jo en anerledes situasjon, siden de hadde snakket om det og blitt enige om å gå fra hverandre, men jeg tror hun satte pris på at det ikke ble noe drama i det minste.

Man skal jo være forsiktig med å gi råd til folk, så jeg råder deg ikke til noen ting, men var det meg tror jeg nok jeg ville luftet det slik at han viste at det kom til å skje og at det ikke var noen annen utvei. Om han blir sint eller lei seg så er han iallefall forberedt, tenker nå jeg.

[AnonymBruker]

Ville ikke ventet til jeg satt fint i det med egen leilighet til meg selv. Selv om han "lager dårlig stemning" av at du gjør det slutt, så er det faktisk en del av pakken som man må gjennom.

Er enig i at det er dårlig gjort å sitte med egen leilighet før jeg sier noe til han. Han fortjener også å omstille seg å finne seg en hybel/ leilighet.

Men han er også veldig lunefull, det er ikke bare det at han lager dårlig stemning i heimen når han blir sur, men han psyker meg totalt ut, samtidig som han er beruset hver eneste dag. Ungen min får også gjennomgå.

Jeg er nervøs nok som det er. Gruer meg til han kommer hjem fra jobb. Går på tå hev hver dag osv...

Anonymous poster hash: 1c895...69b

[AnonymBruker]

Ikke sugarcoat it. Sett deg ned og fortell ham at du vil prate litt. Si det som det er at du ønsker å gjøre det slutt. Du trenger ikke å legge ut alle grunnene hvorfor du ikke gidder mer, for da vil han garantert prøve å overtale deg til å forandre seg. Du sier bare at du føler dere har vokst i fra hverandre, og at du ikke lenger har disse kjærestefølelsene for ham lengre.

Anonymous poster hash: 587df...214

Har igrunnen tenkt å si at det er pga alkoholismen hans. Jeg har tidligere sagt at hvis han ikke gjør noe med det problemet sitt, så vil jeg gå. Han har ikke gjort noe for alkoholismen, heller blitt værre...

Anonymous poster hash: 1c895...69b

[AnonymBruker]

Jeg også gikk fra en alkoholiker.. vi hadde barn sammen og jeg kom fra en helt annen kommune , så familien min bodde et godt stykke unna. Så var ingen lett valg å ta. Men glad jeg gjorde det. Jeg slet veldig i dette forholdet, og det kan jeg tenke meg du også gjør. Trur jeg tenkte på det i 2 år før jeg gikk.

Jeg hadde vel truet med det lenge, men han tok meg ikke alvorlig.

Trur jeg egentlig bare sa det rett ut at nå vil jeg ikke mere og flytter ut. Jeg bodde i huset menst han bodde med foreldra til jeg fant meg ei leilighet til meg og ungene. Gikk igrunn greit helt til jeg flytta ut. Da kom angeren hans og skjønte alvoret og hvordan han hadde oppført seg og lovte gull og grønne skoger. Tok han selvsagt ikke tilbake og det tok vel 1 år før han kom over meg. Men vi har på en måte hatt et godt samarbeid med tanke på ungene. Trur han skjerpet seg litt også. Men trur ikke jeg hadde villet funnet en leilighet først, da kan han føle du har gått bak ryggen hans. Si ifra først og så finner du deg en bolig etterpå.

Anonymous poster hash: d274e...978

[AnonymBruker]

Jeg også gikk fra en alkoholiker.. vi hadde barn sammen og jeg kom fra en helt annen kommune , så familien min bodde et godt stykke unna. Så var ingen lett valg å ta. Men glad jeg gjorde det. Jeg slet veldig i dette forholdet, og det kan jeg tenke meg du også gjør. Trur jeg tenkte på det i 2 år før jeg gikk.

Jeg hadde vel truet med det lenge, men han tok meg ikke alvorlig.

Trur jeg egentlig bare sa det rett ut at nå vil jeg ikke mere og flytter ut. Jeg bodde i huset menst han bodde med foreldra til jeg fant meg ei leilighet til meg og ungene. Gikk igrunn greit helt til jeg flytta ut. Da kom angeren hans og skjønte alvoret og hvordan han hadde oppført seg og lovte gull og grønne skoger. Tok han selvsagt ikke tilbake og det tok vel 1 år før han kom over meg. Men vi har på en måte hatt et godt samarbeid med tanke på ungene. Trur han skjerpet seg litt også. Men trur ikke jeg hadde villet funnet en leilighet først, da kan han føle du har gått bak ryggen hans. Si ifra først og så finner du deg en bolig etterpå.

Anonymous poster hash: d274e...978

Så bra at du kom deg bort, å at det gikk såpass smertefritt.

Jeg er enig i det med leilighet, men siden han er såpass lunefull og psyker meg ned nå, er jeg redd for hvordan det blir når han får vite at jeg ikke vil mer.

Har også liten tro på at han flytter før meg. Tror han vil klamre seg til håpet så lenge jeg er der.

Ungen og jeg risikerer da å måtte bo litt her og der en periode, å den perioden kan bli lang da jeg har lett etter leilighet i mange mnd allerede.

Jeg er så dritt lei, å har bare lyst å gi beskjed om at det er slutt, men er som sagt redd for konsekvensene

Anonymous poster hash: 1c895...69b

[AnonymBruker]

Så bra at du kom deg bort, å at det gikk såpass smertefritt.

Jeg er enig i det med leilighet, men siden han er såpass lunefull og psyker meg ned nå, er jeg redd for hvordan det blir når han får vite at jeg ikke vil mer.

Har også liten tro på at han flytter før meg. Tror han vil klamre seg til håpet så lenge jeg er der.

Ungen og jeg risikerer da å måtte bo litt her og der en periode, å den perioden kan bli lang da jeg har lett etter leilighet i mange mnd allerede.

Jeg er så dritt lei, å har bare lyst å gi beskjed om at det er slutt, men er som sagt redd for konsekvensene

Anonymous poster hash: 1c895...69b

Ønsker deg lykke til Jeg kan forstå hvordan du har det. Jeg var langt nede i kjellern i det forholdet jeg hadde. Kranglet støtt, og han gjømte unna drikke og løy så det rant om helt banale ting osv. Utsette det til jeg fant det ut noen dager senere var lurere tenkte han tydligvis. Vet ikke hvor mange ganger når han drakk når vi kranglet at han kom med knyttneven i ansiktet på meg. Engang provoserte jeg han med å si " ja så slå da" og det gjorde han også. Dyttet meg veggimellom gjorde han flere ganger. Heldigvis var ikke dette en sterk mann... Men det ble så mye bedre da jeg gikk. Han innså feilene han gjorde og hvordan han hadde behandlet meg. Så idag så går vi overens.. Vi har jo felles venegjeng så kan godt havne på fest ilag osv.. Og min man og han har også en grei tone mellom seg. Så det er jeg glad for. Så han har heldigvis ikke vært en vansklig barnefar.. helt knirkefritt er det ikke, men ganske bra, og det er jeg glad pga ungene.

Så håper du kommer godt ut av det du også. Det er ikke noe lett å bo sammen med en som er alkoholiker.

Min ex la seg også inn på avrusning noen år etter. Men han greier ikke helt å slutte å drikke, men trur nok det ikke er så gale som før. Han skjerpet seg veldig pga ungene våre heldigvis.. Ungen din er det hans unge det også? Husker jeg grudde meg pga samværet han skulle ha, men han lovte å skjærpe seg de dagene. Nå er dette noen år siden jeg gikk fra han. Men virker som det har gått greit. Barna trivest godt hos faren sin

Anonymous poster hash: d274e...978

Anonymous poster hash: d274e...978

[AnonymBruker]

Ønsker deg lykke til Jeg kan forstå hvordan du har det. Jeg var langt nede i kjellern i det forholdet jeg hadde. Kranglet støtt, og han gjømte unna drikke og løy så det rant om helt banale ting osv. Utsette det til jeg fant det ut noen dager senere var lurere tenkte han tydligvis. Vet ikke hvor mange ganger når han drakk når vi kranglet at han kom med knyttneven i ansiktet på meg. Engang provoserte jeg han med å si " ja så slå da" og det gjorde han også. Dyttet meg veggimellom gjorde han flere ganger. Heldigvis var ikke dette en sterk mann... Men det ble så mye bedre da jeg gikk. Han innså feilene han gjorde og hvordan han hadde behandlet meg. Så idag så går vi overens.. Vi har jo felles venegjeng så kan godt havne på fest ilag osv.. Og min man og han har også en grei tone mellom seg. Så det er jeg glad for. Så han har heldigvis ikke vært en vansklig barnefar.. helt knirkefritt er det ikke, men ganske bra, og det er jeg glad pga ungene.

Så håper du kommer godt ut av det du også. Det er ikke noe lett å bo sammen med en som er alkoholiker.

Min ex la seg også inn på avrusning noen år etter. Men han greier ikke helt å slutte å drikke, men trur nok det ikke er så gale som før. Han skjerpet seg veldig pga ungene våre heldigvis.. Ungen din er det hans unge det også? Husker jeg grudde meg pga samværet han skulle ha, men han lovte å skjærpe seg de dagene. Nå er dette noen år siden jeg gikk fra han. Men virker som det har gått greit. Barna trivest godt hos faren sin

Anonymous poster hash: d274e...978

Anonymous poster hash: d274e...978

Takk

Så bra at din x gjorde noe med alkoholproblemene sine sånn at han har redusert forbruket noe.

Barnet mitt er ikke hans, å jeg merker at terskelen for å "angripe" barnet mitt ikke er veldig høy. Det skal ingenting til før han kjefter på h*n. Han har t.o.m fotfulgt ungen her hjemme for å passe på at lys blir slukket når ungen forlater et rom, står over ungen for å få h*n til å rydde osv. Altså, jeg har ingenting imot at ungen min blir irettesatt hvis det er behov for det, men har ingen respekt når samboer er full og snøvler og sjangler når han gjør dette.

Samvær er heldigvis ikke tema her.

Anonymous poster hash: 1c895...69b

[AnonymBruker]

Er enig i at det er dårlig gjort å sitte med egen leilighet før jeg sier noe til han. Han fortjener også å omstille seg å finne seg en hybel/ leilighet.

Men han er også veldig lunefull, det er ikke bare det at han lager dårlig stemning i heimen når han blir sur, men han psyker meg totalt ut, samtidig som han er beruset hver eneste dag. Ungen min får også gjennomgå.

Jeg er nervøs nok som det er. Gruer meg til han kommer hjem fra jobb. Går på tå hev hver dag osv...

Anonymous poster hash: 1c895...69b

Jeg er generelt for åpenhet når det gjelder brudd og i mot dette med at man i hemmelighet skal ha ordnet alt i skjul før man plutselig flytter ut, det handler om å la motparten forberede seg litt mentalt også. I ditt tilfelle derimot tenker jeg helt motsatt. Med tanke på hvordan han er mot deg og barnet ditt psykisk og at han i tillegg har et alkoholproblem som gjør at ting lett kan gå over styr samt at det er et barn inne i bilde gjør at jeg tenker få alt på plass først slik at du er klar til å flytte når du forteller han at forholdet er over. Det er det sikreste for både din og barnets del. Lykke til og jeg synes du er tøff

Anonymous poster hash: 90302...268

[AnonymBruker]

Ts her.

Idag/ går tok jeg faktisk mot til meg å snakket med samboer. Jeg hadde gått hele dagen å grunnet og fundert (har jo tenkt på det lenge, men igår var bare tankene så nærværende og tappet meg totalt), så tilslutt fikk jeg mot til å snakke med han.

Det gikk faktisk veldig bra. Han protesterte ikke, å han hadde nok sett det komme.

Jeg tok også opp hans alkoholproblem, å han samtykket faktisk i at han har et problem. Jeg sa at jeg gjerne kunne hjelpe han å komme i kontakt med noen sånn at han kommer innunder et behandlingsopplegg da missbruket hans har gått så langt at han nå trenger profesjonell hjelp. Jeg sa meg også villig til å hjelpe til der jeg kunne bistå under et behandlingsopplegg da jeg tror det er viktig med nettverk i den tiden, men jeg skal ikke gå tilbake til han.

Tenkte jeg skulle bruke morgendagen på det da jeg må smi mens jernet er varmt og han er villig til å gjøre noe med alkoholproblemene sine.

Snakket med Vangseter, å de tar imot pasienter på dagen. Her slipper man å gå via fastlege, men kan bare komme. Det er et dyrt opplegg som koster i overkant av 100.000,- Penger han ikke har, men jeg tenkte at hvis jeg får han med dit så får vi bare høre med arbeidsgiver når de er tilbake fra ferie om de kan dekke deler av behandlingen. Han har vært ansatt i samme bedrift i over 20 år i tillegg til at bedriften har en helsetjeneste og Akan tjeneste. Det er ihvertfall ingenting å tape på dette, og for alt jeg vet så har arbeidsgiver en forsikring som dekker dette. Hvis han nå er på gli, er det dumt å vente til fellesferien er over. Da har han sikkert rukket å finne ut at han ikke trenger hjelp.

Anonymous poster hash: 1c895...69b

[AnonymBruker]

Kjempe bra ts, men husk at du selv har et liv du må leve..

Det er altfor mange som bruker for mye unødvendig energi på slike folk, hva om alt går feil, han vil fremdeles ha deg under behandlingen å du blir, så vil han få inntrykk at det fremdeles er en sjanse.
Når han innser at løpet er kjørt, så kan det bli tilbake på flasken får å få din oppmerksomhet?

Bare husk å tenk på deg selv.

Anonymous poster hash: 133c7...ede