Gå fra samboeren min og alt vi har, eller ikke... :(

[AnonymBruker]

Hei. Vet at ingen av dere har fasitten på hva jeg bør gjøre, men likevel håper jeg på noen innspill fra dere.

Jeg har vært sammen med samboeren min i 3 år, og følelsene forsvinner egentlig bare mer og mer. I starten var jeg blind av forelskelse og så selvfølgelig ingen negative sider ved han. Nå, det siste året irriterer jeg meg stort sett av det meste han gjør. Vi jobber i tillegg til forskjellige tider på døgnet, noe sennom gjør at jeg sitter mye alene om kveldene. Jeg har også innsett at vi er mer forskjellige enn det jeg så i starten. Jeg liker å være sosial å finne på ting, mens han liker å slappe av hjemme. Sexen er også blitt dårligere med årene. Det er nesten slik at vi ikke gidder å ha god sex. Vi bare har sex for å bli ferdig med det liksom.. Vi krangler også svært mye, eller rettere sagt hopper litt i strupen på hverandre. Den minste ting kan skape irritasjon for oss. Selvfølgelig har vi ikke bare onde dager, men mange av dem er det.

Jeg vil at forholdet skal fungere fordi jeg elsker han, og er veldig glad i han men jeg føler det ikke kommer noen vei. Han har gitt beskjed på jobben at han ønsker å jobbe dagtid, slik at han kan være mer sammen med meg men det er ingen stillinger ledig. Vi har også pratet om hvordan forholdet vårt er flere ganger, men han bagatelliserer det ofte og synes vi har det greit. Han liker heller ikke å prate om følelser eller ´´dype´´ ting, så samtalene våre er ofte overfladiske.

Jeg kjenner bare at jeg snart ikke gidder mer. Dette er jo ikke det livet jeg vil ha for resten av livet mitt? Jeg trodde han var drømmemannen de første årene, men jeg tok kanskje feil... Eller kanskje det ikke finnes en drømmemann? Kanskje jeg aldri blir fornøyd uansett?

Hvis det blir slutt nå så føler jeg nesten jeg har sløst bort 3 år på ingenting, så jeg vil jo det skal fungere. Jeg er tross alt 25 år og vi har kjøpt hus, bil og hund i lag. Hva om jeg angrer? Og tenk på alle minnene vi har sammen, vi har jo kost oss skikkelig i lag også...

For å ikke snakke om hvor SYKT stress det blir om jeg gjør det slutt. Da må jeg flytte hjem til foreldrene mine igjen, vi må selge huset, jeg må ta med hunden vår videre alene, dele verdisaker og bilen.. osv...

Er det verdt å gå? Hva om jeg angrer? Livet mitt kommer til å bli snudd opp ned. Vil også bare nevne at nesten alle venninne mine har flyttet/kommer til å flytte langt fra denne byen om kort tid, så da ser jeg for meg at meg som singel kommer til å bli frykelig ensomt.

Jente25

Anonymous poster hash: 091c3...e8f

[AnonymBruker]

Gjør det du føler for. Sett dere ned, ta deg en prat med han. Du har absolutt ikke sløst bort tid! Ganske sikker på at det har vært 3 fine år med minner du kommer til å ta med deg videre Kanskje han ikke er den rette, da må du bare gå videre..

Anonymous poster hash: 75799...8fd

[AnonymBruker]

Gjør det du føler for. Sett dere ned, ta deg en prat med han. Du har absolutt ikke sløst bort tid! Ganske sikker på at det har vært 3 fine år med minner du kommer til å ta med deg videre Kanskje han ikke er den rette, da må du bare gå videre..

Anonymous poster hash: 75799...8fd

Takk. Men hvordan vet jeg om han er den rette? For en dag er han det, mens en annen dag vil jeg bare ut. Alle har vel perioder hvor man har det litt...dårlig?

Huff, nå prøver jeg å bagatellisere det litt selv fordi jeg vil jo egentlig ikke gjøre det slutt samtidig som jeg kanskje har innsett litt at jeg aldri kommer til å bli 100% lykkelig med denne mannen.

ts

Anonymous poster hash: 091c3...e8f

[AnonymBruker]

Takk. Men hvordan vet jeg om han er den rette? For en dag er han det, mens en annen dag vil jeg bare ut. Alle har vel perioder hvor man har det litt...dårlig?

Huff, nå prøver jeg å bagatellisere det litt selv fordi jeg vil jo egentlig ikke gjøre det slutt samtidig som jeg kanskje har innsett litt at jeg aldri kommer til å bli 100% lykkelig med denne mannen.

ts

Anonymous poster hash: 091c3...e8f

Hvis du tror det er mulig å være 100 % lykkelig så er det vel kanskje der problemet ditt ligger.

Anonymous poster hash: ca5c7...847

[AnonymBruker]

Noen som har vært i lignende situasjon? Er så redd for å gi slipp på alt. For å ikke snakke om hvor stress det blir å overta hunden alene, og begynne å date igjen!!

Ts

Anonymous poster hash: 091c3...e8f

[AnonymBruker]

Noen som har vært i lignende situasjon? Er så redd for å gi slipp på alt. For å ikke snakke om hvor stress det blir å overta hunden alene, og begynne å date igjen!!

Ts

Anonymous poster hash: 091c3...e8f

Kjære deg.

Du er 25 år og har veldig mye av livet foran deg. Hva er 3 år sett opp mot det? Hvis du allerede føler deg ulykkelig nå..?

Anonymous poster hash: 57731...e3c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Uten at jeg våger å gjøre noe med det selv. Vi er i tillegg gift og har fått ei nydelig datter på 2 mnd. Så situasjonen er kanskje litt ekstra komplisert enn din, men ikke umulig dersom man ønsker ut.

Jeg tror man får slike tanker og følelser for en grunn. Og magefølelsen har alltid rett, men hodet overstyrer, så man blir lett frustrert og usikker på hva en bør gjøre.

Inderst inne vet jeg at mannen ikke er helt hva jeg skulle ønske, men jeg elsker han av hele mitt hjerte, og kan ikke se for meg at det finnes en bedre mann for meg der ute, derfor velger jeg å bli og heller jobbe oss gjennom issuesene.

Største problemet vårt er vel egentlig at jeg inne tenner på han noe særlig lengre, og har sex for å få det "overstått". Men mulig det er pga jeg ikke har så mye energi og overskudd for tiden mtp fullamming av baby og lite søvn..

Og ting "down there" er heller ikke helt som før

Av en eller annen grunn så ser jeg ikke for meg at vi klarer å leve sammen for resten av livet, men håper det og skal ikke vær den som gir opp..

Du får veie opp for og imot hva som er godt og dårlig i forholdet deres, og lytte til magefølelsen.

Du skal ikke bekymre deg for om du finner en ny kjæreste eller ikke, eller fortsatt bli hos din kjære pga venner som har flytta vekk osv.

Det virker som om du allerede har bestemt deg, men holder igjen med unnskyldninger pga du er redd for å forbøi alene. Dette er vel egentlig ikke rettferdig verken for deg eller samboeren din?

Anonymous poster hash: 323ab...bc0

[AnonymBruker]

Mitt råd (etter å ha gjort det samme etter veldig mange flere år): Glem TINGENE!

Hus kan selges, møbler kan fordeles, det samme kan nips og pynt.

Det dere tok med inn tar dere med ut, det dere har fått av familie (og evt venner) fordeler dere etter hvem sin familie/krets det kom fra. Det er INGEN grunn til å bli i et forhold man ikke tror på eller er lykkelig i.

Ja, gå en ekstra runde eller ti, men ikke la tingene avgjøre om du blir eller går!

Anonymous poster hash: 672d2...a90

[AnonymBruker]

Takker for svar. Jeg får ikke sove, så jeg gikk nettopp ned i stua å satte meg.

For noen timer siden kom samboeren min hjem fra jobb, og vi fikk pratet litt om dette. Han så på meg at det var noe galt og spurte meg hva jeg tenkte på. Jeg fortalte det som det var, at jeg er usikker på forholdet og om han er mannen for meg. Han var ikke overrasket over tankene mine da jeg har nevnt dette en del ganger tidligere også.

Han mente jeg hadde disse tankene fordi han er mye borte på jobb, og at alt som regel er bra når han har fri. Dette er for såvidt noe sant, fordi vi har det bedre når vi tilbringer mer tid sammen, men likevel følte jeg bare i kveld at det ikke skal være oss uansett.

Når vi gikk å la oss pratet vi litt (jeg pratet, han lyttet blir det vel..) om dette her, og jeg fikk sagt litt hva jeg føler. Jeg fortalte også at jeg synes det er merkelig at han heller ikke kjemper noe særlig for forholdet, eller rettere sagt nesten ikke får noen slags reaksjon. Han sier bare at det er triste nyheter at jeg tenker slik. Virker ikke som han tar det sååå veldig tungt akkurat. Ja, han tilbyr at vi kan gå på romantisk resturant i helgen, men det fikser liksom ikke de underliggende problemene våres.

Vi sa godt natt og lå på hver side av sengen. Da begynte jeg å gråte, rolig.. Jeg ville ikke han skulle høre meg, så jeg gikk til slutt ned i stua. Så her sitter jeg da, og aner ikke hva jeg skal gjøre.

Når skal jeg gjøre det slutt? Jeg skal jo jobbe hele denne uken, og hver uke. Når skal jeg pakke? Hvem skal beholde bilen? Begge to trenger den tross alt. Hvor skal jeg ta med hunden? Hjem til foreldrene mine? Hva skjer etterpå? Kommer han til å ta det tungt? Kommer jeg til å se han med en ny jente om to måneder? Kommer jeg til å angre?

FILLER altså!!! Jeg er sååå usikker, for jeg vil jo egentlig at det skal fungere

Ts

Anonymous poster hash: 091c3...e8f

[AnonymBruker]

Du trenger da ikke å bestemme deg denne uka, men du kan ikke tvinge frem føleleser som ikke er der eller få noe til å fungere om dere ikke hører sammen.

De praktiske tingene ordner seg alltid. Bilen kan selges, så kjøper dere en ny bil hver (i riktig prisklasse). Å flytte hjem til foreldre er en god løsning i en overgangsperiode om man har muligheten til det og det bør være nok tid til begge, slik at dere finner nye steder å bo. Om en kan flytte til foreldrene rett etter bruddet og den andre kan fortsette å bo en lite stund, eller om dere har to soverom og kan leve under samme tak.

Om du kan flytte til dine foreldre, så tar du med deg det du trenger først, så avtaler dere tid, slik at du kan hente mer ting. Om dere gjør dette sammen kommer an på reaksjoner og forholdet dere mellom. Hvis det ikke fungerer å gjøre det sammen avtaler dere slik at du får en dag han ikke er hjemme til å pakke mer. De større tingene må dere nesten ta sammen eller diskutere hva dere skal gjøre med.

Men fortsatt: Ikke la tingene stå i veien for noe som helst.

Anonymous poster hash: 672d2...a90

[Mellowhellow]

Takker for svar. Jeg får ikke sove, så jeg gikk nettopp ned i stua å satte meg.

For noen timer siden kom samboeren min hjem fra jobb, og vi fikk pratet litt om dette. Han så på meg at det var noe galt og spurte meg hva jeg tenkte på. Jeg fortalte det som det var, at jeg er usikker på forholdet og om han er mannen for meg. Han var ikke overrasket over tankene mine da jeg har nevnt dette en del ganger tidligere også.

Han mente jeg hadde disse tankene fordi han er mye borte på jobb, og at alt som regel er bra når han har fri. Dette er for såvidt noe sant, fordi vi har det bedre når vi tilbringer mer tid sammen, men likevel følte jeg bare i kveld at det ikke skal være oss uansett.

Når vi gikk å la oss pratet vi litt (jeg pratet, han lyttet blir det vel..) om dette her, og jeg fikk sagt litt hva jeg føler. Jeg fortalte også at jeg synes det er merkelig at han heller ikke kjemper noe særlig for forholdet, eller rettere sagt nesten ikke får noen slags reaksjon. Han sier bare at det er triste nyheter at jeg tenker slik. Virker ikke som han tar det sååå veldig tungt akkurat. Ja, han tilbyr at vi kan gå på romantisk resturant i helgen, men det fikser liksom ikke de underliggende problemene våres.

Vi sa godt natt og lå på hver side av sengen. Da begynte jeg å gråte, rolig.. Jeg ville ikke han skulle høre meg, så jeg gikk til slutt ned i stua. Så her sitter jeg da, og aner ikke hva jeg skal gjøre.

Når skal jeg gjøre det slutt? Jeg skal jo jobbe hele denne uken, og hver uke. Når skal jeg pakke? Hvem skal beholde bilen? Begge to trenger den tross alt. Hvor skal jeg ta med hunden? Hjem til foreldrene mine? Hva skjer etterpå? Kommer han til å ta det tungt? Kommer jeg til å se han med en ny jente om to måneder? Kommer jeg til å angre?

FILLER altså!!! Jeg er sååå usikker, for jeg vil jo egentlig at det skal fungere

Ts

Anonymous poster hash: 091c3...e8f

Hva med parterapi?

[AnonymBruker]

Jeg vil råde dere å ta en ordentlig prat om det og bli ferdig med det, ikke ta det opp titt og ofte. Da kan han få samme tankegang som du har.

Jeg kjenner meg igjen hva du skriver, mitt forigge forhold var slik mot slutten. Men jeg fant ut at det ikke var noe galt med forholdet, men meg. Jeg var ikke fornøyd med ting generelt, og overtenkte hele forholdet. Det skal sies at forholdet ikke var perfekt, men det var godt og trygt, og jeg elsket han.

Det ble til at jeg gjorde det slutt. Det var et helt ok brudd, men så angret jeg. Men nå, tre måneder etter, har jeg det helt greit.

Det jeg prøver å komme frem til at det er ingen her inne som vet hva du bør gjøre. Kan det hende du kjeder deg? Er du deprimert? Hvordan ser du ellers på ting?

Jeg vil uansett la det gå litt tid, plei forholdet deres. Han sier dere kan dra på romantisk resturant men du svarer at det ikke fikser de underliggnde probleme deres. Men jo, det kan faktisk fikse masse! Jeg tror du vil ha oppmerksomhet igjen, kriblingen i magen og forelskelsen tilbake. Den gnisten kan dere få tilbake ved å pleie forholdet, gi det litt balsam. Finn på noe gøy.

Vent med å gjøre noe, prøv å holde ut og se hvordan det blir når han får bedre jobbtider. Prøv og tenk positivt, og ikke ta dette frem hele tiden. Ikke overtenk

Anonymous poster hash: 61090...936

[AnonymBruker]

Dette er som å lese mine egne tanker, jeg er ett år eldre enn deg og har vært sammen med kjæresten i 4 år. Vi eier leilighet og har tre katter sammen, men forholdet har ærlig talt ikke fungert siden juletider. Jo mer jeg tenker på det ønsker jeg å bryte ut, men samtidig er det noe med det trygge og gamle.

Anonymous poster hash: e06de...9cb

[AnonymBruker]

Hei. Sitter å leser innlegget ditt og ønsker å bidra. 3 år er ingenting! Hund er ikke det samme som barn! Lytt til magefølelsen din den er riktig. Du bør gå fra ham om du ikke er lykkelig nå. Jeg har tenktcsom deg i alle år, tenkt at et barn ville gjøre ting bedre, det andre kom 3 år etter da jeg tenkte at plassen vi bodde på kanskje gjorde at jeg ikke trivdes og at et hus nærmere familien var tingen, når jeg endelig fikk mot til å tenke at :NÅ går jeg..! Ble jeg jeg gravid med mitt 3 barn (ikke planlagt) nå 9 år senere er jeg like ulykkelig og ligger våken om natten og fortviler. Poff: 25 år av livet er gått i en fei.

Anonymous poster hash: aa788...56e

[wintergirl]

Eller dere kan ta en pause! Følte det samme som deg for en stund siden, ville bare gå ifra mannen min. Vi flyttet hver for oss for en stund og nå jeg glad vi ikke gikk fra hverandre. Er veldig glad i han og håper det holder seg der.

[Apehjerne]

Du skal ikke bli i et forhold pga hus,materielle ting eller fordi du har lite venner igjen der du bor.Når det er sagt høres det nesten ut som om du er sammen med exen min.

Jeg valgte å gå og angret ikke et sekund etterpå. Jeg burde gått lenge før

[Apehjerne]

Gjør det du føler for. Sett dere ned, ta deg en prat med han. Du har absolutt ikke sløst bort tid! Ganske sikker på at det har vært 3 fine år med minner du kommer til å ta med deg videre Kanskje han ikke er den rette, da må du bare gå videre.. Anonymous poster hash: 75799...8fd

Den rette er et ufattelig teit begrep. Det som er rett i dag er ikke nødvendigvis rett om 10 år

[Gjest thesledge]

Kanskje dere trenger en liten stund fra hverandre for å få følelsene på plass igjen? Jeg mistet følelsene mine for kjæresten min og var ulykkelig i forholdet, tenkte gjennom det lenge og nøye før jeg valgte å slå opp. Da vi møttes igjen etter det ble slutt var følelsene tilbake igjen og nå har jeg aldri vært lykkeligere Vi hadde mye å jobbe med da vi ble sammen igjen, men det at begge virkelig ville fikk det til å fungere. Det er jo ikke sikkert det fungerer med alle, men det er jo verdt å prøve.

[AnonymBruker]

Jeg syns du er utrolig egoistisk.

Hvordan du får det som singel, hvor ensom du blir og hvor slitsomt det blir for deg å pakke.

Du er ikke bare du nå. Du er også dere.

Et forhold er ikke rosenrødt og het elskov. Det er jobb og tunge dager.

Ikke rart skillsmissestatistikken går i taket når folk er så selvsentrerte.

Istedet for å fokusere på det som er negativt kan du heller prøve å jobbe for forholdet sammen med mannen din.

Anonymous poster hash: 321d3...c78

[Berit]

Hvis du tror det er mulig å være 100 % lykkelig så er det vel kanskje der problemet ditt ligger.

Anonymous poster hash: ca5c7...847

Ja, for 100% lykkelig hele tiden blir ingen. Uansett endret situasjon vil det være positive og negative ting. Du vil føle lykke og du vil føle deg ulykkelig.

Tenk over om du har hatt mer eller mindre lykkelige gode dager enn ulykkelige dårlige dager i løpet av de tre årene. Sannsynligvis vil du oppleve like mye lykke og mindre lykke de neste årene i samme situasjon. Hva veier mest? Hva vil du, søke om det er mer lykke et annet sted?

Gråt du bla fordi du ville at han skulle holde rundt deg, at han skulle vise deg at han var villig til å kjempe og elsket deg mer? Kan ikke du gjøre det mot ham, vise ham det du vil at han skal vise deg?

Er veldig enig med det som ble sagt at ta og snakk om dette skikkelig, men ikke la dette tema taes opp gang etter gang. Det bare tærer på forholdet og gjør det verre. Gjør en innsats begge to. Virker som han viser det at han vil være mer sammen med deg. Tilogmed sagt det på jobben. Synes han virker som en flott og snill mann.

Endret 29. juli 2014 av Berit