Dere som har gjennomgått samlivsbrudd (og har barn): Hvor lang tid tok det før du følte livet var godt igjen?

[AnonymBruker]

Her har det gått to år, og livet mitt er godt nå. Allikevel kan jeg bli trist og felle noen tårer innimellom fordi jeg er lei meg for at familielivet mitt er halvert.

En ny mann har jeg ikke lyst på akkurat nå, men hadde det kommet en god mann forbi som var fri og singel skulle jeg jo selvsagt gjerne blitt kjent med han.

Anonymous poster hash: 96393...ec6

[StellinaX]

2 år her også, og føler fremdeles sorg over at familien ble splittet/ødelagt. Brudd var det rette, savner ikke eksen men av og til savner jeg deler av livet vi hadde sammen. Har vært i en halvveis relasjon med en annen siden bruddet, brent meg, smådatet litt og funnet ut at jeg er fullstendig flat følelsesmessig. Akkurat nå kan jeg ikke forestille meg å noensinne møte noen hvor alt klaffer, men akkurat nå har jeg heller ikke hverken ønske eller behov for dette.

Det tar tydeligvis tid..

[AnonymBruker]

2 år her også, og føler fremdeles sorg over at familien ble splittet/ødelagt. Brudd var det rette, savner ikke eksen men av og til savner jeg deler av livet vi hadde sammen. Har vært i en halvveis relasjon med en annen siden bruddet, brent meg, smådatet litt og funnet ut at jeg er fullstendig flat følelsesmessig. Akkurat nå kan jeg ikke forestille meg å noensinne møte noen hvor alt klaffer, men akkurat nå har jeg heller ikke hverken ønske eller behov for dette.

Det tar tydeligvis tid..

Det jeg har kommet fram til er at jeg savner barna og feriene vi hadde. Hverdagene med eksen i hus savner jeg ikke i det hele tatt. Savner ikke at han kommer inn på soverommet og legger seg med ryggen til uten å se på meg...

Men hva dette har gjort med følelsene mine i forhold til å stole på en ny mann, det vet jeg ikke siden jeg ikke har vært i noe forhold siden bruddet.

TS

Anonymous poster hash: 96393...ec6

[AnonymBruker]

Jeg tror sorgen over det tapte familielivet aldri kommer til å gå over. Jeg gikk fra en mann som var psykisk voldelig mot meg, så jeg vet jo at jeg aldri kunne blitt der, men sorgen over å måtte sende vekk ungen min annenhver helg, annenhver jul, flere uker om sommeren osv, tror jeg aldri forsvinner. Det samme med sorgen over å ikke ha noen å dele hverdagen jevnbyrdig med, ingen som er like begeistret for ungen min som meg. Nå har barnet mitt og jeg nettopp vært noen dager hos søsteren min, som har en flott og stabil familie, og da kjenner jeg litt ekstra på det.

Men i hverdagen har jeg det veldig godt og har egentlig hatt det helt siden bruddet for tre år siden. Det var ønsket og planlagt fra min side og barnet mitt og jeg har det veldig godt sammen. Noen kvelder kan bli litt ensomme, men jeg orker ikke engasjere meg i noen ny mann, så da får det bare være.

Anonymous poster hash: d2aff...2b4

[AnonymBruker]

Jeg tror sorgen over det tapte familielivet aldri kommer til å gå over. Jeg gikk fra en mann som var psykisk voldelig mot meg, så jeg vet jo at jeg aldri kunne blitt der, men sorgen over å måtte sende vekk ungen min annenhver helg, annenhver jul, flere uker om sommeren osv, tror jeg aldri forsvinner. Det samme med sorgen over å ikke ha noen å dele hverdagen jevnbyrdig med, ingen som er like begeistret for ungen min som meg. Nå har barnet mitt og jeg nettopp vært noen dager hos søsteren min, som har en flott og stabil familie, og da kjenner jeg litt ekstra på det.

Men i hverdagen har jeg det veldig godt og har egentlig hatt det helt siden bruddet for tre år siden. Det var ønsket og planlagt fra min side og barnet mitt og jeg har det veldig godt sammen. Noen kvelder kan bli litt ensomme, men jeg orker ikke engasjere meg i noen ny mann, så da får det bare være.

Anonymous poster hash: d2aff...2b4

I starten følte jeg meg ofte ensom, mens nå er det sånn at jeg noen ganger synes jeg gjør for mye og har for lite tid alene... Begynner jeg kanskje å bli sær?

TS

Anonymous poster hash: 96393...ec6

[smilo]

Den dagen jeg låste døra i mitt eget hus for første gang

[AnonymBruker]

Kommer jo litt an på hvem som endte forholdet.. Her var det jeg som gikk, har vært slutt i 1,5 år nå, men føler det tar lang tid å komme seg videre. Ikke fordi jeg bryr meg spesielt om eksen min, men fordi vi har så mye å gjøre med hverandre pga. barnet vi har sammen og vi samarbeider dårlig nok bare vi to, om ikke en av oss skulle fått seg ny kjæreste nå.. For alt jeg vet, kanskje det hadde blitt motsatt.. Jeg har jo hatt noen flørter, men er ikke klar for noe nytt forhold. Kanskje fordi det siste forholdet jeg hadde, var skikkelig dritt og det frister ikke akkurat å inngå ett nytt..

Anonymous poster hash: 15aeb...176

[Gjest brutal_mann]

Det gikk nesten ti år. Det var ikke verdt det å la det gå så lang tid. Så, bare begynn å leve igjen, jo før jo heller.

[Tictac]

Selv om det var jeg som gikk og selv om jeg hadde ny mann som jeg elsker gikk det et par år før jeg følte at tristheten eller... en slags tomhet jeg hadde etter bruddet gikk over. Vanskelig og forklare.

Det er jo et slags nederlag å ha "mislykkes" i prosjektet med å holde sammen i tykt og i tynt. Tror det setter dype spor selv om kjærligheten ble borte.

Du bør jobbe aktivt med deg selv for å ikke dvele med det du savner. Heller tenk på det du ikke likte, hvis du har noe sånt på "listen". Det hjalp i alle fall for meg. Når det kom tanker hvor jeg spurte meg selv om dette virkelig var nødvendig - om vi kunne vært gift og hatt det bra hvis jeg bare hadde tatt meg sammen osv. Så hjalp det veldig å tenke på leggetiden..... Å skulle ligge sammen hver fordømte natt med noen du ikke ønsker å ha der - vemmes når man kysser.... for resten av livet!! Da vet jeg at jeg gjorde det rette.

[AnonymBruker]

Selv om det var jeg som gikk og selv om jeg hadde ny mann som jeg elsker gikk det et par år før jeg følte at tristheten eller... en slags tomhet jeg hadde etter bruddet gikk over. Vanskelig og forklare.

Det er jo et slags nederlag å ha "mislykkes" i prosjektet med å holde sammen i tykt og i tynt. Tror det setter dype spor selv om kjærligheten ble borte.

Du bør jobbe aktivt med deg selv for å ikke dvele med det du savner. Heller tenk på det du ikke likte, hvis du har noe sånt på "listen". Det hjalp i alle fall for meg. Når det kom tanker hvor jeg spurte meg selv om dette virkelig var nødvendig - om vi kunne vært gift og hatt det bra hvis jeg bare hadde tatt meg sammen osv. Så hjalp det veldig å tenke på leggetiden..... Å skulle ligge sammen hver fordømte natt med noen du ikke ønsker å ha der - vemmes når man kysser.... for resten av livet!! Da vet jeg at jeg gjorde det rette.

Det viser jo bare hvor sykt samfunnet vårt har blitt.

Man går fra hverandre og må lage lister for å fokusere på hva som var negativt i forholdet.

Vemmes av mannen?

Hvorfor i all verden gifter man seg og stifter familie?

Anonymous poster hash: 5c79e...183

[AnonymBruker]

Det viser jo bare hvor sykt samfunnet vårt har blitt.

Man går fra hverandre og må lage lister for å fokusere på hva som var negativt i forholdet.

Vemmes av mannen?

Hvorfor i all verden gifter man seg og stifter familie?

Anonymous poster hash: 5c79e...183

Man gifter seg og får barn fordi man er glade i hverandre. Så går årene og et hektisk liv gjør at man glemmer å ta vare på parforholdet. Og da er faren der at en av partene finner en annen og vil ut...

Etter bruddet foreslår Tictac at man fokuserer på det som ikke fungerte. Og det har jeg faktisk gjort. Jeg har funnet alle grunner til at jeg kan ha det bra selv om min eksmann ikke ville leve med meg lenger. Det kalles overlevelsestaktikk.

TS

Anonymous poster hash: 96393...ec6

[L'amour]

Det ble slutt mellom eksen og meg for 1,5 år siden, og det er først nå jeg føler at jeg er helt over alle følelser knyttet til det livet jeg hadde med han. Jeg har ikke savnet han i det hele tatt etter at han gikk. Jeg kjente faktisk med en gang at det var det eneste riktige, men jeg har hatt mange følelser rundt bruddet fordi datteren vår ikke få vokse opp med foreldrene samlet. Dette er følelser jeg nå har klart å legge mer bort fordi hun og jeg klarer oss veldig bra, han har fått ny samboer som datteren min er glad i og jeg slapper mer av med meg selv når jeg ikke har eksen som trykker meg ned....

[AnonymBruker]

Takk for gode svar! Det er oppløftende å lese at mange føler at det går bedre etterhvert. Det gir jo håp for dem som nettopp kommer ut av et samlivsbrudd.

Og så er det vel sånn at man må godta at vonde følelser henger med videre i livet kanskje..

ts

Anonymous poster hash: 96393...ec6

[AnonymBruker]

..

Anonymous poster hash: 96393...ec6

[AnonymBruker]

Jeg står der nå... skal gå... godt å vite at det er håp... etter hvert...

Anonymous poster hash: c2df5...e9c

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig så følte jeg en lettelse og at livet var bedre med én gang jeg flyttet ut. Det er klart jeg har sørget over at datteren vår ikke får vokse opp med å ha begge foreldre der til enhver tid, men jeg vet at jeg er en bedre mor nå, og jeg syns også det virker som om hun har det bedre.

Skal sies at dette ikke bare var et typisk "følelsene døde ut"-forhold, jeg ble både psykisk og fysisk syk av å være i forholdet, fordi han på mange måter behandlet meg dårlig (utroskap, psykisk vold, etc).

Jeg har i hvert fall aldri angret, men jeg var veldig redd for at jeg kom til å gjøre det.

Anonymous poster hash: 30299...140