Så var man singel igjen. Elsker han.

[AnonymBruker]

I en alder av 34 år så har jeg tidenes kjærlighetssorg. Jeg har vært gjennom et tøfft brudd med barn innibilde for 5 år siden, men denne gangen er det ufattelig vondt.

Mest pga jeg aldri før har elsket så sterkt og skuffelsen av å ikke få det til. Jeg er visst ikke skapt for kjærligjheten.

Det var kjærlighet før første blikk og det var full klaff fra vårt første møte. Forholdet har vært preget av masse usikkerhet og alt for liten tid sammen. Det endte med at jeg klarte såre han en gang og jeg gjorde det slutt. Han kom tilbake og vi valgte satse på oss pga vi følte det like sterkt. Det var ingen utroskap inni bilde, men jeg brøt tillitten hans. Det viste tydelig at han ikke klarte å se forbi mitt feilskjær og de gangene jeg ikke gav like mye av meg selv til han som han var vant med ble han veldig på og det var ikke måte på hvor mye han gav til meg. Ellers var det minimalt med dette når jeg var hjemme og jeg følte jeg gav mye mer enn jeg fikk tilbake. Ingen god følelse, men for meg handler kjrærlighet om å være tilstede og støtte den andre når han var i en slitsom periode og har tenkt at alt blir nok bedre når den mest hektiske perioden i livet hans hadde roet seg.

Jeg skulle nå hjem fra jobb etter en hektisl periode for meg. Jeg var så utrolig sliten de 10 dagene jeg var på jobb og vi hadde blitt enig i at vi aldri mer skulle ta diskusjoner mens jeg var på jobb eller over melding. Han har hatt tid å savne meg den tiden jeg var på jobb og det hele endte opp med at han ble mistroisk og beskylte meg for å snakke med andre menn. Han hengte seg opp i topplista mi på snap. Det hele endte med at jeg ble oppgitt og han fortsette å behandle meg dårlig. Jeg unngikk å fortelle om hvem personene var og nå er det slutt.

Han er redd for at jeg skal søke oppmerksomhet et annet sted når han ikke har ork/tid å være en god kjæreste. At jeg i hele tatt har holdt ut det siste året er et bevis for hvor masse jeg ønsker at det skal være oss 2. Hans frykt og selvfølelse har gjort at han ikke lenger ser en fremtid for oss tross alt at han sier at han elsker meg så høyt.

Jeg fikk en avslutning på melding. Det er nok hans reaksjon, men samtidig synst jeg det er å velge den enkleste løsningen. Det er ikke første gang han forsvinner pga frykten og sist det skjedde når han kom tilbake lovde han at det aldri skulle skje igjen. Denne gangen var det visst min skuld at jeg hadde satt oss i denne situasjonen, at pga jeg har brytt tilitten. Man kan jo heller ikke stole på en mann som bare forsvinner. Det er barn inni bilde og det hele er bare trist. Kun pga misforståelser, kommunikaskjonssvikt ble det slutt.

Jeg mener man skal kjempe for kjærligheten og jeg vet at vi kunne få det til om vi begge hadde samme ønske og tro på det.

De andre gangene har jeg krøpet og han kom til bake etter en stund. Nå kan jeg ikke krype mer for han. Han sa for bare et par dager siden at grunnen for at han elsket meg så høyt var pga alt jeg gav av meg selv til han. I neste øyeblikk lager han seg fantasier i hode og bare stikker.

Hvordan komme seg videre når man elsker en mann så sterkt? Jeg er langt fra perfekt, men denne mannen kunne jeg gjort alt for. Uansett jeg må kunne ha mine reaksjoner også uten at det skal bli et trussel for forholdet vårt. Han har innrømmet at han ikke har vært en bra nok kjæreste for meg, at nå var han klar for å gi alt. Jeg er redd at frykten hans er for stor og selvfølelsen ikke er på topp og derfor skyver han meg heller bort:(

Anonymous poster hash: 24bb1...e80

[Ramona]

Jeg tror han kommer tilbake! Men det spørs om du bør ta han tilbake sånn han er , eller kreve at han jobber med seg selv Først.

[AnonymBruker]

Klem til deg.

Det eneste jeg kan ta fra dette er egentlig at du må innse at et forhold skal ikke bli en fulltidsjobb. Selvsagt må man anstrenge seg for å holde seg attraktive, velge sine kamper og inngå kompromiss. Men det er ikke slik at et forhold skal ha uenigheter, sjalusi og "push pull" hele tiden. Det er en fare for at man blir for vandt med dette og skyver alle symptomer på at noe er galt under teppet med "man skal kjempe for hverandre". Man skal ikke kjempe. Man skal innse at dersom det var riktig ville det ikke kjentes så turbulent.

Gang på gang ser jeg mennesker i slike forhold som forveksler sterke ord og turbulens med lidenskap. Noen ganger skjer det fordi de selv kom fra et ustabilt hjem - de klarer ikke relatere seg til noen på en måte som ikke er konfliktfylt. Eller de har blitt avhengig av en type fantasi man ser på film eller leser om, der det er drama hele veien men alt ender godt til slutt.

Det er vanskelig å si så mye om hva du har gjort galt når du ikke vil nevne hva slags tillitsbrudd det er snakk om. Men uansett, er det altfor mye drama her som burde kunne ordnes ryddig mellom to voksne og rasjonelle mennesker - både på din part og hans.

Og husk at når man har slått opp en gang allerede, er forholdets grenser etablert. Det å gi et forhold sjanse etter sjanse er nesten alltid kontraproduktivt - dere har en holdbarhetsdato og den er allerede fastsatt.

Veldig trist når det er barn etablert men gi deg selv litt alburom for å la sorgen synke. Og gi det ditt ytterste for å beholde et fredelig og platonisk forhold.

Anonymous poster hash: 1fd10...a11

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar begge to. Siden dette er 2 gangen han får en slik reaksjon og ut i frå hvordan jeg har lært han å kjenne, så vil det nok ikke skje at han kommer tilbake denne gangen. Sist kom han innom å snakket med meg, men denne gangen tok han det over melding. Han er på hytta. Jeg og mine barn skulle komme dit vi også.

Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men denne gangen er det bare misforståelser og ut i frå vår historie frykter han det verste. Han er livredd for at det skal skje igjen. (At jeg har kontakt med andre menn som bryter grensene våres) Uansett du har helt rett, det skal ikke være en heltidsjobb og det hjelper jo lite hva jeg ønsker når han har en annen oppfattning.

Det virker som han er svært ustabil når han går i fra å snakke om oss sammen for alltid den ene dagen, for å stikke den neste og uten at jeg en gang får sjangs til å prate med han under 4 øyne.

Alle mine venner har lenge sagt at jeg fortjener bedre, men jeg elsker denne mannen og jeg har troen på oss. Jeg har troen at vi kunne få et sterkere forhold enn aldri før med tid sammen og skikkelig kommunikasjon og jobbing. Det var jo det vi begge ønskte. Hans fortid spiller nok også en rolle for hans reaksjon og jeg er utrolig lei meg for at jeg lot oss havne i denne situasjonen. Men jeg kan også få urasjonelle følelser og reaksjoner.

Det er alltid jeg som har måttet godta at sånn er han og sånn ønsker han har det og jeg har måttet akseptert en del ting og godtatt at sånn er han etter hvert i forholdet vårt, men jeg har jo også behov som må dekkes. Uansett det er bare trist at vi måtte teste forholdet vårt såpass mye så tidlig pga alt for liten tid sammen. Vi gikk i bedre tid i møte nå me tanke på presset han har hatt på seg.

Jeg har aldri før vært så god mot en mann og jeg har lært meg at handlinger betyr mer enn tusen ord. Jeg fikk aldri sjangs til å snakke med han eller forklare meg denne gangen. Han gav nok plutselig opp pga frykten og sine egne tanker. Jeg vet at det ikke stemmer og jeg kan ikke drive å overbevise en mann.

Grunnen for at jeg har ikke klart å gitt like mye som jeg pleier de siste ukene er pga han kom å sa at han skulle på guttetur en uke til høsten. Vi har ikke hatt mer enn maks et par helger sammen oss 2 det siste året og jeg ble utrolig skuffet over hans prioteringer når han tidligere hadde sagt at han ikke hadde råd til ferie. Jeg har ventet på at det skulle roe seg for han og til at vi skulle priotere oss. Dette stakk dypt i meg og jeg følte meg ikke så viktig. Jeg prøvde å fortelle han dette, men han ble usikker pga jeg ikke gav like mye. Ellers er det jeg som stort sett hele tiden har gitt og gitt til han og vært tolmodig. Bare det at han en gang tidligere stakk har gitt meg lite trygghet, men jeg valgte å se bort fra det pga jeg elsker han så høyt.

Anonymous poster hash: 24bb1...e80

[AnonymBruker]

Det som er det triste opp i det hele er at han velger å bare forsvinne ut fra ungene sitt liv og har valgt det samme for min del med tanke på hans barn. Uten å møtes eller i det hele tatt snakke sammen...

Anonymous poster hash: 24bb1...e80

[AnonymBruker]

Han har fått nok av deg og stoler ikke på deg. Da er det Finito.

Du har en stor jobb foran deg ved å vise for en ny mann at du er til å stole på.

Anonymous poster hash: b64c3...6ac

[AnonymBruker]

Jeg syns vel heller at det er du som er problemet her, og din feil at det er slutt. Det er du som må jobbe med deg selv, og vise at du er til å stole på. Gidder du ikke det, så er det nok helt slutt ja.

Du var kanskje ikke utro i den forstand at du var fysisk med noen andre, men du tråkket langt over grensene til exen din, virker det som.

Anonymous poster hash: 62f15...49a

[AnonymBruker]

Jeg tar på meg min skuld, men samtidig gir det ingen rett til å behandle meg sånn. Jeg har ikkje visst hva godt jeg kunne gjøre for den mannen.. Uansett det er fortid nå og jeg satser på at jeg en vakker dag møter en mann som har like sterke følelser for meg og som lar meg få lov til å være meg. Jeg har iallefall aldri ønsket å gjøre noe som sårer han og når han kom tilbake etter det ble slutt gikk jeg all inn og jeg har ikke flørtet eller hatt kontakt med andre menn på den måten..

Anonymous poster hash: 24bb1...e80

[AnonymBruker]

Jeg tar på meg min skuld, men samtidig gir det ingen rett til å behandle meg sånn. Jeg har ikkje visst hva godt jeg kunne gjøre for den mannen.. Uansett det er fortid nå og jeg satser på at jeg en vakker dag møter en mann som har like sterke følelser for meg og som lar meg få lov til å være meg. Jeg har iallefall aldri ønsket å gjøre noe som sårer han og når han kom tilbake etter det ble slutt gikk jeg all inn og jeg har ikke flørtet eller hatt kontakt med andre menn på den måten..Anonymous poster hash: 24bb1...e80

Jeg føler med deg, og tror deg på at det ikke ligger noe bevisst illojalt fra din side i det han har reagert på. Du gjør imidlertid klokt i å tenke nøye gjennom for fremtiden hva det er som gjør at andre menn tror de kan oppføre seg så pågående overfor ei jente som er i et forhold. Jeg kan forsikre deg at menn flest ikke opptrer slik medmindre de føler seg "invitert" til det. Og her er det kanskje noe med den ubevisste signalbruken dine, som kan ha godt av litt mer refleksjon og selvdisiplin. Men som sagt: all the best til deg:)

Anonymous poster hash: 5d3d2...7ae

[AnonymBruker]

Takk for fin tilbakemelding. Jeg pleier ikke svare menn som direkte prøver å få min oppmerksomhet på den måten. Jeg er en person som er hyggelig mot alle, og har lært meg at noen ikke klarer å skille dette. Ang han jeg chattet litt frem og tilbake på snapchat var en mann som vi møtte på festival. Vi var 3 jenter på tur. Han la meg til for å se musikkvideoene jeg la ut. Vi var sammen en hel gjeng og det var ikke et snev av flørting verken på festivalen eller i ettertid. Siden jeg hadde lagt ut en fellessnap ang jeg var på vei på jobb igjen alt mandagen stilte han spm ang dette og det ble en blabla ukebla dialog ang jobb og hans form pga han er skadet. Når kjæresten min logget seg inn på min snapkonto og viste mistro og var veldig brå i måten han spørte på reagerte jeg med å skulle prøve berolige han at det ikke hadde noen sammenheng med hvem som var på topp 3 lista mi. Jeg stod på jobb og midt i avslutningen. I måten han fortsette på så ble jeg bare enda mer oppgitt og lei meg. Jeg har vist han hver eneste dag at det er han jeg ønsker ha som kjæreste, men den uka var jeg ikke lile flink å vise kjærlighet til han som jeg pleier og det ballet på seg. Jeg var mest lei meg pga prioteringene hans og måten han hadde vært på meg mens jeg var borte på jentetur i 3 dager. Viste mye kjærlighet hele tiden på turen bortsett fra 1/2 timer i løpet av festivalen. Da ble han hysterisk og bekymret. Han ba meg legge bort tlf og sa at jeg skulle kose meg med jentene den helga, men jeg liker å ha jevn kontakt med han. Hadde lite strøm på slutten pga jeg filmet mye av musikken, men sendte meld med en gang jeg var ky under dynen. Det kan gå 8 timer før han gir respons når han er opptatt. Jeg ble bare oppgitt av hele greia.

Jeg burde sagt det som det var ang snaplista, men der og da på jobb orket jeg ikke. Jeg ville vente til jeg kom hjem å forklare. Hele greia ble en stor misforståelse. Han kunne hatt passordene mine til det meste om det så skulle være. Jeg er layback og rolig på fester og flørter overhode med noen. Det er kun han som er i tankene mine. Det som skjedde den ene gangen er et engangs tilfelle og jeg føler meg dårlig at jeg har gjort noe sånnt, for det er ikke meg. Jeg rømte nok fra virkeligheten. Jeg lærte av det og jeg innsåg fort at det kun er han jeg vil ha tross alt et tøfft år med minimalt med tid sammen.

Prøvde å forklare grunnen til min reaksjon på melding, men han tror meg ikke. Selv om jeg skjønner at han mener at jeg har løyet, så var det overhode ikke meningen. Jeg gledet meg like mye som han til å komme hjem til han, men viste det ikke like mye som jeg pleide pga jeg var så sliten på jobb.

Men men, må bare slutte å straffe meg selv så hardt. Jeg åpnet meg helt for denne mannen og den sjangsen for at han skulle bli redd igjen valgte jeg å ta pga de sterke følelsene og fordi jeg hadde tro på oss. Bedre å satse og tape enn å aldri ha prøvd..

Anonymous poster hash: 24bb1...e80