Mer stress med tre enn med fire barn?

[AnonymBruker]

Jeg leste en artikkel i magasinet i går hvor de presenterte en amerikansk studie som viste at folk opplevde det som mer stressende å ha 3 barn fremfor 1 eller 2, men også fremfor 4??? og fem! Hvordan kan dette ha seg, hva skyldes det?

Anonymous poster hash: ede75...a55

[AnonymBruker]

Jeg har flere gode venninner som har 4 barn, og har selv 3.

Noe av grunnen er nok at jo flere barn man får jo mindre er stresset når man får sistemann. Man får erfaring, blir mere avslappet, og de eldste begynner å klare seg selv. Dessuten organiserer man ofte bedre, blir litt tøffere og mer fokusert på den delen.

Men en enda viktigere grunn er nok at de som velger å få 4 eller 5 barn, i utgangspunktet elsker å ha mange barn. De fleste har faktisk gått fra 3 til 4 av egen vilje

Anonymous poster hash: c79d1...877

[wilmap]

En grunn kan være at eldre søsken kan passe på yngre søsken,så foreldrene får mer alenetid.

[Leanne]

Jeg leste også noe om dette for en tid tilbake, da konkluderte de også med at foreldre som har 4 eller flere barn sjeldent jobber 100% begge to, men prioriterer familielivet...

Dette tror jeg ikke er tilfelle i Norge, mange jobber nok 100% uavhengig av antall barn og da blir det nok vel så hektisk med 4 som med 3..

[AnonymBruker]

En kollega av meg mente at sånn arbeidsmessig(klesvaks f.eks.) merker man ikke forskjell fra barn 3 og opp. Men merker forskjell fra 1, 2 og 3. Og er nok noe i at eldre søsken kan passe på de mindre.

Anonymous poster hash: 67563...503

[AnonymBruker]

Mitt forslag er at det er folk som er avslappede i utgangspunktet som velger å få såpass mange barn. Tror stress har mer med personlighet enn antall barn å gjøre.

Anonymous poster hash: c9722...8b1

[Hulderen]

Det blir vel litt som med barnegrupper. Med 3 stk blir det lett konflikter, med 2 mot 1, der det varierer hvem som er alene. Med 4 stk er det lettere å dele seg i 2 og 2. Gruppene blir jevnsterke, og det blir mindre intriger og kamp for å posisjonere seg.

[AnonymBruker]

Jeg har en søster med fire barn mellom 17 og 5 år som i og for seg er greie unger men sammen blir det bare konflikter, stress og mas. Den største er kjip mot alle de andre mens hormonene raser, den mellomste prøver å gjøre stort sett alle blid og fornøyde mens den nest yngste forsvinner fullstendig i mengden og minstemann er gullungen. Kommer aldri til å skje her i huset så vi stopper på 2.

Anonymous poster hash: 16b44...aab

[Mafalda]

Jeg ble ganske overrasket over den konklusjonen (at tre barn er "mest" stressende, mer enn både to og fire), og satt vel igjen med en følelse av at jeg ikke var spesielt enig i det intervjuobjektene hevdet. Men, hvis det er det som fremgår av studien så speiler det vel realitetene til en viss grad i hvert fall.

Den eneste mulige forklaringen jeg kan finne på, er kanskje at når man går over til 4 eller flere barn, så innstiller mor og far seg mentalt på at de er en "storfamilie" eller "har mange barn". Tre barn kan sees på som en litt stor tobarnsfamilie, og hvis man forventer at det hele skal skli like greit som med to kan det muligens være duket for litt frustrasjon. Ikke at jeg tror det er veldig vanlig å tenke sånn, men det er liksom det eneste jeg kan komme på som en mulig årsak til at tre skal oppleves mer slitsomt enn andre antall.

Ellers er jo mye nevnt- rutine, det at man er "barnepersoner" og trives med mye liv og røre. Du får ikke fire-fem-seks barn hvis du ikke oppriktig koser deg med barnerelaterte aktiviteter (håper jeg!). Visse stordriftsfordeler er det jo også, og de har mye selskap i hverandre. Så mye avlastning for foreldrene er det ikke egentlig etter min erfaring. Jo, de kan passe, men store barn er som regel opptatt med sitt, og det må de få lov til å være. Og konstellasjoner i forhold til krangling osv. endrer seg ofte fra dag til dag hjemme hos oss, det er litt opp og ned hvem som er bestevenner og ingen steile fronter, heldigvis.

En annen ting er at hvis man tar et bevisst valg om å få mange barn, så gjør du det fordi du ser løsninger heller enn problemer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger foreldre med ett eller to barn har fortalt meg hvor grusomt vanskelig det må være å ikke kunne behandle ungene helt likt i forhold til alder og kunne ta med alle på alt. Noe som jeg aldri har skjønt skal være et problem- vi ser Hobbiten den ene uka med de store og Mummi neste uke med de små, og ferien inneholder både kultur og byliv og spann og spade. Ikke dermed sagt at flerbarnsforeldre er generelt flinke til å finne løsninger, men akkurat praktisk i forhold til barneflokken kan det nok være sånn. Jeg hadde jo aldri funnet på å få seks barn hvis dette med kinoturene representerte et stort og uløselig problem for meg...

[Teriyaki]

Jeg ser for meg at det har med at overgangen fra to til tre er ganske stor da det plutselig ikke går med en til en lenger. Mor kan ikke amme og kle på babyen, mens far lager brødskive og gjør klar treåirngen og så er de klar til å dra. De har fortsatt en fire-åring som setter seg på bakbeina fordi hun ville ha den andre skoene på i dag. Man blir litt for få, rett og slett, og det å finne en rutine på hvordan man skal håndtere slike situasjoner vil nok ta en stund. Med nr. fire, fem eller seks har man i det minste lært seg til at det ikke bare er å ta "hver sin" også går det lett som en lek. Det blir langt mer organisering og planlegging i det man har flere barn.

Derfor tror jeg nr. tre er mer "vanskelig" å få, fordi det blir dette sjokket med at foreldre ikke er i flertall lengre.

[Puny]

Kanskje man med 4 barn blir nødt til å la det "skure og gå" litt mer, mens man med tre barn fremdeles tror man skal greie over alt hele tiden?

[AnonymBruker]

Jeg vet om mange familier hvor nr 3 ikke var planlagt, og da kan det nok fort oppleves som stressende og frustrerende dersom familieforøkningen overhodet ikke var ønsket i utgangspunktet. Om man velger å få barn nr 4 så tror jeg også at man da ikke har noen "forhåpninger" om karriereutvikling, perfekt ryddig hus og tett, nitidig oppfølging av alle barna. Man må nok pent la ting skure og gå langt mer med så mange barn, ergo er skuldrene langt mer senket. Folk som i utgangspunktet ikke trives med barnerelaterte aktiviteter kan vel i aller største nød få en uplanlagt nr 3, men aldri nr 4.

Anonymous poster hash: 46549...9c9

[Mafalda]

Jeg lurer litt på hva som ligger i å "la det skure og gå", kjenner jeg

Gir man opp å holde det normalt rent og ryddig? Følger ikke opp leksene til ungene? Gidder ikke stille opp på fotballkamper og forestillinger? Støvdotter og møkkete sengetøy? Lar være å møte opp på dugnader? Vi har så mange unger at det er ikke så farlig med hver enkelt, liksom?

Eneste jeg virkelig føler at ligger langt utenfor min rekkevidde, er cupcakes, sprettrumpe og instagram. Og overdreven curling der barna skal ha mors eller fars oppmerksomhet 100% av tiden.

Ellers synes jeg ikke det er noen kjempeforskjell på det å ha for eksempel tre og det å ha fem

Nå er jo alle familier forskjellige, men jeg tror og håper ikke at grunnen til at noen velger å få mange barn er at du bare senker standarden til litt under pari for å orke alle. Justere standarden (gjerne en ganske skyhøy en, slik mange småbarnsforeldre blir møtt med i dag), javisst, men jekke den helt ned, la søppelet flyte og ungene gå på selvstyr? Nei, det håper jeg ikke er normalen...

Endret 28. juli 2014 av Mafalda

[Ciara]

Kan det også ha noe med at det er ganske sannsynlig at det eldste barnet må ha blitt forholdsvis stort når man får fjerdemann? Tre unger kan man få temmelig tett, men det er sjeldnere med fire unger på fire år, liksom.

Jeg kan godt se for meg at det er like travelt å ha tre barn på 1, 2 og 3 år som å ha fire barn på 1, 3, 5 og 7. Vel og merke i småbarnsårene. Etter hvert som alle ungene blir større bør det være mer jobb å ha fire enn å ha tre.

Men jeg har virkelig ikke peiling.