Venninne som stammer mente jeg hånet henne

[AnonymBruker]

Hun kom bort til meg, og mens vi stod i døra og snakket, så slet hun veldig med å si noe, og så sa jeg uten å tenkte noe over det bare fordi jeg lurte "hvor lenge har du egentlig stammet?"

Og så bare så hun på meg og måpte, og så snudde hun seg rundt og bare gikk uten å si et ord. Og hun vil ikke svare på noe av det jeg skriver til henne. Det var jo ikke meningen å være frekk! Overreagerer hun? Var det så ille?

Anonymous poster hash: e031b...98e

[mamma_mia]

Synes du var litt frekk. Hadde bedt om unnskyldning.

[Hypnotica]

Hvorfor skriver du venninne som stammer "mente" jeg hånet henne - Du gjorde jo det..

Kan også tenke meg at det du spurte om var om stammingen begynte når hun var 2 år? 4 år? En spesiell episode som utløste det? Osv? Om det var dette du lurte på, så var det upassende å spørre om det i en sånn tilfeldig setting. Det er mer noe som hører til en god samtale over en kopp te, en kveld der dere er fortrolige med hverandre.

Men det du må se, er at det du spurte om kunne tolkes som; "herregud nå har du brukt lang tid på å si det du prøver å si, hvor lenge har du stammet nå egentlig? 5 minutter? et kvarter? nå har jeg stått her lenge og ventet på at du skal få frem ordene og er lei!".

Kan tenke meg at det var slik hun tolket det, og med rette tok det som et hån og gikk sin vei.

Hvor gammel er du?

[Gjest Snuppi]

Jeg er enig med de andre her!

Be om unnskyldning.

[Gjest Sansol]

Det er, forståelig nok, sikkert et sårt tema for henne. Sånn jeg forstår det prøvde hun å si noe, og du avbrøt henne med dette spørsmålet før hun hadde greid å formidle setningen sin? I såfall gjorde du to bommerter. Du avbrøt henne i tillegg til at du stilte et spørsmål om et følsom emne på et upassende tidspunkt. Jeg ville definitivt bedt om unnskyldning.

[Chanchan]

Ja, det var litt frekt. Du kunne ha ventet til en litt mer heldig situasjon

Jeg tenker det samme som Hypnotica, det kan hende at hun tolket det på "herreguuuud så lang tid du bruker"-måten.

[FoxyFish]

Oi, her snakker vi sosiale antenner som går innover..! Du bør legge deg langflat, skylle på din egen dumhet og håpe at venninna di er relativt hardhuda og tilgivende.

[Fraggzy]

Er dere gode veninner kan da dette ikke være noe å ta på sånn på vei for. Forklar henne at du ikke mente å være frekk men at tanken slo deg og du sa det du tenkte på der og da. Dersom dere bare såvidt kjenner hverandre er det noe frekt.

[got2go]

Er stammer selv, og jeg er allergisk mot folk som ler av meg, håner meg og verst av alt; etterligner meg.

Dette er garantert sårt for venninna di, og du burde gi henne en unnskyldning. Og tenk deg to om neste gang.

[mara2012]

Du tenker ikke stort før du snakker, gjør du vel? Jeg har selv slitt med stamming siden jeg var liten, jeg er nå i 20-årene og prøver fortsatt å skjule det så godt jeg kan. Eksenmin pleide å gjøre narr av meg når f.eks ikke klarte å si tallet tre, også hermet han.. Da ble jeg flau og sint. En annen gang når en venninne var på besøk og vi satt å snakket om gamle kjærester, lurte hun på hva kjæresten min for fire år siden, het. Vi var sammen i ett år, så jeg husket så klart hva han het, men klarte ikke si det, så jeg ble helt satt ut og måtte bare innrømme at jeg stammet og ikke klarte å di navnet hans.. Enda flauere ble jeg da hun ikke spurte noe mer om det, følte meg bare kjemperar og vi har aldri snakket om det siden.. Det er nok litt sårt for alle som stammer, spesielt når man prøver hardt å skjule det..

[Chizue]

Jeg stammer av og til..Men jeg er fryktelig sjenert av meg...
Egentlig er daglig talen min perfekt...Men kan ha en og annen repetering av ord -me-me-me-me *faen MEN*

Mine venner er såpass vante med det at de aldri har spurt om det.
Om de hadde det, så hadde jeg nok blitt litt paff, for jeg merker jo det egentlig ikke selv
Blir litt sånn "kkkkkka du prate om? æ stamme da ikkje.." xD

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med stamming siden barneskolen, og hadde mange fæle år. I den tiden jeg vokste opp, var kunnskapen lavere. Og læreren tvang meg til å reise meg foran klassen, og ga meg ikke lov til å sitte ned før jeg hadde fullført setningen. Det var jævlig. Og selvfølgelig lo halve klassen seg halvt i hjel av mine forsøk på å uttale vanskelig ord. Spesielt når vi begynte med engelsk var det kliss umulig for meg å uttale why, what, who o.l. Læreren ga seg ikke - og klassen skrek av latter. Jeg gråt og sto gjerne oppreist i 10 minutter og fikk bare ut litt luft mens jeg prøvde og prøvde. Det kom bare ingen ord.

Den læreren skulle jeg gjerne kaldkvelt hvis jeg hadde truffet henne igjen. Nok om det.

Etterhvert har jeg lært meg å leve med dette (jeg er godt voksen nå). Stammer nå kun i spesielt stressede perioder, hvis jeg er sliten. Og jeg har lært meg å automatisk finne et annet ord eller snu opp-ned på setningen dersom jeg merker at det "stopper" opp.

Stamming er veldig sårt for mange av dem som sliter med det. Etter det jeg forstår av situasjonen du beskriver, var nok det verste at du avbrøt henne. Og samtidig tok opp et tema hun ikke var forberedt på. Jeg ville bedt om unnskyldning. Jeg vet at dette var ikke noe du gjorde i vond mening, men hun tok det kanskje hardere enn det du kan forstå. Fordi du ikke stammer selv.

Anonymous poster hash: 5c09d...92d