Morsinstinkt har "alle", men ikke "alle" har morfølelse

[AnonymBruker]

Håper jeg ikke provoserer, for det er ikke meninga, jeg er bare nysjerrig. Jeg lurer på hva dere mener om dette:

"Alle" damer har et morsinstinkt, altså en biologisk trang til å få barn (som store deler av sexdriften, opplagt nok), men det å føle kjærlighet og omsorg for barnet man får er ikke et instinkt, men heller noe som er en del av den enkelte mors personlighet.

For jeg tenker: mange angrer jo på at de får barn, alt for mange synes det er veldig tøft å ha omsorg for ett og to barn (som er vanlig antall), og veldig mange får fødselsdepresjon for at de ikke føler all den kjærligheten de har fått høre de skal føle. Og alt for mange svikter omsorgsoppgaven totalt, og mishandler sitt barn.

I dyreverdenen (hos pattedyr) ser man jo at flokken stiller opp for den nyfødte, som tanter og bestemødre, mens mor i blant aviser sitt avkom.

Jeg tenker at det kanskje er noe unaturlig over måten vi lever på, med bare mor, far og barn, og at slektninger burde ha en betydelig større rolle i barneomsorgen enn hva de får slik vi lever nå.

Hva tror dere? Er virkelig oppdragerrollen begrenset til bare mor, (og mer og mer far, heldigvis), eller er det et sammarbeidsprosjekt? Og kunne flere barn hadde hatt det godt om vi hadde tenkt litt nytt?

Beklager om det ble rotete, håper dere skjønner hva jeg prøver å si.

Anonymous poster hash: 6f187...9c5

[AnonymBruker]

Vel, i dyreverden hvor dyrene er flokkdyr er det jo hele flokken som oppdrar ungene. Der dyrene lever for seg selv er det kun moren som oppdrar. Mennesker er rent flokkdyr og egentlig skal flokken oppdra barnet, men vi har dessverre evnen til å tenke litt og det er ikke kun instinktene som styrer oss. Instinkt er jo alle født med og det kan ikke trenes bort i stor grad. Morsfølelse er ikke et instinkt, så ikke alle har denne følelsen

Anonymous poster hash: 367d8...2a9

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke nødvendigvis de tingene du lister opp er en forutsetning for morskjærlighet.

Den tror jeg kan komme i mange former og varianter. Men klart noen sliter med at de virkelig ikke føler noe - men da snakker vi jo depresjon.

Jeg hadde fødselsdepresjon(og svangerskaps) og hadde ingen problemer med å føle tilknytning og kjærlighet.

Jeg trengte litt tid for å vite at ordene "jeg elsker deg" hadde sannhet i seg - først måtte jeg bli ltt kjent med ham. De er jo bare bylter som ikke gir respons den første tiden, så det er lite samspill å "elske" aktivt utifra, selv om man har ekstremt stor beskyttertrang og synes den lille er verdens nydeligste.

Anonymous poster hash: bd72e...608

[AnonymBruker]

Håper jeg ikke provoserer, for det er ikke meninga, jeg er bare nysjerrig. Jeg lurer på hva dere mener om dette:

"Alle" damer har et morsinstinkt, altså en biologisk trang til å få barn (som store deler av sexdriften, opplagt nok), men det å føle kjærlighet og omsorg for barnet man får er ikke et instinkt, men heller noe som er en del av den enkelte mors personlighet.

For jeg tenker: mange angrer jo på at de får barn, alt for mange synes det er veldig tøft å ha omsorg for ett og to barn (som er vanlig antall), og veldig mange får fødselsdepresjon for at de ikke føler all den kjærligheten de har fått høre de skal føle. Og alt for mange svikter omsorgsoppgaven totalt, og mishandler sitt barn.

I dyreverdenen (hos pattedyr) ser man jo at flokken stiller opp for den nyfødte, som tanter og bestemødre, mens mor i blant aviser sitt avkom.

Jeg tenker at det kanskje er noe unaturlig over måten vi lever på, med bare mor, far og barn, og at slektninger burde ha en betydelig større rolle i barneomsorgen enn hva de får slik vi lever nå.

Hva tror dere? Er virkelig oppdragerrollen begrenset til bare mor, (og mer og mer far, heldigvis), eller er det et sammarbeidsprosjekt? Og kunne flere barn hadde hatt det godt om vi hadde tenkt litt nytt?

Beklager om det ble rotete, håper dere skjønner hva jeg prøver å si.

Anonymous poster hash: 6f187...9c5

Ok, da er jeg ikke kvinne, med andre ord.

Anonymous poster hash: 0c66c...16c

[kisskissbangbang]

Ok, da er jeg ikke kvinne, med andre ord.

Anonymous poster hash: 0c66c...16c

Hun skrev vel "alle" nettopp for å unngå sure kommentarer som denne, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Mye jeg ikke er enig i her. Morsinstinkt er ikke det samme som å ville ha barn. Og om du tydeligvis vet skråsikkert hva som forårsaker fødselsdepr så må du hive deg på telefonen og varsle ekspertene.

Ang hva som er familie i norge, så er det nettopp det. Norsk kultur er relativt ensom. De fleste andre steder i verden er familien større i form av tanter, onkler, besteforeldre osv.

En indisk venninne som bor i Singapore har nå to barn. Ved hver fødsel flytter gud og enhver inn, mors oppgave er kun barn-kjærlighet-søvn. Hun får refleksologi, ikke lov til å rydde og vaske på 3 mnd, heller ingen andre huslige plikter. Hun skal pleie seg selv og forholdet til barnet.

Anonymous poster hash: d88b4...ccf

[Munter]

Med nesten full barnehagedekning, i tilleg til årevis med skuleplikt, vil eg påstå at born i Noreg vert oppseda av flokken.

[AnonymBruker]

Morsinstinktet går vel ikke på å ha lyst på å få barn? Det handler vel mer om å ønske det beste for barnet sitt, beskytte barnet osv.

Jeg føler meg ofte mislykket som mamma, føler at jeg ikke strekker til og at jeg kanskje ikke burde fått barn, men det betyr ikke at jeg ikke elsker barnet mitt. Jeg vil ikke gå tilbake i tid og ikke få barn. Det er bare en del av følelsesspekteret mitt som går amokk i ekstra utfordrende perioder. Innerst inne vet jeg at jeg er en god mamma og at jeg gjør alt jeg kan for at barnet mitt skal ha det bra. Jeg er kanskje ikke perfekt, men ingen er perfekte.

Kan også fortelle at jeg rett etter fødsel ikke følte noe for barnet mitt. Jeg følte ikke at jeg hadde fått barn, som om han ikke var min sønn. Men det har nok noe å gjøre med at han kom rett på intensiven og jeg bare fikk besøke han (måtte vente 2timer etter fødsel før jeg kom inn til han) og de tok han med til meg for at jeg skulle amme også tok de han vekk igjen.

Natt nr 2 kom de tilbake med han rett etter å ha tatt han med tilbake til intensiven etter amming, de sa han ikke ville roe seg og trengte mammaen sin. De la han i senga mi inntil meg også holdt han den lille hånda si rundt fingeren min og klemte hardt. Da roet han seg ned. Det øyeblikket følte jeg for første gang at jeg hadde blitt mamma og at den lille babyen trengte MEG.

Nå gikk jeg kanskje litt utenfor her, men jeg tror alle mødre har morsinstinkt og morsfølelse, men på hver sin måte. Det er mennesker som mishandler barna sine ja, men det behøver ikke nødvendigvis bety at de ikke er glad i barnet sitt, det kan være noe galt med de som gjør at de ikke forstår hvordan de skal ta seg av barnet sitt eller hvordan de skal håndtere vanskelige situasjoner og disse menneskene trenger hjelp for sine problemer. Dessverre er det vanskelig å få forebyggende hjelp mot psykiske lidelser. Hjelpen får man ofte ikke før det er for sent eller har gått for langt

Anonymous poster hash: 5ee22...183

[AnonymBruker]

Håper jeg ikke provoserer, for det er ikke meninga, jeg er bare nysjerrig. Jeg lurer på hva dere mener om dette:

"Alle" damer har et morsinstinkt, altså en biologisk trang til å få barn (som store deler av sexdriften, opplagt nok), men det å føle kjærlighet og omsorg for barnet man får er ikke et instinkt, men heller noe som er en del av den enkelte mors personlighet.

Anonymous poster hash: 6f187...9c5

Jeg har ingen av delene.

Anonymous poster hash: 2b07e...394

[AnonymBruker]

Hun skrev vel "alle" nettopp for å unngå sure kommentarer som denne, tenker jeg.

Når man bruker ord som instinkt og knytter det til kjønnsidentitet hjelper ikke et par skarve anførselstegn.

Anonymous poster hash: 0c66c...16c