Dere kloke hoder.. (langt)

[Gjest Fast bruker]

Er vanligvis fast bruker her, men velger å være anonym akkurat nå, vil nødig bli gjenkjent..

Vet ikke hvilken ende jeg skal begynne i. Vel, for 1 1/2 år siden møtte jeg det jeg trodde var Mr.Right (kaller ham X). Kjemien stemte 100%, mange felles intrs, like verdier og samme syn på mye. Tidligere forhold virket "malplassert" (hvis dere skjønner hva jeg mener) sammenlignet med det jeg og han hadde. Tenkte at nå har jeg funnet ham jeg ønsker å dele livet med (har ikke tenkt såpass "seriøse" tanker med tidligere kjærester) og han tenkte det samme om meg. Kan legge til at vi er 23 og 24 år.

Etter 9 mnd som kjærester, flyttet vi sammen. Var spent på hvordan det ville gå og var innstilt på at det ikke alltid kom til å være en dans på roser. Og det gikk faktisk forbausende smertefritt (ingen av oss hadde hatt samboere før). Han begynte å studere, jeg hadde også tenkt å gjøre det samme, men kom ikke inn på det jeg hadde håpet på (og trodd). Det høres kanskje dumt ut, men jeg tok det i grunnen ganske tungt. Hadde/har sullet i flere år nå for å finne ut hva jeg vil og føler/har følt et visst press fra omgivelsene. Fikk en slags panikkfølelse når det gikk opp for meg at jeg kom til å "bare" jobbe enda et år, mens alle vennene mine rundt meg er godt i gang med utdannelsen sin.

I tillegg fant X seg godt til rette på sin nye skole. Han er en veldig utdavendt person og får lett venner. Han ble bedt på 2-3 forskjellige fester så og si hver helg. Som regel ble ikke jeg bedt med, greit nok i og med at jeg ikke gikk i klassen. Samtidig følte jeg meg litt utafor og ensom. Flertallet av vennene min hadde flyttet herfra pga skole. Av den grunn ble det mye til at jeg satt alene og grublet.

Samtidig skjedde det ting innen familien som gjorde meg relativt/veldig deprimert. Har vokst opp i et hjem med omsorgssvikt, en mor med psykoser. I hele oppveksten var hun "etter" meg, på ulike måter. Dette har ført til at jeg har et anstrengt forhold til henne, innerst inne tror jeg jeg aldri noen gang kan få et normalt forhold til henne. Den dag i dag er hun bedre, men ikke frisk. Humøret mitt synker automatisk 10 hakk når hun er i nærheten. Tar på meg en slags maske, en maske som gjør meg hard og usårbar. Oppi alt dette holder hun og faren min på og finner tilbake til hverandre. "Fint",ville de fleste tenkt. Men tanken gjør meg usigelig trist. Jeg og faren min har alltid hatt et nært forhold, han har (i den grad det har latt seg gjøre, han var nesten aldri hjemme pga jobb når jeg var liten) tatt seg ekstra av meg pga mamma. Så, på en barnslig måte føler jeg meg svikta av han. Det har påvirket forholdet vårt, vi snakekr ikke like mye/nært som vi gjorde før. Jeg vegrer meg for å fortelle ham noe særlig, fordi han har en lei tendens til å sladre videre til mamma. Og jeg vil ikke at hun skal vite noe særlig om livet mitt, for hun kommer alltid (før eller senere) med frekke kommentarer/meninger. Og jeg er veldig redd mamma skal "falle" tilbake og bli som hun var før. I mine øyne blir hun ikke "frisk" før hun evt. sier selv en dag at hun var/er syk.

Summen av dette gjorde at jeg var nede i kjelleren i perioder. Det var ikke snakk om at jeg sykmeldte meg e.l., jeg fungerte i hverdagen, men ofte lå jeg i senga på kveldstid, gråt og grublet. Sambo lurte på hva det var, jeg fortalte det og han forsøkte å trøste. Samtidig sa han at ikke skjønte hvorfor jeg ikke bare kunne distansere meg fra hele greia. Hadde det vært så enkelt, hadde jeg gladelig gjort det. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg ikke hatt noen form for kontakt med moren min, men det er ikke til å unngå siden hun er såpass mye hos/sammen med faren min.

Tida gikk og ting ble ikke bedre. For 1 1/2 mnd siden gjorde sambo det slutt, med den begrunnelse at han ikke hadde følelser for meg lengre. Han har innrømmet i ettertid at det ikke stemmer, men at han følte seg innestengt i forholdet. Jeg kan forstå ham, men jeg var innstilt på å løse det på andre måter. De gangene vi har møttes etterpå har han oppført seg som om vi har vært sammen ennå (tatt på meg,kysset meg osv,osv).

Etterhvert har jeg kommet til et punkt hvor jeg føler jeg trenger hjelp og oppsøkte psykolog i forrige uke. Det var rett og slett ufattelig godt, for første gang følte jeg meg hørt/sett og tatt på alvor. Det kosta 700 kr, men var verdt det. Damen var veldig grei og sa hun skulle høre med en kollega/kamerat med refusjonsordning og forsøkte å få meg inn til ham.

Jeg vil bare ganske enkelt ha det bra med meg selv, føle meg lykkelig, være "tilstede" i mitt eget liv uten å føle en slags uro/rastløshet i kroppen. X vil veldig gjerne at vi skal være venner, noe jeg har sagt at ikke vet om jeg vil. Riktignok har vi mye felles intrs, men jeg føler det hele er såpass sårt at jeg ikke vet om det er verdt det. Tenker at jeg blir fortere ferdig med ham dersom jeg dropper å ha kontakt. Har kommet frem til at jeg vil tenke på meg selv fremover, prioritere å få det bra. Og det gjør jeg best uten ham, dessverre. Sa det til ham nå før i dag, på tlf sa han at han var likegyldig men skrev på mld etterpå at han var veldig skuffet og at han ikke trodde jeg skjønte hvor tungt han tok det.

Vet ikke helt hva jeg ønsket med dette egentlig. Kan noen bare si at jeg vil få det bra igjen? At det kommer en opptur etter en nedtur? Jeg trenger å tro det akkurat nå.

Er takknemlig for alle innspill!

[Gjest Poirot]

Jeg vil ihvertfall si at jeg tror det er smart i en overgangsfase å holde deg litt unna han. Det er veldig vanskelig å komme seg ovenpå når man samtidig skal stri med hvordan det er å bare være venn med en man elsker. Dessuten får han ikke savnet deg.

Hvorfor dro han hvis han fremdeles hadde følelser? Dette mener jeg gjør det enda vikitgere at du holder deg unna og ikke har kontakt.

Høres jo ut som du har mye usikkert i livet nå. Blir npk bra å få sortert tankene litt hos en nøytral.

Er det noe du kan gjøre for å komme inn på studiet til neste år?

Det blir bra til slutt, på den ene eller andre måten. Og da vil du se på denne vanskelige perioden som en erfaring, der du lærte mye om deg selv.

[Gjest Anonymous]

Hei og takk for svar.

Han sa han følte seg innestengt, det ble "for mye negativt". Han vil være fri og ikke forpliktet til noen som helst. Samtidig har han sagt at vi kanskje finner tilbake til hverandre i framtida en gang, når jeg har fått det bedre. Jeg er mer enten eller. Enten er man sammen eller ikke. Orker ikke noe usikkert/uvisshet.

Har tatt noen fag som privatist for å stå bedre rustet til årets opptak. Håper inderlig jeg kommer inn.

[LilleBille]

Godt du nå har kommet igang for å få hjelp til å bearbeide ting .. Det gjør sikkert godt å få snakke med en som er nøytral og profesjonell.

Tror også det er veldig lurt at du distanserer deg fra ex'en. Det er vanskelig nok å komme over et brudd om du ikke skal "måtte" være venner med ham når det ikke føles naturlig. At han er skuffet og gjerne vil ha kontakt får være hans sak. Det viktigste for deg nå er deg selv.

Bruk tid på deg selv - og ta dine egne reaksjoner på alvor ... vil du ikke ha kontakten - så ikke la deg presse til det. Det er viktig at du tar vare på deg selv.

Ting vil bli lettere etter hvert - det er sikkert - selv om det ikke alltid kjennes sånn.

:trøste:

[Gjest Poirot]

Hei og takk for svar.

Han sa han følte seg innestengt, det ble "for mye negativt". Han vil være fri og ikke forpliktet til noen som helst. Samtidig har han sagt at vi kanskje finner tilbake til hverandre i framtida en gang, når jeg har fått det bedre. Jeg er mer enten eller. Enten er man sammen eller ikke. Orker ikke noe usikkert/uvisshet.

Makan til frekkhet!! Elsker man noen fullt og helt er man der i tykt og tynt. Uansett er den kneika du er oppe i nå på langt nær nok til å gi opp sin samboer, det mener nå JEG.

Han høres upålitelig ut.

Om noen år frem i tid har du kansekj funnet en med litt mer ansvar...?

[Gjest Anonymous]

Føler at jeg kjenner meg litt igjen i det du skrev, men da fra x'en din sitt ståsted. Er helt sikker på at han ønsker det som er best for deg, selvom det betyr at dere ikke kan være sammen. Tror du har godt av å være litt "egoistisk" nå. Gjør det som trengs for at du blir bra/bedre. Det er viktig å ha tålmodighet med dette, ting tar tid. Men etterhvert kommer ting til å gå bedre for deg, sakte men sikkert. Tenk på alt du har å se frem mot, og husk at livet består av motgang og fremgang. Men husk på at du har mye fremgang foran deg: Du skal begynner hos en psykolog, hvilket igjen fører til at du får det bedre med deg selv, og til neste høst så skal du begynne å studere igjen. Så nå er det bare å begynne å smile, for mange spennende ting kommer til å skje i livet ditt!

[Gjest Anonymous]

Ja, den tankegangen deler jeg med deg Poirot (elsker man noen fullt og helt er man der i tykt og tynt, og at et samboerskap bør tåle en sånn kneik). Føler vel at ting går/har gått på hans premisser når det gjelder denne saken. På en måte vil jeg ha kontakt, for jeg er jo (dessverre) ennå glad i ham, men samtidig sier fornuften min at jeg må tenke på meg selv og mitt eget beste. Jeg vil gjerne ha litt av selvrespekten i behold, om du/dere skjønner hva jeg mener? Samtidig kjenner jeg et boblende raseri rettet mot ham. Men han sier jeg må prøve å forstå og se det fra hans ståsted.

[Gjest Anonymous]

Kjenner til det at man kan være skikkelig forbanna men samtidig skikkelig glad i fyren. Men akkurat nå er det viktig at du tenker på deg selv. Han takler ikke det som skjer, og da har du det SÅ mye bedre uten han!

Lykke til!

[Gjest Han hørtes umoden ut..]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier..bare at min eks-samboer var 28 år og han sa også at "det blir for mye negativt, og jeg ønsker ikke å ha konflikter".

Vi var samboere, og jeg hadde også et slikt forhold til min mor som du sier, samt at jeg tok en abort i forholdet med ham. Han taklet alt håpløst..

Jeg tror menn er veldig ulike...noen takler slikt andre ikke. Min eks var ikke vandt med diskusjoner, problemer eller konflikter i det hele tatt! Han ville bare være "fri" og være i lag med vennene sine. JEG ble altfor mye for ham...Derfor, klok av skade, skal jeg styre unna slike umodne "menn" som ikke klarer å håndtere livets mangfold.

Jeg ønsker deg lykke til! Enig med Poirot at du kanskj behøver en nøytral utenforstpende person til å høre på deg, samt tid alene borte fra ham..Han høres ikke ut som en du bør samle på..han vil nok bare ha det moro og i sin unge alder er det nok leeenge til han ønsker å bli mer "seriøs".

Lykke til videre!

[Gjest Anonymous]

Takk nok en gang, det er godt å høre andres synspunkter.

Han har i hvertfall vist en ny og hittil ukjent side ved seg selv gjennom denne saken. Han kommer fra et "perfekt" hjem hvor alle har et tett og nært forhold til hverandre, han har aldri blitt dumpa av noen, i det hele tatt. Jeg tror alt dette har gjort at han kanskje mangler litt på det som kalles empati.

[Gjest gjest1]

Makan til frekkhet!! Elsker man noen fullt og helt er man der i tykt og tynt. Uansett er den kneika du er oppe i nå på langt nær nok til å gi opp sin samboer, det mener nå JEG.

Han høres upålitelig ut.

Om noen år frem i tid har du kansekj funnet en med litt mer ansvar...?

Det hadde kanskje vært lettere for ham å takle dette negative som skjer, og dine frustrasjoner og din gråt dersom dere hadde lenger fortid, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at jeg heller ikke hadde klart å forholde meg til en mann med masse personlige problemer så tidlig i et forhold at jeg ikke hadde rukket og få de helt dype følelsene for ham ennå. Hans depresjoner og tristhet ville drept mine følelser for ham.... synd å si det, men sånn er det for meg i hvert fall.

Jeg tror at du skal ta en "Time out" for deg selv. Konsentrere deg om deg selv og ditt eget liv, slik at du blir et sterkere mennesker før du innlater deg på et forhold til et annet menneske igjen. Man kan egentlig ikke forvente at mennesker man har kjent noen måneder skal ta veldig aktiv del i dine personlige problemer...

Konsentrer deg om å komme inn på studiet du vil inn på. Jobb og les det du må i mellomtiden. Konsentrer deg om ditt eget liv, fortsett hos psykologen og få hjelp til å sortere tankene dine. Videre må du nok lære deg og legge til side ting du allikevel ikke kan endre; som at faren din og moren din er mye sammen og at moren din er syk. En sykdom er jo en sykdom og ikke noe hun kan noe for. Er hun etter deg som du sier, på grunn av sine psykoser, så kan hun faktisk ikke noe for det. Hun er syk. Du mener at hun selv skal innrømme at hun er syk, men da må du også godta at det faktisk er en sykdom, og at hun ikke egentlig er slem.

[aline]

Bruk tid på deg selv, bygg opp deg selv slik at du har en god hverdag først, DA har du noe å dele med en samboer!

men, det finnes menn der ute som takler en partner med psykiske problemer!

Har selv vært der, er der delvis enda, og min siste partner visste om min angst og mine problemer fra første stund, og var villig til å være der og kjempe kampene sammen med meg. (dessverre var det andre ting som ikke fungerte, men han taklet såvisst mine nedturer, sinne og depresjoner, og vi var sammen bare i underkant av ett år)

Men det ER vanskelig å forstå en depresjon eller andre psykiske "problemer" når man ikke har vært borti det selv! Det er litt viktig for oss som sliter med det, å faktisk ha forståelse for at dette er ikke noe man skjønner av seg selv, det er ikke noe andre bare kan sette seg inn i.

Når du får jobbet deg fremover sammen med psykolog, og får jobbet deg selv til et bedre liv, så kan du ta fatt på partnerlivet med bedre kort på hånda, og en mann som du kan prøve å sette inn i hva du trenger og hva han kan gjøre og hva han ikke kan få gjort noe med. Men det er viktig at du forteller ham dette, det er den eneste måten han vil kunne forstå.

Men din x er nok kanskje ikke (pr. dags dato ihvertfall) den mannen. Når han ikke takler det og går ut av ett samboerskap for så å bli irritert på DEG når du ikke klarer å være bestisser med potensiell når du er slik han vil ha deg... nei, ønsker han å være fri og ikke binde seg, så får han la deg tenke på deg selv og ikke ham!! :fy:

Lykke til, det GÅR fremover!! Men det kan ta tid, og det kan være vondt i perioder, det kan være veldig vondt hos psykologen i perioder også!! men det er så mye enklere med alt man forstår og alt man vet at kan ses på på flere måter. :-D

[Gjest Embla s]

Jeg er veldig enig med Poirot i det hun skriver.

Jeg tror ting kommer til å løsne for deg nå, du virker så bevisst din egen situasjon og det virker som du har tæl og at du er klok og reflektert. Det kommer man utrolig langt med i det lange løp.

Lykke til :klemme:

[Gjest Poirot]

Det hadde kanskje vært lettere for ham å takle dette negative som skjer, og dine frustrasjoner og din gråt dersom dere hadde lenger fortid, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at jeg heller ikke hadde klart å forholde meg til en mann med masse personlige problemer så tidlig i et forhold at jeg ikke hadde rukket og få de helt dype følelsene for ham ennå.

Jeg forutsetter at man har dype følelser når man flytter sammen.

[aline]

forhåpentligvis!! og ihvertfall etter å ha bodd sammen en stund!!

[Gjest Gjest nå...]

Å, jeg kjenenr meg så godt igjen!! Har hatt liknende.

Og følelsen av at en kjæreste faktisk ikke vil være sammen med deg på grunn av bagasjen du bærer, helt uforskyldt! - den er utrolig vond.

Ordentlig kjærlighet er ubetinget. Jada, det er tøft med negative tider. Men du er veldig sterk, bevisst og tar ansvar for dine egne følelser - og jeg synes ikke han når deg opp til knærne engang i modenhet.

Jeg synes du skal kutte ham ut en stund. Si at han er en av grunnene til at du har det tøft, og at så lenge han ikke velger å være der for deg i forholdet, så trenger du ikke å forholde deg til ham nå. Han får ta det som han vil, du må passe på deg selv og har lov til det!

Jeg måtte flytte vekk for å komme vekk fra mammas/familiens "grep" på meg følelsesmessig. Ikke alltid andre er flinke til å respektere andres grenser, man må være veldig tydelig selv!!

Flott at du har kontaktet en psykolog, jeg hadde selv utrolig god hjelp der, fordi det ble lettere å "sortere" følelser og inntrykk overfor en som er helt objektiv og ikke innblandet på noe vis.

Vær tøff nok til å luke vekk mennesker som ikke har "baller nok" til å være der for deg i tykt og tynt! Du har faktisk bare ett liv, skal du kaste det bort på nestbest? Det vil være tøft, og nedturene kommer sikkert med jevne mellomrom - men jeg LOVER deg herved at dette kommer til å bli kjempebra, du har såpass innsikt at du vil vokse masse på dette! Nedturene blir sjeldnere og kortere, og plutselig kommer dagen da tiden flyr av gårde uten at du faller ned i grublerier og tristhet ofte. Jeg LOVER!!

LYKKE TIL!!

[Julie]

*slettet*

[Carrot]

Bagasje har tatt knekken på selv de sterkeste forhold når den opnes.. Selv skjønner jeg godt at han følte seg ille ved å dele din depresjon, det kan ta knekken på selv den sterkeste å leve under andres press, sorg og fortvilelse - det er noe vondt man ikke kan fikse, da er det lettere å trekke seg unne - desverre..

Jeg syns ikke han virket hverken frekk eller direkte ufølsom, men heller ærlig og oppriktig - han sier vel egentlig at han setter pris på deg som menneske, bryr seg om deg og kunne se for seg en fremtid med deg uten din depresjon..

Du - og alle andre her inne - bør huske på at en depresjon er en høyst personlig sak ingen andre kan fikse for deg - det må du jobbe med selv, du må bli mindre sårbar, du må finne styrken og gleden - ingen andre kan gjøre det for deg..

Så når den dagen kommer at du kan innse at du er et verdifult menneske som ikke bør la din fortid påvirke din hverdag - og du klarer leve et godt liv uten, med eller på tross av depresjonene og uten de store mørke dagene - da kan du jo ta opp igjen kontakten med verden rundt deg helt og fullt, på godt og vondt..

For du må ikke isolere deg, sitte hjemme å gråte og tenke på hvor fortvilet du er over din far som finner sammen med din mor som er psykisk syk osv.. Din far er et voksent menneske som har ansvar for seg selv, din mor likeså - og du.. Du har også ansvar for ditt liv, så lykke til hos psykolog, jeg håper du får hjelp til å snu den negative trenden og at du får et godt liv, et lykkelig liv!!

C

[Gjest 2ne]

Siste innlegg var vel litt lite nyansert.

På den ene siden er det viktig å ikk eplage venner og kjente med depresjonen fordi den er belastende og bare noe man kan rette selv - på den annen side må man ikke isolere seg...? Det er en grunn til at man isolerer seg når man lider av depresjon, det er på grunn av slike holdninger - man vil ikek bry andre, til slutt forvinner man helt i depresjonen og det blir vanskelig å bryte mønstre og beholde gangsynet.

Solskinnsvenner er ikke verdt en dritt. Selvsagt skal du finne en psykolog hvor du kan lempe ut alt vondt. Men når du er på vei opp igjen, vil du fort se hvem av dem rundt deg som hadde mot og kjærlighet nok til å bli der når du trengte det.

Får være grenser for hvor grunne og nytelsessyke vi er blitt.

Ja, det er en belastning å være nær noen som lider av depresjon. Det er på mange måter en veldig selvoppslukt lidelse, man mister gangsynet og ser bare seg selv. Nettopp derfor trenger du gode venner - ikke som skal dulle deg enda lenger inn i å beholde tilstanden, men gode nok venner til å si de er glade i deg samtidig som de kan gi deg et spark bak.

Støtteapparat er viktig. Enig med tidligere gjest som sa du må tillate deg å ta en sortering, og beholde dem som har guts til å ta deg som du er, "i gode og onde" dager. What are friends for?

[Carrot]

Lite nyansert?? Hmm - mulig det, men så har jeg levd med manisk depresjoner i min nære krets i mange år nå - og det er en sak bare den som er deprimert kan gjøre noe med.. Så får jeg heller være unyansert da..

Den deprimerte kommer aldri videre dersom h*n ikke innser at man faktisk er deprimert - det hjelper lite når den deprimerte setter opp en martyrholdning som gir de runt en dårlig samvittighet fordi man ikke kan hjelpe..

En sykdom som er psykisk er en belastning, og jeg mener fortsatt det ikk er en man skal stole på at nære venner eller kjærester, famile eller slekt skal ordne opp i - slike lidelser trenger profesjonelle.. Jeg sier ikke at man skal løpe for livet og ikke bry seg - men jeg sier at man ikke kan klandre dem som gjør det heller - for en ting er 100% sikkert i et forhold med depresjon, når den syke er frisk har den friske blitt syk dersom man ikke passer seg..... Og akkurat derfor må den som er deprimert selv ta ansvar for sitt liv, sine tanker og følelser - og så få støtte og hjelp til å sortere dem. Man kan ikke forvente at andre skal sitte i sofaen og holde en i hånden, lede dem ut i verden og være et ankerfeste for resten av livet. Man kan ikke forvente at de skal forstå - det har de ingen forutsetning for..

Jeg vet ikke noe om din bagasje fra livet før jeg traff deg - derfor kan jeg heller ikke vite hvordan du har det - jeg kan forsøke sette meg inn i det, tro jeg skjønner eller relatere det til noe jeg selv har opplevd - men det er bare du som vet hva det har gjort med deg og derfor bare du som kan gjøre noe for å endre den påvirkningen..