Siste gang..

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har slitt litt de siste årene. Det har selvfølgelig gått i bølgedal, men særlig etter at vårt første barn ble født.

Han som virket som en ansvarsfull mann med tanke for andre, viser seg å være helt blottet for tanker om andre enn seg selv.

Han sier mye, men det ligger aldri noe mer bak.

Han lovte meg en tur i ferien, som skulle handle bare om oss, for nå var det på tide at vi faktisk tok vare på forholdet vårt. Gjett hva det endte med, en fisketur med en kompis.

Alt an sier blir ikke tatt på øv or, jeg merker at jeg tror ikke noe på han. For han sier noe, som at vi skulle prioritere oss også viser han nok en gang at det lå ingenting bak det han sa, for nå er det glemt. Og jeg prøvde og si ifra, men det forstod han virkelig ikke noe av.

Han smålyger om alt mulig også, ikke viktige ting, men ting som ikke er nødvendig og lyve om. Merker at jeg aldri tror på han noe mer.

Jeg vet ikke lenger om jeg har noe særlig følelser for han. Men kanskje jeg har det ettersom jeg evner og føle meg skuffet over at han alltid nedprioriterer meg.

Men det er det at jeg som alltid tar alt med barna også, for selv da han har fri så har han så mye annet ha skulle gjøre. Fikse taket, fikse bilen, legge gulv på boden osv. Aldri tanke fot at kanskje jeg vil finne på noe, ha litt avlastning. Om han bare kunne tatt et kveldstell innimellom...

Jeg hadde sås tore drømmer da jeg var yngre, vi skulle leve lykkelig og få mange barn. Jeg har alltid ønsket meg to-tre barn og alltid tenkt at det skal jeg ha med denne mannen. Jeg ønsker virkelig ikke å bli alenemor eller å få barn med flere forskjellige (dette fordi jeg har søstre som har dette og nå er singel med unger som er på ferie osv i hver sin retning og til hver sin tid osv).

Jeg vet ikke om jeg orker å begynner på nytt nå med flytting osv. Jeg har ikke råd til å bosette meg her vi bor nå alene, og antageligvis må jeg skifte jobb da jeg jobber ugunstige tider nå.

Jeg vet ikke lenger jeg...

Er så rart å tenke på at jeg var så lykkelig før, eller er det bare noe jeg tror?

Det verste er at jeg som aldri har vært utro mot noen, ikke har tenkt tanken på å gjøre noe som kan såre noen av mine kjærester, nå tenker på at jeg kunne vært utro.

Og jeg er så stakkarslig, at jeg antageligvis ikke går før jeg finner meg noen andre.

Men jeg kommer ikke til å finne meg noen.. jeg orker ikke å ende opp sånn som dette igjen.

Jeg tenker at da barna blir store nok til å klare seg selv, og flytter ut. Da kan jeg flytte. Da har jeg råd til litt mer kanskje og behøver ikke å kjøpe noe stort... da kan jeg være alene og lykkelig.

Anonymous poster hash: 9472f...5e9

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er nå. Det er bittert og vanskelig. Finn noen å snakke med. Familievernkontor eller dps f.eks. Noen som er kvalifisert for å hjelpe. Ikke gå rundt alene med slike vanskelige tanker. Du virker deprimert og du trenger overskudd til deg selv og barna i hverdagen siden du lever med en slik egoistisk mann. Han må forandre seg selv. Kanskje han ikke innser hva han holder på med før du drar fra han. Men snakk med noen om dette. Ikke lett å ha det slik, jeg vet, men begynn med å kontakte noen som har erfaring med slike samtaler. Opplever du fysisk vold i tilegg, så ta kontakt med krisesenter.

Anonymous poster hash: d8081...50c