Sliter etter barn nr 2

[AnonymBruker]

Fikk for 4 uker siden barn nr 2 og sliter nå veldig med meg selv.. Vet ikke om jeg er deprimert eller om det bare er for overveldende for meg å ha 2 barn..

Jeg kjenner så mye på skyldfølelse ovenfor storesøster fordi jeg ikke kan vie 100% oppmerksomhet til henne.

Skyldfølelse ovenfor mannen fordi han må gjøre det meste hjemme og fordi vi ikke er "kjærester".. Kan ikke huske sist vi koste eller kysset.. Har lyst til å ha nærhet, men får meg ikke til det.. Føler meg uattraktiv og er usikker på om han finner meg tiltrekkende lenger..

I tillegg har jeg totalt angst for å være alene med begge barna. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det og tar meg selv i å angre på at jeg fikk barn i det hele tatt, da jeg tydelig ikke klarer oppgaven.. Føler meg så hjelpesløs for tiden og gråter mye.

Er dette normalt eller bør jeg søke hjelp? Noen med erfaring?

Anonymous poster hash: b0457...366

[AnonymBruker]

Snakk med helsesøster du. Der er normalt. Jeg er kjempe sliten jeg å. Har verdens beste mann som gjør mestedelen av både husarbeid og jobb med både baby og storebror, og jeg har dårlig samvittighet for det. Føler jeg ikke strekker til, og lurer på hvordan det skal gå når mannen min skal ut i jobb igjen. Tøffere å få nr to enn nr en på mange måter..

Anonymous poster hash: 21c5b...301

[AnonymBruker]

Min er 5uker, så ca likt som deg:)

Anonymous poster hash: 21c5b...301

[AnonymBruker]

Hadde det sånn jeg og.. Første halvåret var kaotisk og tøft! Mannen min var en del borte ifm jobb. Det var helt døden.. Jeg fikk ikke sove og var helt utslitt!! Det blir heldigvis bare bedre og bedre... Har du noe familie i nærheten som kan hjelpe til?

Anonymous poster hash: c7b3b...61e

[AnonymBruker]

Kjenner igjen mye av det du skriver. Den dårlige samvittigheten og "angsten" for å være alene med begge to. Men det begynner å gå seg til nå noen måneder senere.

Anonymous poster hash: fe1e5...ba6

[AnonymBruker]

Hei du!

For nøyaktig 18 uker siden ble jeg mamma til nummer to, og jeg hadde det NØYAKTIG som du forklarer her. Det har blitt litt bedre nå, og jeg krysser så klart fingrene for at det skal bli enda lettere på noen områder.

Gratulerer med baby, det er en herlig og fryktelig slitsom tid

Anonymous poster hash: 33694...de9

[AnonymBruker]

Fikk for 4 uker siden barn nr 2 og sliter nå veldig med meg selv.. Vet ikke om jeg er deprimert eller om det bare er for overveldende for meg å ha 2 barn..

Jeg kjenner så mye på skyldfølelse ovenfor storesøster fordi jeg ikke kan vie 100% oppmerksomhet til henne.

Skyldfølelse ovenfor mannen fordi han må gjøre det meste hjemme og fordi vi ikke er "kjærester".. Kan ikke huske sist vi koste eller kysset.. Har lyst til å ha nærhet, men får meg ikke til det.. Føler meg uattraktiv og er usikker på om han finner meg tiltrekkende lenger..

I tillegg har jeg totalt angst for å være alene med begge barna. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det og tar meg selv i å angre på at jeg fikk barn i det hele tatt, da jeg tydelig ikke klarer oppgaven.. Føler meg så hjelpesløs for tiden og gråter mye.

Er dette normalt eller bør jeg søke hjelp? Noen med erfaring?

Anonymous poster hash: b0457...366

Kjenner igjen alt du skriver her, og det med kun etter ett (1) barn.

Da vi fikk 2 barn ble det for overveldende. Mannen måtte trå til for fullt. Alt føltes endevendt i åresvis. Ble sprø av det. Ja visst elsker vi barna og det er jo ikke deres skyld - vi gjør alt for de men...det er overveldende å plutselig miste sitt eget liv og alenetid selv om man har lest alt om det på forhånd.

Hos meg tok det 7 år å fine tilbake til tilnærmet "normalen" psykisk og fysisk...

Anonymous poster hash: cec11...53e

[AnonymBruker]

Har 3 barn, og en mann som er sjømann. Så jeg måtte være alene.

Men med alle mine 3 barn så har de 3 første mnd absolutt vært de mest travligste.

Jeg for min del slet mest med nr 1 pga barnet snudde helt døgnet i 3 uker og jeg var så sliten at jeg var kvalm..og uten avlasning. Satt oppe om natta og grein fordi barnet ville ikke sove. Da var barnet 3-6 uker gammel. Utrolig glad jeg hadde kun h*n, og ingen andre søsken og ta meg av. Veldig glad barn nr 2 og 3 var enklere.

Men du skal se når disse 3 mnd er forbi så blir ting lettere etterhvert

Anonymous poster hash: 55efa...173

[AnonymBruker]

Min nr 2 er 4 uker, og jeg kjenner meg helt igjen i det du skriver, TS! Så er jeg også blitt alenemor for å toppe det hele, så her er jeg foreløpig avhengig av hjelp fra familien - de stiller opp som helter. Det er fullt kaos når jeg er alene med begge de to små

Anonymous poster hash: e7607...214

[AnonymBruker]

Hvor mange år er det mellom deres nr 1 og nr 2?

Anonymous poster hash: 20ef5...a04

[AnonymBruker]

Å, som jeg kjenner meg igjen! Konstant dårlig samvittighet for å ikke kunne være 100 tilstede for begge barna, trøtt og sliten og lurte seriøst på om vi hadde vært gale som ville ha to barn. Da mannen kom hjem og sa at han måtte reise bort en dag da babyen var to uker, slik at jeg måtte levere i bhg, begynte jeg bare å grine. Han måtte pent endre planene sine, gitt! Da babyen var 1mnd, var det juleferie og jeg følte at jeg ikke kunne sove bort dagene iom at storesøster var hjemme, og i tillegg var det mye familie som kom og ville se den lille. Jeg stilte opp, men lå og gråt i senga på morgenkvisten før jeg sto opp. Følte at jeg aldri fikk tid til å bli kjent med babyen og morsfølelsen kom ikke så raskt som jeg ønsket. MEN: nå har det gått 7 mnd og alt er snudd på hodet. Vi storkoser oss. Har blitt godt kjent med babyen, det går fint med storesøster og det er nydelig å se de to sammen. Det koster meg ingenting å ta med begge to på bytur, og vi har det kjempefint. Hvis du føler at du er iferd m å utvikle en depresjon, ville jeg nevnt det på helsestasjonen, men jeg tror ikke det du opplever er så uvanlig egentlig. Jeg synes overgangen fra et til to barn var et sjokk! Faktiske mye større enn å få nr.1!

Anonymous poster hash: 82752...9cc

[AnonymBruker]

Kjenner meg så veldig godt igjen, ts, og føler så veldig med deg!!! Det er en forferdelig følelse. Nr 2 er halvannen år nå, og jeg har lært meg å godta at jeg ikke lenger kan gi 100% til førstemann. Kjenner jeg fortsatt får stikk av dårlig samvittighet, men så ser jeg at de begynner å få mye glede av hverandre også... Fnyste av utsagnet "en er en, og to er ti" før nr 2 kom, men det ligger veldig mye i det!! Eneste trøsten jeg kan gi deg er at følelsene dine er helt normale og at det blir bedre etterhvert

Anonymous poster hash: 60817...f53

[LilleBallerina]

Kjenner meg godt igjen. Det tok en stund før det ble greit. Husker ikke helt når. Men nå, etter et år føles alt greit!

[Vera Vinge]

Det er vel ganske vanlig med dårlig samvittighet for eldstemann når man er ammende tobarnsmor som skal komme seg etter en fødsel. Da må man fort ta det meste med babyen. Og far gjør gjerne en del med eldstemann. Vi var veldig bevisste på at selv om det måtte bli litt sånn i starten, så har vi prøvd å unngå full deling, at far gjør alt med eldste og jeg alt med yngste. Det hjalp hvertfall veldig på min samvittighet, i tillegg til at det nok var forebyggende for søskensjalusi. Men det er jo krevende, ettersom man som mor da stadig må være både her og der for å tilfredsstille begge barna.

Men man bør nok minne seg selv om at ingen barn trenger eller har godt av 100% oppmerksomhet hele tiden. Jeg har også veldig gode erfaringer med å inkludere eldstemann i stell av babyen f.eks. Og veksle på å ha baby "på slep" og at eldste må vente.

Når det gjelder det å ha begge barna alene, særlig utenfor hjemmet, så er jo det en treningssak. Jeg var opptatt av å få det til å funke, og satte meg flere delmål. Husker jeg var utrolig kry da jeg hadde gjennomført min første butikktur alene med begge to. Mannen min har ikke vært ute alene med dem ennå, og han kvier seg for det. Og det er ikke rart, fordi han rett og slett må trene i det små. Og så gjelder det å ha lure løsninger, som søskenvogn hvis de er tette i alder, bæresele, rosiner på lur m.m. Og så overvinne frykten og innse at ingen dør av en litt strevsom tur som avbryter halvveis. Man må jo heller ikke ta med begge ut alene i starten heller. Med mindre man er alene med dem flere dager i strekk. Ikke legg opp til unødvendig mas og jag. Hvil så mye som mulig på dagtid, vurder litt koffein like før eldste skal hentes i bhg/kommer hjem, så går det seg

til.

[AnonymBruker]

Men man bør nok minne seg selv om at ingen barn trenger eller har godt av 100% oppmerksomhet hele tiden. Jeg har også veldig gode erfaringer med å inkludere eldstemann i stell av babyen f.eks. Og veksle på å ha baby "på slep" og at eldste må vente.

Jeg tenker det samme.

Ikke at alle barn å ha søsken - men det er helt normalt for mennesker med familiære relasjoner, vi er sosiale dyr i større eller mindre grad.

Det er ingen som sier i voksen alder at søskensjalusi som barn skadet dem - mange husker overhodet ingenting, og dersom de husker søskensjalusi så er det gjerne fra eldre alder hvor det faktisk ofte var et grunnlag til å reagere(forskjellsbehandling osv).

Barn er også vant fra barnehagen at den og den venter søsken/baby i hus og skal bli storebror/søster - så det er jo ikke en sjokkartet opplevelse de aldri har hørt om før hvor alt kjent blir røsket opp fra grunnen. er de så små at de ikke forstår det glemmer de fort at de var alene før, i motsetning til eldre(men da har man fordel av å kunne forklare mer).

Anonymous poster hash: 3fcd5...709

[AnonymBruker]

Kjenner meg også godt igjen, og kan trøste deg med at det meget sannsynlig blir bedre etterhvert! Vår yngste er nå snart ett år, og nå først begynner jeg å bli komfortabel med å være alene med dem. Det er en treningssak, og litt uvant å alltid måtte planlegge og koordinere, samt at eldstemann må lære seg å vente, dele osv.

Mtt råd er å snakke med mannen din om hvordan du har det. Jeg følte meg heller ikke klar for nærhet, og tok en skikkelig prat hvor jeg ba om tid til å få hodet over vannet, men forklarte også at jeg ønsket å komme tilbake dit hvor vi var.

Vi planelgger også slik at vi er mest mulig sammen om ungene når eldstemann ikke er i bhg . Et annet tips er å lage mat på forhånd, systematisere klær, utstyr osv. slik at dere ikke bruker tid og krefter på å lete og ordne i siste liten når begge ungene krever sitt.

Masse lykke til, det går helt sikkert bedre etterhvert. Jeg lurte også på hva jeg hadde gjort, men så blir det bare bedre og bedre! Det første året er verst synes jeg.

Anonymous poster hash: ca9d9...ad4

[Ylva Virvla]

Hjelpe meg. Jeg er gravid med andremann.

Vi har litt mellomrom da. Storesøster er 3 år og 4 mnd når babyen kommer. Håper ikke det blir slik dere skisserer.

[AnonymBruker]

Hjelpe meg. Jeg er gravid med andremann.

Vi har litt mellomrom da. Storesøster er 3 år og 4 mnd når babyen kommer. Håper ikke det blir slik dere skisserer.

Jeg syntes overgangen fra 0 til 1 var mye verre enn 1 til 2 altså. Etter nr. 1 er man jo innstilt på livet med barn, og man vet at ting går i perioder og blir bedre etterhvert.

Men jeg er ikke redd for å innrømme at jeg er avhengig av mannen, hadde "aldri gått" om jeg var alene. (Det hadde selvsagt gått, men ikke særlig bra).

Anonymous poster hash: ca9d9...ad4