Når forholdet endres med baby i hus..

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har sklidd ganske mye fra hverandre etter vi ble foreldre som nå er 5 mnd siden..

Vi gjør ingenting sammen, har hatt sex 3 ganger (hvor kun en av de gangene var samleie..gjorde for vondt til å fullføre)..

Ikke tenner jeg på mannen lengre heller, og orker ikke ta intiativ til noe form for nærhet eller intimitet.

Har ganske nokk med å ta meg av sønnen vår, som ammes hver 2-3 time døgnet rundt, og ellers tar hele min tid og energi iløpet av ett døgn. Så de få minuttene jeg har for meg selv, vil jeg helst bare være i fred eller gjøre noe for meg selv..

Mannen har i tillegg til å trekke seg vekk, blitt veldig negativ til alt. Han kommenterer alt til den minste detalj med en negativ undertone. Alt i fra reklame på tv, til den forferdelig ekle mannen i butikken, eller hvor forferdelig kjedelig alt er og ingenting er bra.. Med andre ord, han er ikke lykkelig.

Er det pga meg at forholdet vårt går nedover? Det er ekstremt tøft å finne den lille ekstra gnisten med energi til å løfte han opp og prøve å snu på den negativiteten, når det ikke kommer noe positivt ut av det.. Tror ikke han skjønner hvor negativt ladet han er, og at det støter meg enda lengre ifra han er ikke til å legge skjul på....

Kanskje det ikke var så stas å bli far likevel, og at han nå føler seg fastlåst?

Han viser jo tydelig at han forguder vårt lille mirakel, men det er kun i våkenperiodene hvor magen er mett, bleia er tørr og han nettopp har sovet..

Heldigvis begynner ting å falle mer i en rutine, og jeg vet hva som er i veien hvis han viser tegn til uro.. Men som sagt, så går all min energi til lillegull.. Og mannen som er så negativ, i tillegg til å trekke seg vekk og ikke virker interessert i å gjøre noe sammen (bortsett fra sex..som da resulterer i at jeg mister lysten enda mer..hvor tok sofakos og filmkvelder veien )

Kan ikke huske sist vi lå i armkroken sammen og bare slappet av/snakket, så film eller tok en hvil..

Kan tilføye at mannen har sovet på gjesterommet siste året, iom at jeg sov så urolig siste del av svangerskapet og at jeg fullammer, så er mye oppe på nettene også..

Jeg er nok mye skyld selv i rettningen ting går i men.. Hadde satt pris på litt avlastning med babyen, noe jeg har nevnt 3-4 ganger, uten at han har gjort noe som helst med det..

Hva kan jeg gjøre med dette?

Ønsker jo at vi skal finne en løsning og få ting slik de var..

Vi er gift på 2 året og har vært sammen i 3,5 år, så er ikke det lengste forholdet heller akuratt..

Anonymous poster hash: 6d42a...b73

[lillemeg90]

Har dere snakket noe om dette? Det må vel være det første steget:)

Ellers høres det ut som dere trengere en natt bare dere to, gjerne på hotell slik st dere kan skifte litt miljø

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år(12+), og vi har mye sex- men ikke spesielt bra forhold ellers.

Det snudde den dagen jeg ble gravid, mye fordi mannen(som i mange år hadde ønsket seg barn) ble fullstendig overveldet av ansvarsfølelsen. Han fikk så til de grader panikk at det gikk utover hele forholdet, og slik er det enda et halvår senere.

Jeg bestilte time hos familievernkontor, noe som foreløpig har vært vanskelig å følge opp fordi vi ikke har barmevaktmulighet(får ikke konsentrert oss på timene med babyen der).

Nå skal det sies at vi deler likt på både baby og hus, det er mer kommunikasjonen mellom oss som har gått totalt i stå.

Og slik jeg ser det(og kanskje spesielt for dere som har vært sammen så kort) så er samlivskurs/samtaler eneste fornuftige start.

Så må dere ta det derfra rett og slett.

Synd at han har meldt seg såpass ut av ansvaret, men jeg tror det skjer fort når mor ammer hyppig dessverre. Det blir lettere å unngå å ta ansvar....

Han må trå til mer, og det må du formidle på samtaler. Høres også ut som han, i tillegg til deg, har fått litt "babysjokk" og lar det påvirke sterkt.

Jeg var nok mer forberedt, og ble dessverre skuffet(selv om jeg visste det var vanlig) over hvor stor innvirkning det skulle ha på hverdagen vår.

Anonymous poster hash: 6ee55...485

[AnonymBruker]

Jeg mente forøvrig halvår etter fødsel, ikke påbegynt graviditet

Anonymous poster hash: 6ee55...485

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dette er en uvanlig situasjon å komme opp i. Jeg var heller ikke sammen med bf før vi bestemte oss for å få barn sammen.

Så jeg tror mye av grunnen til at mannfolka kan bli slik er rett og slett missunnelse. Tenk selv da, dere har ikke hatt et så langt forhold, så mye av tiden har vært nyforelskelse der det er som i et hvert nyforelsket forhold. Mye tid sammen, der det bare er dere. Dessuten så kjenner man ikke hverandre så godt heller, føler jeg når jeg ser tilbake på hvordan det var for oss. Så jeg tror det er tøft for bf når de har vært hovedpersonen i moren sitt liv til og plutselig bli satt til siden, med en gang det er noe med barnet.

Bf her følte seg satt til side, og det hadde han helt rett i, jeg hadde satt meg selv til side også. I vårt tilfelle så måtte jeg begynne med å priotere meg først, føle meg vell i min egen kropp. Etter hvert så sluttet jeg på minipillen, for en mulig bivirking er minsket sexlyst. Når jeg følte kroppen min var min igjen så klarte jeg å tenke på å ha sex, og først da klarte vi å komme tilbake til det forholdet var før.

Så mitt råd til deg er å spør bf rett ut, gjerne flere ganger, om han kanskje kan være sjalu på situasjonen. Også må du begynne å tenke på kroppen din som DIN igjen, ikke noe som er der kunn for barnets behov. Prøv å skaff barnevakt fast i noen timer hver uke, eller annen hver, slik at dere kan få snakket sammen og vært kjærester enn bare foreldre.

Anonymous poster hash: da347...120

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har sklidd ganske mye fra hverandre etter vi ble foreldre som nå er 5 mnd siden..

Vi gjør ingenting sammen, har hatt sex 3 ganger (hvor kun en av de gangene var samleie..gjorde for vondt til å fullføre)..

Ikke tenner jeg på mannen lengre heller, og orker ikke ta intiativ til noe form for nærhet eller intimitet.

Har ganske nokk med å ta meg av sønnen vår, som ammes hver 2-3 time døgnet rundt, og ellers tar hele min tid og energi iløpet av ett døgn. Så de få minuttene jeg har for meg selv, vil jeg helst bare være i fred eller gjøre noe for meg selv..

Mannen har i tillegg til å trekke seg vekk, blitt veldig negativ til alt. Han kommenterer alt til den minste detalj med en negativ undertone. Alt i fra reklame på tv, til den forferdelig ekle mannen i butikken, eller hvor forferdelig kjedelig alt er og ingenting er bra.. Med andre ord, han er ikke lykkelig.

Er det pga meg at forholdet vårt går nedover? Det er ekstremt tøft å finne den lille ekstra gnisten med energi til å løfte han opp og prøve å snu på den negativiteten, når det ikke kommer noe positivt ut av det.. Tror ikke han skjønner hvor negativt ladet han er, og at det støter meg enda lengre ifra han er ikke til å legge skjul på....

Kanskje det ikke var så stas å bli far likevel, og at han nå føler seg fastlåst?

Han viser jo tydelig at han forguder vårt lille mirakel, men det er kun i våkenperiodene hvor magen er mett, bleia er tørr og han nettopp har sovet..

Heldigvis begynner ting å falle mer i en rutine, og jeg vet hva som er i veien hvis han viser tegn til uro.. Men som sagt, så går all min energi til lillegull.. Og mannen som er så negativ, i tillegg til å trekke seg vekk og ikke virker interessert i å gjøre noe sammen (bortsett fra sex..som da resulterer i at jeg mister lysten enda mer..hvor tok sofakos og filmkvelder veien )

Kan ikke huske sist vi lå i armkroken sammen og bare slappet av/snakket, så film eller tok en hvil..

Kan tilføye at mannen har sovet på gjesterommet siste året, iom at jeg sov så urolig siste del av svangerskapet og at jeg fullammer, så er mye oppe på nettene også..

Jeg er nok mye skyld selv i rettningen ting går i men.. Hadde satt pris på litt avlastning med babyen, noe jeg har nevnt 3-4 ganger, uten at han har gjort noe som helst med det..

Hva kan jeg gjøre med dette?

Ønsker jo at vi skal finne en løsning og få ting slik de var..

Vi er gift på 2 året og har vært sammen i 3,5 år, så er ikke det lengste forholdet heller akuratt..

Anonymous poster hash: 6d42a...b73

Forstår veldig godt deg.

Men synes ikke detter "din skyld"!

Ut i fra innlegget leser jeg din mann som en lat, liten gutt som bare vil ha det bekvemme...dårlig at han ikke tar sine økter med nattvåk (gi flaske/bære) og skifter bleier!!

Veldig turn-off at mannen din er slik...:-(

Jeg ville aldri ha fått barn nr 2 om jeg var i din situasjon...

Er takknemlig for min mann, ble ikke mye sexlyst her i huset heller - ingen av oss - men han var med fra 1.sekund med mating, bleieskift, klær, innkjøp, grøt og tur ut alene og alle med vognen. Han tok sine nattøkter og kokte flasker osv.

Alt var kaos for begge, null sex og det tok 2 år før vi fant hverandre tiltrekkende igjen...mye krangler/misforståelser og kort lunte! Men det tok 2 år og finne fotfestet....ikke alle holder ut å vente så lenge?

Anonymous poster hash: b7b85...eed

[Ciara]

Dette høres tøft ut.

Men husk: Å få barn er en krise for et parforhold. Det krever tilpasning, og det krever tid. I dette perspektivet er fem måneder liten tid, og det er liten grunn til å tro at det kommer til å være slik bestandig.

Derimot høres det ut som om dere behøver å snakke skikkelig sammen om hva dere har behov for.

[AnonymBruker]

Sånn er det, helt vanlig mange går fra hverandre etter barn, å få barn sammen er den beste oppskriften på samlivsbrudd

Enten skjerper dere dere og er kjærester, eller så fir dere opp og skiller lag

Anonymous poster hash: 4b015...73d

[Teriyaki]

Det er ikke uvaling at det blir en dårlig periode etter å ha fått barn. Vi har bare ett barn, men vi holdt på å gå fra hverandre for halvannet år siden. Vi kom oss til familievernkontoret og fikk stor hjelp! Vi gikk først til en psykolog, men hun ga oss ikke noe konstruktiv. Så byttet vi til en sosionom med spesialisering innen parterapi, og han var kjempeflink! Ga oss mange gode råd og vi kom oss gjennom det. Vi krangler jo av og til enda, men stort sett har vi det fint sammen.

En annen ting er at det tar gjerne 1-2 år før ting stabiliserer seg igjen etter å ha fått barn. Mange par går fra hverandre før de egentlig har fått gitt det en skikkelig sjanse. For mange er det bare det at tiden må få gå litt, mens for andre trengs det hjelp til å kommunisere bedre. Uansett er det verdt innsatsen, uansett om det går bra eller ikke.

[AnonymBruker]

Høres ut som om mannen din har fått sjokk av hvor omfattende det er å bli forelder. Nå er det riktignok du som tydeligvis tar 99 % av ansvaret (og det skjønner jeg virkelig ikke at du finner deg i) men han ser jo at du er sliten, fraværende og ikke har tid til å trekke opp humøret hans hele tiden. Dersom han kan få litt hår på brystkassa og bli en skikkelig mann, DVs vokse opp og ta ansvaret for barnet sitt og kona si, så vil dere få det langt bedre. Nå begynner babyen deres å bli større også da, 5 mnd. Har du startet med fast føde ennå, slik som helsedirektoratet anbefaler? Ta en skikkelig samtale med mannen din, det blir lettere for ham å trå til når babyen ikke skal ha pupp hele tiden. MME på flaske har aldri tatt livet av noen Sikker på at du slipper far til og at han får ordne ting på egenhånd uten at du kikker over skulderen hans og kritiserer? Ingen krise om bleia kommer på feil vei, her kunne pappaen fint ta bleiene til storebror på 15 kg og bruke på lillebror på 8 kilo, det er virkelig ingen krise.

Anonymous poster hash: 5cd72...24f

[AnonymBruker]

Du har opplevd å få et barn. Mannens opplevelse virker mer å være at han har mistet kjæresten sin. Dere har ikke sex, du tenner ikke på ham, du vier all din oppmerksomhet til babyen og er mest opptatt av mannen din som sviktende medforelder. I den bildet føler han seg utenfor, uelsket og avvist, og det er en situasjon som tapper ham for energi, selv om han i praksis gjør lite aktivt.

Jeg forstår veldig godt at du ønsker deg at han mestrer og støtter i stedet for å gå rundt og sture, men det kan hende at dere lettere kommer ut av denne hverdagskrisen som dere opplever på to helt ulike måter, hvis du hjelper ham på vei. Greier du å komme ham i møte hvis du tenker på det som en investering i å gjøre forholdet og familielivet bedre og mer jevnbyrdig? Min reagerer også veldig lett på avvisning. Men en kan vise kjærlighet også uten direkte sexlyst, med kos, nærhet, en øm massasje, rosende ord.

Ståpåvilje er mye lettere å få til når en føler mestring og blir satt pris på og sett. Du får en del direkte feedback fra babyen, og vet at du er viktig og har gjort en god jobb når babyen er fornøyd. Han trenger kanskje mer konkret tilbakemelding og oppmuntring for å komme helt igang.

Dette er ikke din feil, men jeg tror du har en av nøklene til å endre en ond sirkel.

Anonymous poster hash: a141e...96d