Jeg er redd og isolert i forholdet

[AnonymBruker]

Jeg føler hver dag at jeg går på nåler.
Jeg tør aldri å spørre venninner lengre om å møtes, fordi han blir så utrolig irritert hver gang jeg gjør det. "Jeg trodde vi skulle gjøre noe sammen, jeg?" sier han, så venter jeg hele dagen på han mens han spiller, gjør helt andre ting, så blir det kvelden og han har ikke gjort noe med meg.

Hvis jeg drar hjemmefra og er med en venninne så er det jeg som ikke setter han først sier han, og dette er så fælt fordi når jeg sier til han noe som at jeg har ventet hele dagen på at vi skulle gjøre noe, så kan det eksplodere for han.

Jeg føler at han vil isolere meg. Også tør jeg ikke si ifra lengre om at jeg venter på han, siden reaksjonen hans er så ekstrem (han blir kjempe forbanna, veldig stygg i ting han kan si til meg, kan begynne å kaste ting i veggen, slå i døra + + )

Akkurat nå har jeg ferie, og jeg kjenner at jeg bare teller ned dager til jeg skal på jobb igjen, fordi det er så ekkelt, vondt og ubehagelig å sitte her i huset som et slags offer...!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg føler meg som en slags gjenstand for han som må være hjemme og bare vente på han, til ingen grunn og nytte!

Jente25

Anonymous poster hash: 8e4bc...268

[Tabris]

Hvorfor går du ikke fra ham?

[Pysa]

Ikke lag et liv med denne mannen. Ikke kast bort dagene dine på ham. Pakk sakene dine, dra til en venn eller til et krisesenter.

Du er bedre enn dette.

[Apehjerne]

Vært i et slikt forhold selv. Er like greit å bare pakke og dra. Tro meg. Jeg holdt ut alt for lenge

[AnonymBruker]

Ikke lag et liv med denne mannen. Ikke kast bort dagene dine på ham. Pakk sakene dine, dra til en venn eller til et krisesenter.

Du er bedre enn dette.

Takk, jeg prøver å minne meg selv på det, men jeg har bodd med han i over 1 år og jeg har hele tiden håpet på at det skulle bli bedre etterhvert, men der tok jeg rimelig feil

Hvorfor går du ikke fra ham?

Vi hadde det bra sammen på noen måter som jeg satte veldig pris på, og som jeg skrev rett over her så gikk jeg bare å håpet på at det skulle forandre seg til det bedre...Jeg sliter generelt med å gi slipp på folk, litt klisjee å si dette men jeg opplevde stor omsorgssvikt fra min mor da jeg var liten og har vært i barnevern som liten og mye mer.. Ligger nok mye der også

TS

Anonymous poster hash: 8e4bc...268

[Gjest Gjest_Piiiip]

Høres ikke ut som et sunt forhold. Du bør seriøst tenke over om det er slik du vil leve eller om du vil gjøre det slutt og være din egen sjef.

[mrrte]

En som behandler deg slik vil ikke bli lettere å ha med å gjøre med tiden, det blir stikk motsatt. Han vil sette høyere krav til deg, han forandrer spillereglene hele tiden og du vil bli mer og mer kontrollert om du forblir i forholdet.

En bekjent av meg ble veldig ødelagt psykisk av å være med en som isolerte henne, han ble like forbanna hver gang hun ikke var hjemme og mente at han ikke fikk ro inni seg når hun ikke var hjemme med han.. Selv kunne han gå å gjøre hva enn han ville når han ville, men henne derimot! Kom deg vekk

[AnonymBruker]

Jeg håper du drar din vei. Dette er ikke sunt. Og skriking, utskjelling samt å slå i bord/være fysisk med objekter er psykisk mishandling. Man blir utrygg, og det er hele tiden en mer eller mindre uttalt trussel om at du må passe deg - ellers så vet du ikke hva konsekvensene blir.

Jeg ble også veldig ødelagt av å være i et lignende forhold som du beskriver. Han ble sur(eksploderte der og da - eller så bar han det med seg til eksplosjonen kom "ut av det blå" for meg) bare en venninne inviterte meg på noe (og jeg sa nei takk/at det ikke passet...) - han følte seg utestengt.

Han skulle helst overhøre alle samtaler jeg hadde på telefon (eller de skulle gjenfortelles ordrett), og jeg så på fjeset hans med en gang jeg hadde sagt noe "galt". Da visste jeg at det ble konsekvenser med en gang jeg avsluttet samtalen. Det kunne være utskjelling i timesvis, etterfulgt av krav om at jeg skulle vise at vi var venner.

Jeg skulle også sitte ved siden av ham hele tiden. Altså - det var ikke greit at jeg satt og leste en bok, strikket, malte (som jeg likte før jeg traff ham) i samme rommet og absolutt ikke at jeg satt i hagen eller et annet rom. Ofte så styrte han også om jeg spilte på pc'en eller surfet på nettet (vi satt alltid ved pc utenom en film på kvelden). Han kommenterte stadig hva jeg leste på også, det var ikke alle nyheter/emner/nettsider som var ok.

Jeg mener man egentlig har tapt det øyeblikket man begynner å bli redd og gå på nåler. Ingen fortjener å leve slik, det ødelegger deg fysisk og emosjonelt over tid og er vanskelig å lege når det går for langt.

Det er vanskelig å komme seg bort fra noe slikt, men det blir ikke lettere. Du flytter egne grenser for hva du godtar, prøver gjerne å gjøre situasjonene litt roligere - og mister deg selv mer og mer.

Anonymous poster hash: c507d...249