Opp som en løve, ned som en skinnfell - en Vampebok

[Gjest Vampen]

Life is 10% what happens to me and 90% how I react to it.

Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på enda en dagbok, så går vi se hvor lenge denne overlever. Jeg har nemlig behov for å skrive fra meg, og surre rundt i mine egne tanker.

Det siste halvåret+ har vært noe forbanna herk. Jeg har vært her før, man aner fred og ingen fare, før livet plutselig tar en u-sving. Og kjører utfor et stup. Ned i en vulkan. Sånn cirka. Denne gangen mistet jeg 6 mennesker jeg brydde meg om, i løpet av noen uker. To av de var blant mine nærmeste. Bilulykker, sykdom og plutselig og uforklarlig død. Og som om det ikke var nok, så har det vært nok av andre utfordringer i tillegg.

Jeg har opplevd tap før, så man skulle tro jeg hadde lært et og annet. Det viser seg dessverre at jeg kan ha lærevansker. Så, det har skuret og gått, jeg har fokusert på å komme meg gjennom hverdagen, og i prosessen kravlet lenger og lenger ned i et svart hull.

Nå er det på tide å kravle ut av det hullet. Det er på tide å finne igjen fotfestet, jobbe seg gjennom ting og finne veien videre. Jeg er lei av å føle meg utslitt og ha hodet fullt av kjipe tanker. Livet stopper jo ikke, selv om jeg gjør det. Og fremover det ligger det både jobb og master. I tillegg til at jeg er i gang med å pusse opp hele leiligheten fra gulv til tak. Jeg trenger en ny start, og da føles det greit å begynne med heimen. Og et så massivt DIY-prosjekt er også en effektiv måte å holde seg opptatt.

Så, langtidsvarslet for denne dagboka er altså en god dose snørr og selvmedlidenhet, med en dose refleksjon og en dæsj oppussing og generelt Vampe-surr.

[Gjest Vampen]

Jeg ELSKER regn! Seriøst, regn er fantastisk. Den steikende sola forsvant utover ettermiddagen, og det ga lille pusterommet jeg trengte for å få malt videre. Jeg fikk et lyst innfall for en tid tilbake hvor jeg bestemte meg for å fjerne det 50 år gamle gulvbelegget i det som skal bli mitt nye kontor/gamerom/garderobe. La oss si det slik, drittjobb er ikke engang i nærheten av å være dekkende. Ikke bare var det et tonn hestelim under, baksiden av gulvbelegget så ut som hårete sekkestrie. Når belegget endelig var dratt av, satt jeg igjen med et ubehandlet tregulv med 4 mm piggsveis. Lekkert! Far og lillebror, som er familiens handymen, så for seg alt fra å leie slipemaskiner til å legge nytt gulv. Sånt har jeg ikke tålmodighet til å vente på, så jeg bestemte meg for å teste ymse alternative løsninger. Og har du sett, varmt vann, grønnsåpe, noen timer banning og svetting, og piggsveis og lim var borte.

Siden har gulvet fått stå som det er, mens jeg har malt resten av rommet. Jeg var derfor spent på resultatet når jeg gikk i gang i dag. Litt pussing, et strøk heftemaling og et strøk gulvmaling senere, og det ser riktig så bra ut. Og jeg er også strålende fornøyd med å ha fått malt både heft og første strøk i dag. I tillegg har jeg fått malt en test med heftegrunn på gulvbelegget i stua. Jeg vurderte egentlig å flerre av belegget der også, men etter å ha kikket litt, så ser det ut til at belegget der er enda verre enn det jeg har balet med allerede. Så da tester jeg om det går an å male det først. En ny runde med krig mot lim og dritt frister ikke så veldig. Ikke minst fordi jeg brukte en evighet på å avlime meg selv. Å sitte fast i omgivelsene er oppskrytt.

Uansett, det går seg til. Det er fantastisk å tenke på at det første rommet snart er ferdig. One down, six to go! Jeg gleder meg mest til å komme i gang med kjøkkenet. Jeg tror rett og slett at jeg skal male veggene hvite, og innredningen turkis. Jeg trenger farger, liv og lys.

Det er også litt bearbeiding i det hele. Bestefar var en sparsommelig fyr, som mente at oppussing var noe tull. Det var fint som det var (det er det ikke!). I tillegg hadde han svært liten tiltro til at andre kunne klare å få til ting. Jeg har hatt lyst til å pusse opp lenge, men har droppet det. Det fristet ikke med en runde med bestefars huffing og puffing. Jeg lurer på hva han hadde sagt om han så meg nå. Å gå i gang med oppussingen, og gjøre akkurat som jeg vil, er et slags bevis på at han virkelig er borte.. Og det er første skritt på vegen, å innse at de ikke kommer tilbake. Hadde de kommet, så hadde jeg sannsynligvis fått tidenes skyllebøtte.

[Gjest Vampen]

Det begynner å gå unna med oppussingen, og det er fantastisk deilig. Jeg er halvveis ferdig med rom to, og gangen har fått en turkis kontrastvegg. Jeg har alltid hatet den gangen, den er lang, smal og mørk. Nå begynner den virkelig å bli fin. I tillegg har jeg gått løs på den grusomme, gamle apotekerdisken. Jeg virkelig HATER ubehandlet tre, og denne var i tillegg sliten og fæl. Ikke minst fordi kattene har sett sitt snill til å spisse kløra på den. Jeg vurderte lenge å kaste den og kjøpe en ny kommode, men det føltes sløste. Det er tross alt ikke noe galt med den, den er bare stygg. Var stygg, nå begynner den å bli fin. Det er utrolig hvor mye er strøk lys maling, litt pussing og noen nye knotter har å si.

I tillegg klarte jeg å snuble over en skikkelig skatt, som formelig ropte mitt navn:

Kunst-schumnst! Jeg er langt mer glad i det teite og det morsomme, enn i det klassiske og eksklusive. Nå må jeg bare finne ut hvilket rom som skal få æren av å huse hundevasken.