Vil jeg aldri klare å endre livet mitt?

[AnonymBruker]

Jeg er blitt 21 år nå. Jeg vokste opp i vanskelige forhold, og arvet/utviklet en ekstremt sterk form for sosial angst (unnvikende personlighetsforstyrrelse) som jeg har kjempet imot siden jeg ble tenåring. Jeg har aldri hatt noen av de "normale" små opplevelsene i livet som de fleste har. Jeg har ikke hatt en eneste ordentlig venn siden barneskolen, jeg har alltid vært livredd de på min alder, og tror alltid bare de dømmer meg negativt og ikke liker meg/vil ikke like meg om de blir bedre kjent med meg, og jeg har heller ingen mulighet til å kunne bli kjent med nye mennesker da jeg som sagt er livredd for å møte andre med mindre jeg allerede er med noen jeg føler meg trygg på, som da evt introduserer meg for andre.

Jeg føler meg så hjelpeløs, jeg har jobbet ekstremt hardt med meg selv for bare det å få meg en egen leilighet, men der sitter jeg bare helt alene hele dagen og klarer ikke unngå å bli utrolig nedfor. Jeg har prøvd og prøvd å finne en vei ut i arbeidslivet i evigheter, men jo lenger jeg prøver jo mer nedstemt blir jeg, fordi jeg blir så klar over hvor mye jeg egentlig sliter. Jeg har ingen i livet mitt som virkelig forstår meg og vil hjelpe. Foreldrene mine er selvfølgelig glade i meg, men de er kort fortalt ikke helt til å sammenligne med "normale" foreldre selv om de gjør det de kan. Så de er ikke noen jeg kan støtte meg på å dele tanker med.

Jeg føler bare at jeg bare blir eldre og eldre, og har gått glipp av så mye allerede. Jeg er helt desperat etter å bare kunne få føle meg litt normal. En venn å snakke med, noe å fylle dagene med som ikke føles som tortur..

Jeg blir så lei meg av å se alle rundt meg fylle dagene sine med normale ting, jobb, venner, barn. Alle har det jo ikke perfekt, men de har i det minste både nedturer og oppturer, mens her går det for det meste i en død, rett linje.

Jeg har alt for mye trist i livet mitt, og absolutt for lite små gleder i hverdagen. Og jeg har prøvd det jeg kan å få endret på det, men det går ingen vei.

Takk hvis du tok deg tid til å lese alt. Ville bare få ned noen tanker på "papiret" i en ekstra tung periode.

Anonymous poster hash: 33684...09e

[Prestekragen]

Husk at du bare er 21, du har allverdens med tid! Hva med å finne en hobby eller noe du er interessert i? Hva med å snakke med en psykolog og finne ut hva roten til problemet er, hvorfor du ikke kommer videre og står litt fast. Ellers er jeg (og sikkert mange andre) her for å lytte og gi råd! Klem!

[Gjest Cartman]

Bare send en PM hvis du vil snakke.

[Frk.K]

Om du forteller hvor du bor, så kan det hende noen her på KG bor i nærheten å har lyst til å bli kjent med deg?

[AnonymBruker]

Jeg vil absolutt anbefale en psykolog. Ta det opp med legen din. Du er ung og har livet framfor deg! Ikke gi opp! Lykke til!

Anonymous poster hash: bb45a...80a

[AnonymBruker]

Selvfølgelig vil du klare det!

Anonymous poster hash: 86767...5c5

[AnonymBruker]

Om du forteller hvor du bor, så kan det hende noen her på KG bor i nærheten å har lyst til å bli kjent med deg?

Signerer denne Jeg har det på akkurat samme måte.

Anonymous poster hash: 0a2c9...e76

[AnonymBruker]

21 er ungt. Så det korte svaret er ja, du kan selvsagt klare å snu ting rundt. Folk klarer å snu ting rundt når de er 40, og det er helt normalt å forandre seg mye i 20årene.

Få tak i en psykolog ang. din sosiale angst. Det er noe vi på KG ikke kan "fikse" for deg.

Har du utdannelse? Vurderer du noe? Har du noen hobbyer? Det er vanskelig for alle og enhver med jobb fra scratch.

Anonymous poster hash: f9da8...6e9

[AnonymBruker]

Mange har det slik men i Norge snakker man ikke om det.

Anonymous poster hash: 3d60c...150

[AnonymBruker]

Jeg er blitt 21 år nå. Jeg vokste opp i vanskelige forhold, og arvet/utviklet en ekstremt sterk form for sosial angst (unnvikende personlighetsforstyrrelse) som jeg har kjempet imot siden jeg ble tenåring. Jeg har aldri hatt noen av de "normale" små opplevelsene i livet som de fleste har. Jeg har ikke hatt en eneste ordentlig venn siden barneskolen, jeg har alltid vært livredd de på min alder, og tror alltid bare de dømmer meg negativt og ikke liker meg/vil ikke like meg om de blir bedre kjent med meg, og jeg har heller ingen mulighet til å kunne bli kjent med nye mennesker da jeg som sagt er livredd for å møte andre med mindre jeg allerede er med noen jeg føler meg trygg på, som da evt introduserer meg for andre.

Jeg føler meg så hjelpeløs, jeg har jobbet ekstremt hardt med meg selv for bare det å få meg en egen leilighet, men der sitter jeg bare helt alene hele dagen og klarer ikke unngå å bli utrolig nedfor. Jeg har prøvd og prøvd å finne en vei ut i arbeidslivet i evigheter, men jo lenger jeg prøver jo mer nedstemt blir jeg, fordi jeg blir så klar over hvor mye jeg egentlig sliter. Jeg har ingen i livet mitt som virkelig forstår meg og vil hjelpe. Foreldrene mine er selvfølgelig glade i meg, men de er kort fortalt ikke helt til å sammenligne med "normale" foreldre selv om de gjør det de kan. Så de er ikke noen jeg kan støtte meg på å dele tanker med.

Jeg føler bare at jeg bare blir eldre og eldre, og har gått glipp av så mye allerede. Jeg er helt desperat etter å bare kunne få føle meg litt normal. En venn å snakke med, noe å fylle dagene med som ikke føles som tortur..

Jeg blir så lei meg av å se alle rundt meg fylle dagene sine med normale ting, jobb, venner, barn. Alle har det jo ikke perfekt, men de har i det minste både nedturer og oppturer, mens her går det for det meste i en død, rett linje.

Jeg har alt for mye trist i livet mitt, og absolutt for lite små gleder i hverdagen. Og jeg har prøvd det jeg kan å få endret på det, men det går ingen vei.

Takk hvis du tok deg tid til å lese alt. Ville bare få ned noen tanker på "papiret" i en ekstra tung periode.

Anonymous poster hash: 33684...09e

Har hatt samme diagnose. Behandling er alfa og omega. Prøv å finn en psykiater som spesialiserer på nettopp unnvikende pf.

Anonymous poster hash: e46c7...09b