Verdiløs ift menn

[AnonymBruker]

Jeg sliter med at jeg føler meg verdiløs hvis/fordi ingen menn er interessert i meg:/
Jeg har andre ting å glede meg over, men akkurat som at jeg ikke klarer å oppleve ekte glede med mindre det er noe positivt på den romantiske fronten i livet mitt.
Det er det ytterst sjelden.

Jeg er generelt godt likt blant folk. Folk jeg blir kjent med (ikke det at det er så ofte lenger men), liker meg som regel godt, men jeg skjønner ikke hvorfor ingen liker med som noe mer?!

Jeg føler at det enten er svart eller hvitt da.. at hvis en gutt/mann ikke er romantisk interessert i meg så liker han meg ikke i det hele tatt..og at jeg dermed ikke er noe "verdt" for han eller for menn..

Noen som skjønner litt tankegangen?

Anonymous poster hash: 2585a...75b

[AnonymBruker]

..altså hvordan kan menn like meg uten å være forelsket?

Anonymous poster hash: 2585a...75b

[Gjest Blomsterert]

Jeg sliter med at jeg føler meg verdiløs hvis/fordi ingen menn er interessert i meg:/

Jeg har andre ting å glede meg over, men akkurat som at jeg ikke klarer å oppleve ekte glede med mindre det er noe positivt på den romantiske fronten i livet mitt.

Det er det ytterst sjelden.

Jeg er generelt godt likt blant folk. Folk jeg blir kjent med (ikke det at det er så ofte lenger men), liker meg som regel godt, men jeg skjønner ikke hvorfor ingen liker med som noe mer?!

Jeg føler at det enten er svart eller hvitt da.. at hvis en gutt/mann ikke er romantisk interessert i meg så liker han meg ikke i det hele tatt..og at jeg dermed ikke er noe "verdt" for han eller for menn..

Noen som skjønner litt tankegangen?

Anonymous poster hash: 2585a...75b

Vi mennesker er ulike,men det er også de som har mye felles.

Du er kanskje den type menneske som må møte såkalte sjelfrender. De fins selvsagt blant begge kjønn,men,de er ikke så lett å treffe.

Så,selvfølgelig blir noen forelsket i deg. Du må bare kanskje vente lengre før det klikker på plass.

Eller. Du ser ikke de som er forelsket.

Har en venninne som aldri ser sånt. Eller skjønner det. Kanskje det gjelder deg?

Kan sikkert være flere grunner.

Men at noen har vært,er eller blir tror jeg du kan satse på :-)

[Gjest Iben]

Det er bare en av alle disse irriterende naturlovene som ikke har noen annen funksjon enn å være til bry. Når du er på jakt etter "en kjæreste", og trenger "en kjæreste", er det ingen som vil ha deg for det er ingen som bare har lyst til å være "en kjæreste" for noen. Det er litt det samme prinsippet som at når du er forkjøla blir du alltid tettest i nesa når du skal legge deg og sove, selv om søvn er akkurat det du trenger når du er syk.

Har egentlig ikke noe annet tips enn å hytte med neven mot himmelen og universet.

Endret 22. juli 2014 av evnukken

[AnonymBruker]

Men det er litt sånn at jeg føler meg generelt "verdiløs" fordi ingen menn liker meg. Altså at det å bli likt av en mann (på den måten) er den eneste gyldige måten å bli likt på. På en måte.
Litt sånn at hvis ikke menn er interessert i meg så er det ikke noe annet å jobbe for på en måte.
Ja greit nok at folk, venner, familie osv syns jeg er allright og morsom og grei og flink og alt, men hvis ikke menn kan falle for meg, hva er da vitsen?

Sånne tanker har jeg alt for mye av og det sliter veldig.
Har det sikkert sånn fordi jeg aldri har opplevd noe særlig interesse fra menn, og de gangene jeg tror det er det så har det jo vist seg at de ikke likte meg godt nok uansett. Hva er det jeg har som er så uforelskbart??

Omgås ikke alt for mye menn, men de jeg omgås finner seg enten andre damer eller whatever. Jeg føler jeg aldri er en option en gang.

Jeg er jo veldig "sjenert" når det kommer til gutter og menn, og jeg byr nok sikkert ikke nok på meg selv, men føler jo at alle andre blir overfalt av tilbud i hytt og pine uten å måtte gjøre noe for det selv?!

Jeg orker ikke å prøve å "by på meg selv" en gang eller vise noe interesse for noen fordi jeg ikke orker å få slengt i fjeset at jeg ikke er bra nok.

Anonymous poster hash: 2585a...75b

[AnonymBruker]

Og jeg syns etterhvert at jeg begynner å se helt ok ut og av og til er ganske fin. Men hva er poenget med å prøve å ta seg ok ut når ingen liker det uansett? Kan gå ut av døra og føle meg smashing men i det jeg kommer ut så forfaller jeg helt og blir kjempedeprimert fordi jeg føler meg så fæl og ikke fin nok. tør ikke være meg selv hvis jeg kommer i prat med noen gutter, tør ikke å vise interesse, for da virker det som at jeg tror jeg er fin nok og interessant for dem og det virker jo bare rart når jeg ikke er fin nok i det hele tatt. Da blir det bare patetisk. At de sitter der og får medlidenhet eller noe og så kan de virke som de syns det er fint å prate med meg, men så er det i virkeligheten bare itneressert i venninnene mine eller så har de kjæreste eller noe annet på gang.

Sånn ift til dette og ift venner og jobb og alt så hjelper det fint lite at folk syns jeg er flink på jobb og liker meg..jeg er jo likevel bare "hun i den jobben, som er kjempehyggelig og flink og blid", men aldri en som kan bli elsket av menn. Aldri noens nummer 1.

Anonymous poster hash: 2585a...75b

[Erazor]

Det er noe i det der med at man må elske seg selv før andre kan elske en. Ikke at det alltid stemmer, men en person med selvtillit fremstår ofte som mye mer attraktiv enn en som ikke har troen på seg selv, fordi det skinner gjennom i det vedkommende sier og gjør.

Jeg anbefaler å jobbe med deg selv og ditt eget selvbilde først. Bestem deg for at det ikke er viktig om noen ikke liker deg, man kommer sjelden overens med alle. Det viktigste må være at du liker deg selv.

At alle andre oppnår romantisk suksess uten å løfte en finger, er for øvrig tøv. Det er bare å ta en titt på datingsidene på nett, så kan du selv se hvor mange andre som heller ikke har hat hellet med seg så langt.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver! De fleste av venninnene mine har enten kjæreste, eller så har det en eller flere som er interesserte. Det kommer liksom bare til dem, mens jeg får avslag eller tør ikke gjøre noe, fordi hva er vitsen? Ingen menn ser på meg på den måten uansett og jeg får aldri lange blikk fra menn, som de fleste jeg kjenner får. Føler egentlig jeg gir mye av meg selv også, og er som regel alltid smilende og blid. Frustrerende...

Anonymous poster hash: df329...73d