"Holde sammen pga. barna"

[AnonymBruker]

Ser dette dukker opp stadig vekk på dette forumet. At man gjerne holder sammen etter mange års ekteskap/partnerskap pga. barna.
Er dette virkelig sant? Kan man faktisk havne i et forhold der kommunikasjon svikter og man bare holder ut sammen i hverdagen pga. barna?

Nå er jeg ung, så mange år med partnerskap har jeg ikke bak meg. Men kommunikasjon har vi i forholdet - og skulle forøvrig en av oss føle at "dette er ikke riktig" - hadde vi nok fortalt dette til hverandre. Respektert hverandre som individer og prøvd å skiltes som venner - pga. barna. Men jeg respekterer meg selv såpass at jeg ikke vil holde ut i et partnerskap bare pga. barna.

Og er det sunt for barna og se/vokse opp i et "forhold" som ikke er noe annet en to personer som tolererer hverande, under samme tak, nettopp på grunn av dem?
I ungdomstiden (16 - 18 år) var det mange av mine venner som følte på dette - at foreldrene kanskje hadde vært sammen litt for lenge, bare pga. barna. Flere av disse følte seg utilpass i sitt eget hjem - fordi de følte på at foreldrene kun var sammen fordi de fortsatt bodde hjemme.
Og ikke sjokkerende, flere av de som følte det slik fikk foreldre som splittet opp - like etter at de flyttet ut. Disse har også et mer anstrengt forhold til foreldrene sine, kanskje fordi nå var de "voksne", så de kunne gjerne få høre/vite alt om bruddet. Og her kommer det opp episoder og hendelser mellom foreldrene som hadde skjedd tidligere også - så mange følte seg utilpass. Gjerne kunne det komme opp "Jeg holdt ut så lenge pga. deg/barna" - og hvem vil vel ha det på samvittigheten?

Og når jeg skriver "mer anstrengt forhold til foreldrene" - så mener jeg i forhold til de som har foreldre som splittet opp når de var yngre. Her virker det som om bruddet gjerne har blitt skjermet for "små barneører" - og når ungene har blitt voksne nok selv, så har begge foreldrene kommet seg godt over bruddet (om det var ampert brudd i utgangspunktet), slik at de lett kan omgås hverandre (med nye partnere) uten at det er anspent.

Så hva mener dere om det å "holde sammen/holde ut pga. barna"?

Anonymous poster hash: 1b5e6...a16

[Fame]

Nei, det er ikke sunt. Jeg vokste selv opp med dårlig stemning mellom mor og far og det var virkelig den verste perioden i livet mitt.

[AnonymBruker]

Det spørs på innholdet.

Hvis to personer har det genuint fint sammen og trives i hverandres selskap, drifter amilien på en god måte, så kan det være at det rette for dem og familien er at de holder sammen selv om de ikke har de store kjærestefølelsene lenger.

Men generelt er jeg skeptisk. Jeg tror at å leve i år etter år uten kjærlighet og sex kan bli vanskelig for mange. Kanskje mer for den ene enn den andre parten. Vips kommer en forelskelse, og det som kunne vært et vennskapelig brudd blir til tårer, drama, hyl og skrik. Ikke akkurat til fordel for barna, slik jeg ser det.

Anonymous poster hash: 3b491...d5e

[Prestekragen]

Jeg syns det blir helt feil å holde ut pga barna. Hadde aldri gjort det selv, men kan forstå til en viss grad hvorfor noen velger å gjøre det.

[AnonymBruker]

Min far var nok sammen med min mor, mest pga meg de sisste årene. Det som skjedde var at han forelsket seg i en annen dame. Ekteskapet endte ikke godt. Jeg var 18 år når jeg fant dette ut. Og jeg skulle virkelig ønske min far forlot min mor før han fant seg ei ny dame, og egentlig før jeg ble så gammel. Når foreldre skiller seg når barna er så gamle forstår jo barnene alt som har skjedd, og blir på en måte tvunget til å velge side. Begge foreldrene mine tenkte at nå var jeg så gammel, at de ikke trengte å filtrere noenting. Min mor gikk inn i en dyp depresjon og fikk angst, jeg måtte plutselig bli "omsorgsgiver" dele ut sovemedisiner, handle, lage middag og rett og slett legge min mor. Hver kveld i ca 7 mnd måtte jeg ligge i sengen med min mor, til hun sovnet. Etter at sovetabelettene var intatt og før hun sovnet fortalte hun meg at hun hadde tatt livet sitt om det ikke var for meg, fin byrde å legge på en 18 år gammel jente som egentlig hadde tenkt å studere i utlandet.

At far hadde vært utro var ille nok, når jeg så hvor ille dette sviket påvirket min mor slet jeg med følelsene ovenfor min far. Samtidig var savnet etter min far stort, jeg elsket og hatet han på samme tid, han hadde alltid vært en god far. Og det er han enda. Etter over et år tok jeg telefonen når han ringte og vi byggde sakte men sikkert opp relasjonen.

Etter at mor ble bedre gikk jeg på en vegg. Jeg hadde aldri kunnet vise at jeg var lei meg til min mor, jeg måtte være sterk for henne og samtidig som jeg passet på henne, begynte jeg på studere for første gang. Det var mye for en 18 åring, som ikke egentlig er helt voksen enda. Jeg fikk søvnproblemer på denne tiden. Og selv om deperasjonen er over for mange år siden er søvnproblemene der enda.

Min mor klarer ikke å være i samme rom som min far, og kommer aldri til å klare det. Om jeg noen gang gifter meg må jeg velge mellom min aller nærmeste (mor) eller han som egentlig skal følge meg til alteret. i mitt barns (hypotetiske) barnedåp kan bare en av dem komme.

Oj, det ble langt. Men det at foreldre skal holde sammen for barnas skyld irriterer meg voldsommt. Jeg hadde ikke hatt det så tungt dersom jeg var yngre. Dersom jeg ble skjermet fra dette. Barn skal ikke måtte velge mellom foreldrene sine, uansett hvor gamle de er.

Anonymous poster hash: c815e...c71

[Nuttery]

Foreldrene mine holdt sammen for min skyld antageligvis fra jeg var tre-fire år gammel. Det var et helvete. Det var kjempekleint. Det var jo helt åpenbart hvorfor de var sammen. Når de kranglet om kveldene (som lytte barneører overhørte) så var det alltid snakk om hvem som "tok med seg ungen" om de gikk fra hverandre. Fra jeg var rundt 12-13 var et bare et intenst hat, surmuling og klaging, mor som var på jobben så lenge som mulig og far som sov på kontoret.

Fyfaen hvor slemt det er av foreldre å "holde sammen for barnas skyld".

Det beste er jo å gå fra hverandre, nettopp for barnas skyld. Barn har ikke godt av å leve oppå ulykkelige foreldre, og "vite" at de bare er sammen pga deg, ergo de er ulykkelige bitre mennesker på grunn av deg.

Fantastisk logikk, det der å holde sammen for barna.

[AnonymBruker]

Mamma og pappa prøvde iherdig. De skilte lag da jeg var 4, og de eneste minnene av dem sammen involverer krangling.

Anonymous poster hash: 589e2...7ec

[AnonymBruker]

Jeg er i et slikt forhold. Har to små barn under 3 år. Vi bor i et fint hus i et anstendig nabolag... Barna har det bra, mannen har det ok, jeg har det mindre bra. Vi ble sammen og gravide veldig raskt, rakk aldri å oppleve noe slags kjærlighet før vi fikk barn. Nå tenker jeg at vi aldri hadde holdt sammen dersom det var kun oss. Men jeg holder ut i et ulykkelig forhold, fordi jeg klarer ikke tanken på å feire annenhver julaften uten de kjære barna mine. Heller ikke at far skal ta de med på ferie i ukesvis på sommeren, uten at jeg kan være der og passe på de. Hvis jeg velger å gå fra samboeren min, så velger jeg samtidig bort veldig mye av barndommen til jentene mine,, og dette klarer jeg virkelig ikke forsone meg med! Jeg vil også dårlig økonomi, måtte leie ei lita leilighet.... Derfor er jeg her da. Ingen sex, ingen kjærlighet mellom meg og ham. Hvor lenge dette går, vet ingen. Det er en forferdelig situasjon å være i, og jeg vet at det ikke er gunstig for barna heller. Men foreløpig er de små ... Forstår nok ikke så mye av det enda.

Anonymous poster hash: a3c8e...a36

[AnonymBruker]

Jeg er i et slikt forhold. Har to små barn under 3 år. Vi bor i et fint hus i et anstendig nabolag... Barna har det bra, mannen har det ok, jeg har det mindre bra. Vi ble sammen og gravide veldig raskt, rakk aldri å oppleve noe slags kjærlighet før vi fikk barn. Nå tenker jeg at vi aldri hadde holdt sammen dersom det var kun oss. Men jeg holder ut i et ulykkelig forhold, fordi jeg klarer ikke tanken på å feire annenhver julaften uten de kjære barna mine. Heller ikke at far skal ta de med på ferie i ukesvis på sommeren, uten at jeg kan være der og passe på de. Hvis jeg velger å gå fra samboeren min, så velger jeg samtidig bort veldig mye av barndommen til jentene mine,, og dette klarer jeg virkelig ikke forsone meg med! Jeg vil også dårlig økonomi, måtte leie ei lita leilighet.... Derfor er jeg her da. Ingen sex, ingen kjærlighet mellom meg og ham. Hvor lenge dette går, vet ingen. Det er en forferdelig situasjon å være i, og jeg vet at det ikke er gunstig for barna heller. Men foreløpig er de små ... Forstår nok ikke så mye av det enda.

Anonymous poster hash: a3c8e...a36

M.a.o. ikke av hensyn til barna, men til deg selv. Er det riktig å ofre både barnas oppvekstmiljø og egen lykke pga et veldig behov for å sulle rundt ungene hele tiden?

Anonymous poster hash: f3917...1ce

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, så muligens dette kan endre seg når den tid kommer. Men jeg syns ikke en skal det. Er en misfornøyd i forholdet er det best å gå ut av det. Barna har ikke godt av å vokse opp i et forhold som ikke er bra. Nettopp for man kan risikere de får feil oppfatning av hva et forhold er, og vokser opp med mye krangling. En blir plutselig bitter på partneren fordi en må være med han/henne. Samt at en kanskje da søker sex osv en annen plass. Dette kan komme ut og ødelegge forholdet med barna feks.

Anonymous poster hash: 60ad5...85d

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dette trenger å være så ille, så lenge man kan være venner og respektere hverandre. Det å ikke ha de store kjørestefølelsene for hverandre, men fremdeles leve sammen kan jo fungere bra, både med og uten barn.

Anonymous poster hash: e5521...9ca

[AnonymBruker]

Jeg er i et slikt forhold. Har to små barn under 3 år. Vi bor i et fint hus i et anstendig nabolag... Barna har det bra, mannen har det ok, jeg har det mindre bra. Vi ble sammen og gravide veldig raskt, rakk aldri å oppleve noe slags kjærlighet før vi fikk barn. Nå tenker jeg at vi aldri hadde holdt sammen dersom det var kun oss. Men jeg holder ut i et ulykkelig forhold, fordi jeg klarer ikke tanken på å feire annenhver julaften uten de kjære barna mine. Heller ikke at far skal ta de med på ferie i ukesvis på sommeren, uten at jeg kan være der og passe på de. Hvis jeg velger å gå fra samboeren min, så velger jeg samtidig bort veldig mye av barndommen til jentene mine,, og dette klarer jeg virkelig ikke forsone meg med! Jeg vil også dårlig økonomi, måtte leie ei lita leilighet.... Derfor er jeg her da. Ingen sex, ingen kjærlighet mellom meg og ham. Hvor lenge dette går, vet ingen. Det er en forferdelig situasjon å være i, og jeg vet at det ikke er gunstig for barna heller. Men foreløpig er de små ... Forstår nok ikke så mye av det enda.

Anonymous poster hash: a3c8e...a36

For en egoist du er. Den siste setningen avslører hvor uvitende du er. Barn forstår ekstremt mye av det som foregår rundt seg. De fanger opp den dårlige stemningen samt hvordan dere foreldre opptrer overfor hverandre. Barn forstår. Les de andre innleggene her inne. Majoriteten av de som ble utsatt for dette her som barn skulle ønske at foreldrene gikk fra hverandre tidligere. Utrolig urettferdig mot barna, spesielt når barna begynner å bli eldre, slik som AB c71 skriver. Dere tvinger barna til å velge side når det handler om noe som KUN dreier seg om foreldrene. Barna skal slippe å velge side på grunn av at faren hadde en affære for eksempel. Faren var ikke utro mot barna sine, men mot kona si. Dette bryr deg tydeligvis midt bak når du heller ønsker dette for å være med barna dine hver jul og på alle ferier. Egoist.

Anonymous poster hash: b73dd...24e

[AnonymBruker]

Jeg var det. I fire år. Jeg ble gravid raskt i forholdet, og hadde jeg ikke blitt gravid hadde jeg gått på den tiden. Han var utro mens jeg var gravid, og generelt ikke snill mot meg. Han ville også at vi skulle holde sammen for barnet. Jeg prøvde, lenge, å fikse ting. Han sa til meg at han heller ville at vi skulle være sammen enn at jeg skulle ha det bra (da jeg sa at jeg ikke hadde det bra i forholdet). Fasaden var (og er) det viktigste for han. Det er nå et halvt år siden jeg gikk, men han vil fortsatt ikke fortelle det til noen og blir forbanna når jeg gjør det.

Det er selvfølgelig vondt å ikke se datteren min hver dag, men det er bedre enn å leve med en sånn mann. Jeg har det mye bedre, og datteren min har det bedre.

Anonymous poster hash: 313af...893