Føler jeg ikke er noens barn.

[AnonymBruker]

Min mor og far fikk meg svært tidlig, gikk fra hverandre og har i ettertid fått familie på hver sin kant. Jeg bodde hos min mor frem til jeg ble tenåring for å så flytte til min far. Han fikk jeg aldri særlig kontakt med samtidig som jeg mistet kontakt med min mor. Nå er jeg voksen (midten av tyveårene) og jeg føler egentlig ikke at jeg har noen spesiell relasjon til noen av dem. Min far bryr seg bare om barna han har med sin nye kone, og jeg blir ikke regnet med som en del av ungene. Min mor har et barn med sin nye mann og hun får all oppmerksomhet. Jeg snakker mye med min mor men jeg merker hun er generelt mistroisk til meg. Skal vi reise og gjøre noe sammen så sender hun f.eks bare penger med mitt søsken, selv om det er meningen vi skal dele. Jeg føler meg mer som min mors gode venn og min fars "løsunge" og det føles ikke bra. Jeg har for eksempel aldri fått besøk av verken mamma eller pappa i leiligheten min etter jeg flyttet for 7 år siden. Pappa har heller aldri sagt han er glad i meg. Jeg misunner de som har en nær relasjon med foreldrene sine. De som har foreldre som ringer dem og tar kontakt. Jeg vet dette er et lite problem i havet av problemer man kan ha. Men det er sårt for meg.

Anonymous poster hash: 175bb...ca4

[Berit]

Høres leit ut, kan godt forstå at det kan føles veldig tungt. Kan du ikke be noen av dem på middag en dag?

[AnonymBruker]

Høres leit ut, kan godt forstå at det kan føles veldig tungt. Kan du ikke be noen av dem på middag en dag?

Jeg har gjort det mange ganger. Men det blir utsatt og avlyst hver gang. De sier ting som at de har så lyst til å se hvordan jeg har det osv, men de har aldri selv tatt initiativet til å komme på besøk og heller ikke når jeg har spurt om de vil komme.

Anonymous poster hash: 175bb...ca4

[Odin-Den-Enøyde]

Om det er vanskelig å si det til dem direkte, hva med å skrive et brev om hvordan du føler det?

Kanskje de ikke tenker over hvordan de behandler deg, noen ganger ser man jo ikke det som er rett foran oss.
Er jo trist at de ikke skjønner dette selv, men kanskje det kan bedre seg om du fortelle hvordan du føler det. Kanskje moren din føler seg såret fordi du flyttet til din far og derfor oppfører seg som hun gjør. Ikke at det er noen unnskyldning, men foreldre er jo bare mennesker de også.

Å ha god kontakt med foreldre er viktig syns jeg, så du syns ikke du skal føle at dette er et "lite" problem. Hadde selv vært helt fortapt om foreldrene mine hadde behandla meg som en fremmed

Håper det ordner seg for deg!

[Berit]

Jeg har gjort det mange ganger. Men det blir utsatt og avlyst hver gang. De sier ting som at de har så lyst til å se hvordan jeg har det osv, men de har aldri selv tatt initiativet til å komme på besøk og heller ikke når jeg har spurt om de vil komme.

Anonymous poster hash: 175bb...ca4

Så dårlig gjort av dem. Skal slett ikke være nødvendig å være så presis med foreldre, men inviter dem på en bestemt dag i neste uke (så de har litt tid), si eller skriv (f.eks sms) et klokkeslett hvor du inviterer.

Si at du hadde satt pris på om de brydde seg mer, at det gleder deg osv. Gi eksempler om at de kan jo ringe, komme litt innom, høre hvordan det går med deg mm. Så må du også vise at du bryr deg. Kanskje du er litt sur overfor dem? Det kan jeg veldig godt forstå om du er, og det har du grunn til. Men veldig mange takler det dårlig å møte noen som klandrer dem eller som egentlig er skuffet over dem. Da kommer de i forsvarsposisjon istedenfor å prøve å legge godviljen til og forstå.

[AnonymBruker]

Her må du sette hardt mot hardt, er det slik at du virkelig betyr så lite så be de dra til helvete.

Finn dine mennesker som elsker og fortjener deg.

Anonymous poster hash: 9bfc5...36a

[AnonymBruker]

Jeg kan kanskje prøve å skrive et brev og forklare hvordan jeg føler. Jeg bor et stykke unna min mor, så hun kan ikke bare stikke innom, men ikke så langt at det er ikke er mulig å komme på besøk. Jeg har også ekstra gjesterom.

Jeg er ikke sur ovenfor dem, jeg er overlykkelig bare de prater til meg og benytter enhver sjanse jeg får til å være med dem. De betyr mye for meg. Det er derfor det føles så sårt at jeg bare er et slags ekstrabarn. Føler meg bare i veien. Samboeren min mener jeg bør kutte kontakt med hvertfall faren min, for han setter ikke pris på noe jeg gjør for ham. Men det kunne jeg aldri gjort.

Tror ikke mamma er sint fordi jeg flyttet. Det var et valg de tok sammen fordi jeg ikke hadde det bra i nærmiljøet. Kollektiv mobbing av hele skolen mot meg. Så hun visste jeg måtte komme meg bort fra det.

Anonymous poster hash: 175bb...ca4