Stefar til gutt på 2 år

[AnonymBruker]

Jeg er en "ung mann" på 21 år, og flyttet for 3 uker inn sammen med kjæresten på 23 år.

Hun har en sønn på 2 år sammen med en barnet skjeldent møter. Ca 1-2 ganger iløpet av en to-måneders periode.

Gutten har i det siste blitt ganske lei seg når jeg er i nærheten, feks kommer hjem fra jobb, eller sitter meg ned med dem for å spise middag. Dette er ganske sårende for jeg ønsker jo å være en farsrolle for gutten, og gjør mye med han. Sparker fotball, ser på masse videoer av traktorer siden han elsker slikt! Men nå er han vert sikkelig "tverr" i 3 dager og vil ikke ha noe med meg og gjøre virker det som. Og dette sårer jo litt også, mens samboern min sier at det er ikke noe jeg skal ta meg nert av. "Det er bare en kjapp fase."

Er dette fordi jeg tar for mye av oppmerksomheten fra mor?

Gutten brukte alltid å bli overlykkelig når jeg kom hjem, men nå blir jeg møtt med nermest raserianfall og skriking.. :-/

Tar gjerne imot tips for dette med å være en "farsrolle" er ganske nytt for meg, kanskje litt uforbredt, men jeg trives veldig med gutten!

Ønsker å gjøre en best mulig jobb her, og selvfølgelig få barnet til å trives med meg irundt seg hele tiden!

Anonymous poster hash: 4a189...d83

[AnonymBruker]

Tror nok han ser på deg som en konkurrent. Selv om dere har det fint sammen så er det vanskelig å dele mamma vettu!

Anonymous poster hash: 72790...856

[AnonymBruker]

Veldig vanlig dette her, ikke ta deg nær av det barn er ofte mammadalt en periode, er her slik også! Pappaen må tåle det her og

Anonymous poster hash: 0a5a6...acc

[AnonymBruker]

Sånn er det her og. Selv om gutten har det kjempegøy med pappaen når de leker er det oftest "dumme pappa", "bare mamma" og "det er ikke noe gøy sammen med pappa, bare deg mamma". Dette får biologiske fedre hele tiden, så skjønner godt at du som utenforstående får dette nå som du akkurat har kommet inn og tar mye av oppmerksomheten han tidligere har fått. Du må bare late som ingenting, ikke ta det personlig, de skjønner ikke hva de sier og at det er sårende for andre. Så langt klarer de ikke tenke før om mange år.

Anonymous poster hash: d9d53...d6b

[AnonymBruker]

Nabogutten er 2 år. Det er bare mamma, mamma om alt. Selv om far alltid har vært flink med gutten. Det er en fase i livet som går over. Flott at du vil være en viktig person i guttens liv. Gi barnet litt tid og litt avstand til mor slik at ha får vent seg til den nye situasjonen i dere alles liv.

Anonymous poster hash: fab84...760

[Nordvesta]

Du mener det godt, men jeg tror at du bør legge "farsrollen" litt til side akkurat nå. Husk at det er en stor omveltning i livet til barnet. Det betyr ikke at barnet ikke liker deg, men at han har noen føleser han ikke forstår, kanskje ikke klarer å sortere og at han er sint på situasjonen. Kanskje mest sint på mor?

Det går over, men dere må gi det tid. Tid til at gutten venner seg til at du er der, tid så kan kan bli bedre kjent med deg, tid til å bli komfertabel med situasjonen og tid til å venne seg til at han skal dele mor med noen andre. Det skjer mange ting i livet til barnet når mor / far får seg ny samboer og det å skulle leke "happy familie" på 1-2-3 er ikke alltid så realistisk.

Det å ha en farsrolle er langt mer enn å leke med traktor og sparke fotball. Det er å være trygg, stabil, gi omsorg og å være tilstede. Alt dette har du nå muligheten til å vise gutten. Du kan vise ham at uansett hvor sinna han er, hvor frustrert han er og hvor umulig han er så viker du ikke en tomme. Du er fortsatt en trygg voksen som er tilstede og som ikke forsvinner. DET er det morskap og farskap handler om.

Mitt råd er: Gi det masse tid og vær tilstede. Ikke for at du skal "trenge" deg på, men for at du skal være tilgjengelig når gutten trenger deg og han vil komme til deg.

Noen vil kanskje mene at det er å dille med barnet, men han er bare 2 år. Å få stemor / stefar inn i ivet og i hvedagen kan være veldig vanskelig for mange barn og en 2åring har ikke alltid språket på plass for å snakke om det vanskelige. Han skjønner det kanskje ikke helt selv heller.

Vær tålmodig og lykke til

[diceuploads]

Utrolig bra svar, Storma!

Jeg er klar over at en farsrolle er mye mer enn det, og jeg er klar over att sånt ikke kommer over natten. Bare vanskelig å høre at han ikke vil jeg skal være med nå feks nå som vi skal ut å bade, å at når han voknet i morges så sprang kom han til stua der jeg allerede har vært våken en times tid og spiste frokost. Da sprang han til sovetommet der mor lå, og jeg hørte "fali, mann fali". Det gjorde litt vondt, og jeg klarer ikke å legge ifra meg tanken om at jeg har skremt han med noe.

Mye av det du skrev ga full mening og det er nokk bare en fase der han konkurrerer om moren sin, og jeg må nok bare smøre med med litt tolmodighet (og solkrem, for nå kjører vi!)

Jeg prøver så godt jeg kan å være tilstede, og om han slår seg så løper han selvfølgelig til mamma istede til meg, og jeg vil gjerne hjelpe til med bleieskift og bading men det ender kun i raserianfall og nekt helt til han får viljen sin. Håper bare det ikke tar for lang tid for dette er ting jeg vil hjelpe mor med siden hun er veldig utslitt! :-)

Takk for svar, alle sammen. Kanskje litt overbekymret når jeg skrev denne posten.

Ha en fin dag! :-)

[Nordvesta]

Det går seg nok til, skal du se

Fin dag til dere også!

[AnonymBruker]

Jeg vil tippe han er sjalu. Du "stjeler" den tiden og oppmerksomheten han tidligere hadde alene.

Da nevøen min var tre fikk jeg en kjæreste. I starten var det veldig gøy, en ny lekekamerat, som attpåtil var mer opptatt av dinosaurer enn meg. Etter hvert, når han skjønte kjæresten var kommet for å bli, ble han ganske sjalu. Ikke nok med at jeg snakket med kjæresten når vi var sammen alle tre, men jeg hadde til og med tid til å være sammen med kjæresten UTEN nevøen min. Hva i all verden? Hadde jeg så mye tid å dele med andre, og allikevel fikk han så "lite" tid med meg? (Var sammen med han minst en ettermiddag i uken). Og attpåtil måtte han dele den tiden med kjæresten? Skikkelig urettferdig. Vel, vi gjorde ingenting for at han skulle være fornøyd. Kjæresten var sammen med oss når det passet for meg og han. (Noen mente jeg burde sendt kjæresten hjem når nevøen var på besøk, men jeg ville ikke la en sjalu 4-åring ta styringen.) Nå har det gått seg fint til. Nevøen og kjæresten hygger seg sammen, og gjør ting de begge trives med.

Mitt råd til deg (og mor): Du er en del av familien nå, det er naturlig at du bor der og spiser sammen med dem. Oppdragelsen kan du kanskje overlate til mor nå i starten, men hvis han oppfører seg dårlig mot deg (noe sjalu småbarn lett kan gjøre), er det du som må si fra at det ikke er greit. Å sette grenser for deg selv, hvordan andre får lov å behandle deg, dreier seg ikke om oppdragelse, men om din selvrespekt og din rett til å ta vare på deg selv. Her har jeg sett mange steforeldre bomme. Stebarnet kan sparke og slå, men det er biologisk mor eller far som må gripe inn. Hvem andre ville du godtatt en sånn oppførsel fra, og latt samboeren si fra at det ikke er greit?

Du er nå en del av familien. Du deltar ved måltider. Du er med på å bestemme hvordan dere skal ha det i hjemmet, hva dere skal ha til middag etc. Det beste du kan gjøre er å slutte å prøve så hardt (noe veldig mange steforeldre gjør), ta en pause fra traktorer og barne-Tv, ikke ta initiativ til å leke med han. For å oppnå kontakt kan du heller gjøre noe du liker, og som kanskje kan friste han til å komme og være nysgjerrig eller få lyst til å delta. Se på dyreprogram på tv. Bak boller. Grill pølser. Snekring. Da blir du ikke lenger en "trussel" eller noen han tvinges til å omgås, men en han er nysgjerrig på og får mulighet til å nærme seg på eget initiativ.

Jeg mener ikke at du skal ignorere gutten. Snakk med han som vanlig, når dere spiser frokost og middag. Spør hva han har gjort i barnehagen. Spør hva han har lyst på til middag (en gang i blant, og bare hvis dere har tenkt å la han få det som han vil.) Inviter ham til å bli med på badetur, bare dere to. Hvis han sier nei, maser du ikke mer om det. Da kan det hende han ombestemmer seg, men det er ikke sikkert. Det som er viktig er at du tar en tur ut (helst for å bade) så han ikke får inntrykk av at det er noe du gjør for at han skal like deg.

Bare noen forslag fra min side.

Anonymous poster hash: 4c98b...950

[AnonymBruker]

Min er snart to og mammadalt. Når faren feks kommer ned til oss om morgenen kan hun komme løpende mot meg og rope nei nei nei pappa vekk. Eller om faren står opp med henne kan hun få raserianfall fordi det ikke var meg. Noen ganger (skjelden nå lenger) er det raserianfall om pappa skal bade eller skifte bleie. Hun har en tilstedeværende pappa som hun kjenner godt og er trygg på, men mamma foretrekkes. Slår hun seg kommer hun til meg.

Hun blir glad for å se pappa hver dag etter barnehagen og spør masse etter ham om han ikke er der. Mener at pappa kan fikse alt og ler mye mer med han enn med meg. Men til alt hverdagslig (mat, skift, sove, trett etc) er det helst mamma som teller akkurat nå.

Så det du opplevr er helt normalt i mange familier, men alt det kan bli forsterket i og med at barnet ikke er trygg deg på samme måte det vil jeg tro.

Anonymous poster hash: 54db9...e3d

[liv]

Kan virke som han tester grenser, ser om du er villig til å bli værende.

[AnonymBruker]

Sånn var stebarnet mitt også da jeg ble sammen med pappaen. "jeg vil ikke at Synne skal være med" fikk jeg ofte høre. Sårende? Ja! Det ble til at jeg ofte ble hjemme. En gang sa barnet til meg at jeg alltid var med på ting, og at h*n aldri fikk faren i fred. Da ble jeg såret og sint og slengte ut at jeg ikke kan dra hjemmefra bare fordi barnet kommer på samvær. Far fikk dette med seg og tok det opp med barnet som kom og sa unnskyld. Nå har det blitt til "Synne, du må også bli med, hvis ikke blir det ikke morsomt"

Anonymous poster hash: fb54c...8a8