Savne noe man ikke ønsker?

[Myrsnipa]

Jeg ville bare dele noen tanker, og høre om flere hadde det på samme måte som meg.

Jeg har passert mine 30 år, har aldri hatt lyst på barn og har det heller ikke nå. Det er mange ulike grunner til det, men hovedsaken er at jeg ikke har lyst på barn.

Ofte er det slik at de som ikke ønsker barn kan virke veldig bastant og trygg i sitt valg, og jeg er det jeg også. Men, jeg skulle så gjerne ønske at jeg HADDE lyst på barn. Jeg skulle hatt den gleden folk føler av å vente i spenning, planlegge, se frem til noe osv. Det som par få oppleve dette sammen, begynne en ny era i livet. Skape en familie og oppleve de gledene det medfører.

Jeg har samboer over mange år, og vi er enige om vårt synspunkt. Men jeg tror vi hadde blitt flinke foreldre. Og jeg har en fin familie som hadde tatt godt imot et barn. Så det er ingenting der det står på. Men jeg ser alle de jeg omgås med "gå forbi" meg, jeg faller utenfor "samfunnet" på en måte. Det er ikke lett å være frivillig barnløs. Skulle gjerne bare fulgt strømmen og gjort det de andre gjør. Men jeg kjenner ingen plass i mine celler hvor dette vil skje. :/ Det får bli med "dag drømmingen."

De som har barn sier at man vil angre når man er eldre og ikke har noen. Og ja, kanskje det. Det er ingen som blir å føre min slektslinje videre, jeg kommer til å dø og ingen vil huske meg og min tid her på jorden. Litt trist å tenke på egentlig.

Men selv disse tankene får ikke min barne lyst til å komme.

Noen flere som føler noe lignende? Høres sikkert bare teit ut, enten vil man noe eller ikke, men går det ikke an å savne noe man ikke ønsker?

[Silfen]

Blir som med religion. Av og til tenker jeg at det sikkert hadde vært dønn koselig å vært medlem av en happy menighet som synger sanger og danser og er glade. Men ain't gonna happen. Ever. Jeg tror med andre ord det er helt normalt å forestille seg i situasjoner som man ikke kommer til å være i frivillig og altså ikke ønsker.

[Myrsnipa]

Ja det har du helt rett i! Jeg er heller ikke religiøs, men så flott å kunne vært det da, å tro på noe etter døden, søke trøst og støtte i gud og ja føle alt de fantastiske de religiøse forteller om når de ser lyset osv

[Aurora_Versailles]

Jeg skulle ønske jeg kunne valgt å være sammen med en typisk snill og god mann (som jeg dessverre ikke har følelser for) i stedet for å jage rundt etter flyktige mannfolk med sporadiske emosjons mønster.

Jeg tror ikke du skal bekymre deg for mye. Dere kan da alltids adoptere en gang, om ønsker plutselig skulle komme og den biologiske klokken ikke er på plass(?).

[Bobla2013]

Jada, du kan savne å ha følelsen av spenning, lykke osv, det er en rus for kroppen og følelser vi streber etter fordi de oppleves som gode og positive. Men de følelsene kan du få på andre områder, kanskje det vil dekke over "sorgen" litt?

[AnonymBruker]

Jeg tror vi alle har sånne øyeblikk. Jeg skulle innimellom ønske at jeg var et sosialt vesen og kunne invitere på fest og være lykkelig midtpunkt. Det ser jo så trivelig ut. Og så bytter jeg ut glansbildet med - meg (akkurat så introvert som jeg er) - og innser at jeg etter omtrent 1/2 time ville lengtet etter å få alle de bråkete menneskene som snakket høyt om latterlige ting utav huset.

Så kanskje det hjelper? Å ikke skyve tanken bort, men konkretisere den med deg + barn og tillate deg å tenke deg lei på tanken?

Anonymous poster hash: d7758...4d5

[AnonymBruker]

Skjønner tanken litt, selv om jeg er mye eldre enn deg, og er helt trygg i valget mitt om å forbli uten barn.

Det er et eller annet med det utenforskapet mht flertallet som blir tydeligere jo eldre en blir. Som om folk hele tiden har ventet på at en skal komme til sans og samling, og så plutselig innser at det ikke kommer til å skje. Små kommentarer faller som viser at folk ser på en som en litt underlig person, særlig når en er kvinne og barnløs, tror jeg. Til og med min egen mor merker jeg at ser på meg som "en av de andre", dvs kvinner som ikke er som henne, fordi jeg ikke har barn. Selv om jeg deler genene hennes, liksom. Eller alle småbarnsforledrenaboene som knapt nok hilser og aldri inviterer en til dugnad, fordi en ikke blir regnet med i nabofellesskapet når en er uten barn.

Men bevares, jeg er sjeleglad for at jeg ikke ble mor for å bøte på sånne ting, da. Det koster alltid å falle utenfor majoriteten, selv om det bare gjelder små og egentlig ikke viktige ting.

Anonymous poster hash: 69cba...1c1

[Myrsnipa]

Tusen takk for alle innspill. Det var fint å lese. Det er nok helt normalt å se for seg en annen hverdag enn den man selv har, og tenke på hvordan det hadde vært. Det er jo ganske vanlig å ønske det man ikke har, selv om det ikke er livet man selv ønsker, hvis det ser bra ut. Og så er det jo ganske typisk å romantisere ting i hodet sitt. Det er gjerne ikke så flott og fint som man kanskje tror.

Det er faktisk oftere tanker jeg får som sier :huff nei, aldri barn, enn det er motsatt. Så det hjelper på å "utsette" seg for det for å se at det faktisk ikke er noe man ønsker/følelsen man har er rett. Slik som det var nevnt litt lengere opp.

[Muscae]

Dersom du skulle bli veldig ensom, savne noen i livet ditt, OG føle at du har noe å bidra med i livet til et barn/ungdom, så kan du jo velge å bli fosterforelder, avlastningsfamilie eller melde deg som "reservebestemor" for en ung familie, når du selv er i kommet opp i årene. Det vil jo før eller senere bli for sent til å få egne barn, men om angeren kommer når du har passert femti, så er det andre muligheter for å utvide familien sin, og samtidig hjelpe et barn/ungdom/småbarnsfamilie. Man kan jo ikke få barn fordi man er redd for å angre på at man aldri fikk, men man trenger heller ikke å bli ensom dersom man ikke ønsker det.

[melatonin]

Tenker av og til at det hadde vært koselig å ha en lite tass sammen med mannen min, men ønsker det ikke..

Synes at det ofte er andre mennesker enn meg som får meg til å føle meg som et outsider, de snakker om barn osv og selv om jeg ikke er helt med i samtalen så kan de si noe som "dette vil jo aldri du vite noe om du som ikke skal ha barn" "det bryr vel ikke deg så mye" "sånne gleder vil du aldri kjenne" sånne ting kan såre og når folk sier at livet starter når du får barn, da blir jeg irritert. Jeg er helt enig i at det ikke er lett å være frivillig barnefri, men ofte er det andre sin skyld at jeg føler det sånn

[AnonymBruker]

Jeg tror, som flere andre her sier, at du bare får tenke "en kul drøm", men når alt kommer til alt ville det ikke funket.

Jeg var for eksempel i London for ikke så lenge siden, og tenkte "shit, det var jo her jeg skulle bodd! Kjent på energien fra så mange mennesker hver dag, gått i smarte drakter og jobbet i City."

Men så vet jeg jo at jeg ikke ville trivdes med det... Jeg bor en kort T-banetur fra Oslo sentrum, og jeg er der så godt som aldri. Trives med rekkehuset mitt, hagen og barna, og reiser stort sett strekningen jobb-barnehage. Handler på nærbutikken og bydelens kjøpesenter, og til og med når jeg skal treffe venner trives vi bedre og bedre med å reise hjem til hverandre.

Anonymous poster hash: c54e0...2db