Kjærlighetssorg, en ny start.

[AnonymBruker]

Dette kommer til å bli langt, men jeg har det litt vondt og trenger å få ut alle tankene og få litt tilbakemeldinger. Håper noen vil lese.

Jeg har i mange mange år vært veldig forelska i en person. Det har vært lyse og mørke tider oss i mellom, og han har vært veldig av og på i kommunikasjonen sin ift meg.
Jeg har prøvd å komme meg videre i blant, men det å stadig ha kontakt med han og at han i perioder viste interesse har gjort det veldig vanskelig for meg.
Jeg kan fortsatt ikke si hva som virkelig var greia mellom oss. LIkte han meg? Likte han meg ikke? Likte han meg litt? Var han usikker? Osv osv.
Alle disse usikkerhetsmomentene har ødelagt meg helt og selvfølgelig hindret meg i å virkelig finne meg noen andre.
Vi har uansett en upåklagelig kjemi og jeg har virkelig trodd at det en dag skulle bli oss.

Det rare er jo egentlig at de siste månedene har det vært en positiv utvikling mellom oss, han har vært på, mer direkte og flørtende. HAN har vært mest ivrig.
Parallellt med dette har jeg hatt en anelse om at han etterhvert hadde møtt en annen.
For litt siden ble han altså sammen med henne. Jeg har vært lei meg når jeg har begynt å skjønne det, da han etter en veldig ivrig periode plutselig dabbet av litt. Men nå som jeg har fått det svart på hvitt at han er i et forhold så kjenner jeg egentig bare en stor lettelse.
Jeg er lei meg så klart, men det er en lettelse fordi det da kanskje endelig blir slutt på den berg og dalbanen jeg har opplevd i årevis, og nå klarer jeg kanskje endelig å se framover uten å hele tiden ha den usikkerheten gnagende i bakhodet.

Jeg vet ikke om jeg skal være sint eller lei meg eller hva jeg skal være. Jeg har aldri opplevd slike følelser som for han før, og det er jo ikke sånn at han har lova meg noe eller "lurt" meg. Men samtidig så skjønner jeg virkelig ikke hva den oppførselen hans har vært.
Burde jeg bare la det ligge og ta det at han faktisk tok det steget å ble sammen med noen som forklaring nok?
Det er jo ikke fritt for at jeg begynner å tenke irrasjonelle tanker som at det var så vanskelig for oss å få det til pga avstand og sånn, men siden vi har hatt masse kontakt og jeg har "svart" positivt på flørtinga hans å burde det jo ha gått an å få til noe hvis han virkelig ville. Jeg har jo ikke avist hans tilnærmelser.
Det er en kompliserende faktor at vi er venner, og hvor går grensene på flørting og venneflørting og en god tone osv, og vi har hatt ting på gang tidligere og det gjør det vanskelig, og jeg er dårlig på vise direkte interesse, liker best å vise det litt sånn implisitt og hintende osv osv.


Jeg "lurer" vel kanskje på om jeg på et tidspunkt bør spørre han; hva er det det har vært mellom oss? Jeg føler jeg trenger et svar, å få vite det litt. Både for å kunne sette et virkelig punktum, men også for å få en slags bekreftelse eller avkreftelse av min egen måte å tolke ting på. Og jeg lurer jo veldig på om det er min måte å kommunisere på (som garantert ikke er så tydelig alltid, men i følge meg selv mer enn tydelig nok) som har gjort at dette ikke har vunnet frem osv.
Jeg er den minst inbilske personen jeg vet om, og stoler urokkelig på magefølelsen min. Den viste seg jo å stemme nok en gang, og derfor er det jo litt avgjørende for meg å få en forklaring/bekreftelse/avkreftelse på det jeg har trodd ift han.

Eller er det beste å bare godta at sånn er det, og gå videre uten å se seg tilbake og tenke på "hva hvis.."?
Jeg skjønner jo at det siste er det beste. Men vil veldig veldig gjerne få høre litt fra andre som har opplevd det samme og vært i samme situasjon.

Det er veldig vanskelig for meg dette her, det blir på en måte et helt nytt liv for meg. På godt og vondt. Mest på godt håper jeg.
Begynner å tenke tanker om at alle årene har vært totalt bortkastet, og jeg finner plutselig ingen glede i ting.
Til tider har mye av gleden min over å gjøre ting vært at jeg har kunnet f.eks ta bilde av det eller av meg og legge på facebook eller lignende, slik at han skulle se det og like det. (Herregud det høres jo usunt ut, men sånn er livet).
Gledene mine har vært å forsøke å få oppmerksomheten hans, eller bekreftelse fra han. Nå har jeg ikke den lenger.
Jeg tenker tanker om at den perioden i livet mitt hvor jeg møtte han har vært bortkastet. Hva annet fikk jeg ut av det enn han? Og nå har jeg ikke han lenger?

Det er mange ting ved han som har irritert meg og plaga meg, spesielt ift måten han har kommunisert og vært utydelig på. Så det er ikke et rosenrødt bilde jeg har av han. Men jeg har altså vært veldig veldig glad i han til tross for dette.

Når jeg skriver dette så høres det litt mer sykelig ut enn det er, fordi jeg ikke kan ta med alle nyansene. Jeg har virkelig ikke prøvd meg særlig mye på han, jeg har som sagt forsøkt å gå videre mange ganger, men det at han har villet ha kontakt og alt det der så har det ikke gått, og dermed har jeg blitt usikker og trodd at nå skal det ordne seg, nettopp fordi vi har hatt litt romanse tidligere.

Håper noen har noen egne erfaringer eller gode ord til meg, som kan motivere meg til å tenke fremover:)

Det gjør vondt at jeg begynner å bli voksen og ikke har opplevd kjærlighet. Jeg vil ingen ting annet enn å oppleve kjærlighet og finne en å dele livet med. Men jeg klarer det jo ikke. Har sjelden opplevd at noen er interessert i meg, og jeg faller sjelden for menn. Det skal mye til, og det er jo heller ikke så lett å faktisk møte noen i det hele tatt. Så ja; motløs og motivert på en gang nå. Orker ikke tanken på å gå ut der og prøve og oppleve flere nederlag.
Jeg klarer heller ikke å se for meg at jeg skal møte noen som skal gi meg slike følelser igjen. Jeg vet ikke om det er mulig.


(for ordens skyld; vi bor langt fra hverandre, så det er ikke sånn at han har brukt meg for sex eller sånn.)

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

[Meline37]

Dette kommer til å bli langt, men jeg har det litt vondt og trenger å få ut alle tankene og få litt tilbakemeldinger. Håper noen vil lese.

Jeg har i mange mange år vært veldig forelska i en person. Det har vært lyse og mørke tider oss i mellom, og han har vært veldig av og på i kommunikasjonen sin ift meg.

Jeg har prøvd å komme meg videre i blant, men det å stadig ha kontakt med han og at han i perioder viste interesse har gjort det veldig vanskelig for meg.

Jeg kan fortsatt ikke si hva som virkelig var greia mellom oss. LIkte han meg? Likte han meg ikke? Likte han meg litt? Var han usikker? Osv osv.

Alle disse usikkerhetsmomentene har ødelagt meg helt og selvfølgelig hindret meg i å virkelig finne meg noen andre.

Vi har uansett en upåklagelig kjemi og jeg har virkelig trodd at det en dag skulle bli oss.

Det rare er jo egentlig at de siste månedene har det vært en positiv utvikling mellom oss, han har vært på, mer direkte og flørtende. HAN har vært mest ivrig.

Parallellt med dette har jeg hatt en anelse om at han etterhvert hadde møtt en annen.

For litt siden ble han altså sammen med henne. Jeg har vært lei meg når jeg har begynt å skjønne det, da han etter en veldig ivrig periode plutselig dabbet av litt. Men nå som jeg har fått det svart på hvitt at han er i et forhold så kjenner jeg egentig bare en stor lettelse.

Jeg er lei meg så klart, men det er en lettelse fordi det da kanskje endelig blir slutt på den berg og dalbanen jeg har opplevd i årevis, og nå klarer jeg kanskje endelig å se framover uten å hele tiden ha den usikkerheten gnagende i bakhodet.

Jeg vet ikke om jeg skal være sint eller lei meg eller hva jeg skal være. Jeg har aldri opplevd slike følelser som for han før, og det er jo ikke sånn at han har lova meg noe eller "lurt" meg. Men samtidig så skjønner jeg virkelig ikke hva den oppførselen hans har vært.

Burde jeg bare la det ligge og ta det at han faktisk tok det steget å ble sammen med noen som forklaring nok?

Det er jo ikke fritt for at jeg begynner å tenke irrasjonelle tanker som at det var så vanskelig for oss å få det til pga avstand og sånn, men siden vi har hatt masse kontakt og jeg har "svart" positivt på flørtinga hans å burde det jo ha gått an å få til noe hvis han virkelig ville. Jeg har jo ikke avist hans tilnærmelser.

Det er en kompliserende faktor at vi er venner, og hvor går grensene på flørting og venneflørting og en god tone osv, og vi har hatt ting på gang tidligere og det gjør det vanskelig, og jeg er dårlig på vise direkte interesse, liker best å vise det litt sånn implisitt og hintende osv osv.

Jeg "lurer" vel kanskje på om jeg på et tidspunkt bør spørre han; hva er det det har vært mellom oss? Jeg føler jeg trenger et svar, å få vite det litt. Både for å kunne sette et virkelig punktum, men også for å få en slags bekreftelse eller avkreftelse av min egen måte å tolke ting på. Og jeg lurer jo veldig på om det er min måte å kommunisere på (som garantert ikke er så tydelig alltid, men i følge meg selv mer enn tydelig nok) som har gjort at dette ikke har vunnet frem osv.

Jeg er den minst inbilske personen jeg vet om, og stoler urokkelig på magefølelsen min. Den viste seg jo å stemme nok en gang, og derfor er det jo litt avgjørende for meg å få en forklaring/bekreftelse/avkreftelse på det jeg har trodd ift han.

Eller er det beste å bare godta at sånn er det, og gå videre uten å se seg tilbake og tenke på "hva hvis.."?

Jeg skjønner jo at det siste er det beste. Men vil veldig veldig gjerne få høre litt fra andre som har opplevd det samme og vært i samme situasjon.

Det er veldig vanskelig for meg dette her, det blir på en måte et helt nytt liv for meg. På godt og vondt. Mest på godt håper jeg.

Begynner å tenke tanker om at alle årene har vært totalt bortkastet, og jeg finner plutselig ingen glede i ting.

Til tider har mye av gleden min over å gjøre ting vært at jeg har kunnet f.eks ta bilde av det eller av meg og legge på facebook eller lignende, slik at han skulle se det og like det. (Herregud det høres jo usunt ut, men sånn er livet).

Gledene mine har vært å forsøke å få oppmerksomheten hans, eller bekreftelse fra han. Nå har jeg ikke den lenger.

Jeg tenker tanker om at den perioden i livet mitt hvor jeg møtte han har vært bortkastet. Hva annet fikk jeg ut av det enn han? Og nå har jeg ikke han lenger?

Det er mange ting ved han som har irritert meg og plaga meg, spesielt ift måten han har kommunisert og vært utydelig på. Så det er ikke et rosenrødt bilde jeg har av han. Men jeg har altså vært veldig veldig glad i han til tross for dette.

Når jeg skriver dette så høres det litt mer sykelig ut enn det er, fordi jeg ikke kan ta med alle nyansene. Jeg har virkelig ikke prøvd meg særlig mye på han, jeg har som sagt forsøkt å gå videre mange ganger, men det at han har villet ha kontakt og alt det der så har det ikke gått, og dermed har jeg blitt usikker og trodd at nå skal det ordne seg, nettopp fordi vi har hatt litt romanse tidligere.

Håper noen har noen egne erfaringer eller gode ord til meg, som kan motivere meg til å tenke fremover:)

Det gjør vondt at jeg begynner å bli voksen og ikke har opplevd kjærlighet. Jeg vil ingen ting annet enn å oppleve kjærlighet og finne en å dele livet med. Men jeg klarer det jo ikke. Har sjelden opplevd at noen er interessert i meg, og jeg faller sjelden for menn. Det skal mye til, og det er jo heller ikke så lett å faktisk møte noen i det hele tatt. Så ja; motløs og motivert på en gang nå. Orker ikke tanken på å gå ut der og prøve og oppleve flere nederlag.

Jeg klarer heller ikke å se for meg at jeg skal møte noen som skal gi meg slike følelser igjen. Jeg vet ikke om det er mulig.

(for ordens skyld; vi bor langt fra hverandre, så det er ikke sånn at han har brukt meg for sex eller sånn.)

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

Jeg husker en sterk forelskelse. Da jeg var 16 til jeg var 19 så var jeg kjempeforelsket i en fyr. Men det ulykkelige i det hele var at han var i parforhold, og det visste jeg ikke da jeg klarte å bli forelsket. Han flørtet med meg også.... Jeg kom liksom aldri over han. Og tilslutt så bare gikk jeg ut på date med en fyr. Og han likte jeg sånn passe godt, men jeg glemte ikke den store forelskelsen min før jeg ble gravid..... Da fikk jeg plutselig øynene opp for far til barnet mitt og ble stormforelsket i han i stedet... Veldig rart det der. I dag er jeg singel igjen, og det er ungdomsforelskelsen min også, men i dag er jeg ikke akkurat vill etter han lenger. Men jeg hadde gitt han sjansen til å bli kjent med meg hvis han tok kontakt. Men jeg føler ikke meg forelsket lenger. Men den kunne jo ha kommet igjen.

[Ferny]

Dette kommer til å bli langt, men jeg har det litt vondt og trenger å få ut alle tankene og få litt tilbakemeldinger. Håper noen vil lese.

Jeg har i mange mange år vært veldig forelska i en person. Det har vært lyse og mørke tider oss i mellom, og han har vært veldig av og på i kommunikasjonen sin ift meg.

Jeg har prøvd å komme meg videre i blant, men det å stadig ha kontakt med han og at han i perioder viste interesse har gjort det veldig vanskelig for meg.

Jeg kan fortsatt ikke si hva som virkelig var greia mellom oss. LIkte han meg? Likte han meg ikke? Likte han meg litt? Var han usikker? Osv osv.

Alle disse usikkerhetsmomentene har ødelagt meg helt og selvfølgelig hindret meg i å virkelig finne meg noen andre.

Vi har uansett en upåklagelig kjemi og jeg har virkelig trodd at det en dag skulle bli oss.

Det rare er jo egentlig at de siste månedene har det vært en positiv utvikling mellom oss, han har vært på, mer direkte og flørtende. HAN har vært mest ivrig.

Parallellt med dette har jeg hatt en anelse om at han etterhvert hadde møtt en annen.

For litt siden ble han altså sammen med henne. Jeg har vært lei meg når jeg har begynt å skjønne det, da han etter en veldig ivrig periode plutselig dabbet av litt. Men nå som jeg har fått det svart på hvitt at han er i et forhold så kjenner jeg egentig bare en stor lettelse.

Jeg er lei meg så klart, men det er en lettelse fordi det da kanskje endelig blir slutt på den berg og dalbanen jeg har opplevd i årevis, og nå klarer jeg kanskje endelig å se framover uten å hele tiden ha den usikkerheten gnagende i bakhodet.

Jeg vet ikke om jeg skal være sint eller lei meg eller hva jeg skal være. Jeg har aldri opplevd slike følelser som for han før, og det er jo ikke sånn at han har lova meg noe eller "lurt" meg. Men samtidig så skjønner jeg virkelig ikke hva den oppførselen hans har vært.

Burde jeg bare la det ligge og ta det at han faktisk tok det steget å ble sammen med noen som forklaring nok?

Det er jo ikke fritt for at jeg begynner å tenke irrasjonelle tanker som at det var så vanskelig for oss å få det til pga avstand og sånn, men siden vi har hatt masse kontakt og jeg har "svart" positivt på flørtinga hans å burde det jo ha gått an å få til noe hvis han virkelig ville. Jeg har jo ikke avist hans tilnærmelser.

Det er en kompliserende faktor at vi er venner, og hvor går grensene på flørting og venneflørting og en god tone osv, og vi har hatt ting på gang tidligere og det gjør det vanskelig, og jeg er dårlig på vise direkte interesse, liker best å vise det litt sånn implisitt og hintende osv osv.

Jeg "lurer" vel kanskje på om jeg på et tidspunkt bør spørre han; hva er det det har vært mellom oss? Jeg føler jeg trenger et svar, å få vite det litt. Både for å kunne sette et virkelig punktum, men også for å få en slags bekreftelse eller avkreftelse av min egen måte å tolke ting på. Og jeg lurer jo veldig på om det er min måte å kommunisere på (som garantert ikke er så tydelig alltid, men i følge meg selv mer enn tydelig nok) som har gjort at dette ikke har vunnet frem osv.

Jeg er den minst inbilske personen jeg vet om, og stoler urokkelig på magefølelsen min. Den viste seg jo å stemme nok en gang, og derfor er det jo litt avgjørende for meg å få en forklaring/bekreftelse/avkreftelse på det jeg har trodd ift han.

Eller er det beste å bare godta at sånn er det, og gå videre uten å se seg tilbake og tenke på "hva hvis.."?

Jeg skjønner jo at det siste er det beste. Men vil veldig veldig gjerne få høre litt fra andre som har opplevd det samme og vært i samme situasjon.

Det er veldig vanskelig for meg dette her, det blir på en måte et helt nytt liv for meg. På godt og vondt. Mest på godt håper jeg.

Begynner å tenke tanker om at alle årene har vært totalt bortkastet, og jeg finner plutselig ingen glede i ting.

Til tider har mye av gleden min over å gjøre ting vært at jeg har kunnet f.eks ta bilde av det eller av meg og legge på facebook eller lignende, slik at han skulle se det og like det. (Herregud det høres jo usunt ut, men sånn er livet).

Gledene mine har vært å forsøke å få oppmerksomheten hans, eller bekreftelse fra han. Nå har jeg ikke den lenger.

Jeg tenker tanker om at den perioden i livet mitt hvor jeg møtte han har vært bortkastet. Hva annet fikk jeg ut av det enn han? Og nå har jeg ikke han lenger?

Det er mange ting ved han som har irritert meg og plaga meg, spesielt ift måten han har kommunisert og vært utydelig på. Så det er ikke et rosenrødt bilde jeg har av han. Men jeg har altså vært veldig veldig glad i han til tross for dette.

Når jeg skriver dette så høres det litt mer sykelig ut enn det er, fordi jeg ikke kan ta med alle nyansene. Jeg har virkelig ikke prøvd meg særlig mye på han, jeg har som sagt forsøkt å gå videre mange ganger, men det at han har villet ha kontakt og alt det der så har det ikke gått, og dermed har jeg blitt usikker og trodd at nå skal det ordne seg, nettopp fordi vi har hatt litt romanse tidligere.

Håper noen har noen egne erfaringer eller gode ord til meg, som kan motivere meg til å tenke fremover:)

Det gjør vondt at jeg begynner å bli voksen og ikke har opplevd kjærlighet. Jeg vil ingen ting annet enn å oppleve kjærlighet og finne en å dele livet med. Men jeg klarer det jo ikke. Har sjelden opplevd at noen er interessert i meg, og jeg faller sjelden for menn. Det skal mye til, og det er jo heller ikke så lett å faktisk møte noen i det hele tatt. Så ja; motløs og motivert på en gang nå. Orker ikke tanken på å gå ut der og prøve og oppleve flere nederlag.

Jeg klarer heller ikke å se for meg at jeg skal møte noen som skal gi meg slike følelser igjen. Jeg vet ikke om det er mulig.

(for ordens skyld; vi bor langt fra hverandre, så det er ikke sånn at han har brukt meg for sex eller sånn.)

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

Sa han til deg at han har fått en ny kjæreste, eller var det sånn at du bare fikk det rett i fleisen på facebook eller noe?

Det må jo ha vært flørting, i og med at det dabbet av når han traff hun nye. Sånn sett tror jeg ikke du har innbilt deg det. Men jeg vet ikke om det er noe poeng å snakke med han om det nå... han har jo allerede tatt et valg.

[AnonymBruker]

Sa han til deg at han har fått en ny kjæreste, eller var det sånn at du bare fikk det rett i fleisen på facebook eller noe?

Det må jo ha vært flørting, i og med at det dabbet av når han traff hun nye. Sånn sett tror jeg ikke du har innbilt deg det. Men jeg vet ikke om det er noe poeng å snakke med han om det nå... han har jo allerede tatt et valg.

Han har ikke sagt noe nei, men det skjønner jeg. Fordi det har jo på ingen måte vært opplagt at vi har hatt noe på gang på en måte. Det har bare vært sånn subtilt og usikkert hele veien. Jeg hadde ikke følt det naturlig å opplyse han heller hvis det var motsatt.. DA hadde jeg følt meg inbilsk.

Han har fortsatt hatt kontakt med meg hele veien (og det er jo ikke unaturlig pga vår status som venner), men den mer intense, tydelige, direkte kommunikasjonen vi hadde en periode hvor jeg opplevde at han for en gangs skyld viste følelser dabbet sakte men sikkert av. Selv om han fortsatt har sendt noe som jeg har stussa litt på, men som likegjerne kunne være vennskapelig på en måte.

Men jeg prøver jo å tenke at jeg vil ikke ha han hvis han ikke var så into meg at han ikke valgte å prøve litt hardere en gang. Tror han visste ganske godt at han kunne hatt sjans hvis han ville.

Så får det heller bare forbli uvisst om hvorfor han valgte å ikke prøve. Om det var pga avstand og sånn eller ikke. Jeg tenker jo at hvis han virkelig var dødelig forelsket i meg så hadde han vært med på å prøve å møtes litt, men det stoppa alltid opp når jeg/vi prøvde å snakke om det.

Og når jeg da hadde såpass seriøse følelser så er jeg redd det ville blitt et "skjevt" forhold.

Han har ikke hatt noe forhold før, så han er ikke typen til å gå inn i forhold over en lav sko, så det at han har tatt det skrittet får jeg vel bare se på som et standpunkt. ?

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

[AnonymBruker]

Noen som har opplevd en tung kjærlighetssorg og ikke trodd de skulle møte noe tilsvarende, for så å faktisk møte "DEN RETTE"?

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

[AnonymBruker]

Noen som har opplevd en tung kjærlighetssorg og ikke trodd de skulle møte noe tilsvarende, for så å faktisk møte "DEN RETTE"?

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

Jeg håper det vill skje, men ikke så lett å tenke sånn nå. Vi er i samme båt nå TS Sender en stor og varm klem til deg <3

Anonymous poster hash: 73ca7...514

[AnonymBruker]

Jeg håper det vill skje, men ikke så lett å tenke sånn nå. Vi er i samme båt nå TS Sender en stor og varm klem til deg <3

Anonymous poster hash: 73ca7...514

Klem tilbake!

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

[AnonymBruker]

Jeg tenker også mye på at hvis ikke Han kunne falle for meg, hvem kan da gjøre det? Vi er så innmari like og er en bra match, og han er den eneste jeg noensinne har tenkt at jeg virkelig er typen til.

Og alle sånne ting som musikk og den slags, vi liker mye samme musikk, mye av det jeg hører på har jeg oppdaga gjennom han. Kan jo ikke høre på musikk lenger jeg da.

Og jeg møtte han i en periode i livet mitt hvor jeg "fant meg selv", hvis man kan si det sånn, en periode som har definert en del av hvordan jeg har blitt og er i dag. Har jeg laga meg selv ut fra han?!
Blir helt tom av å tenke..

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

[AnonymBruker]

Jeg er så fæl til å ha vanskelig med å finne glede i ting hvis ikke det innebærer en eller annen form for kontakt/suksess/bekreftelse hos det andre kjønn.
Det er utrolig dumt og gjør at humøret mitt er (eller har vært hvertfall) veldig varierende.

Hvordan kan man klare å gjøre ting med annen motivasjon? Trenger tips til det da...For jeg har jo sjelden lykken med meg når det kommer til menn.
Er nok dessverre helt utsultet på den fronten og dermed er det på en måte det eneste som betyr noe..

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

[AnonymBruker]

Er visst bare jeg selv som skriver her..men det er en slags terapi å få det ut;)

Var egentlig ved ganske godt mot, men har ikke fått noe særlig respons fra de jeg vil på tinder og sukker, så motet har sunket igjen. Tenkte på dette som en ny start og jeg følte meg med ett så klar for å virkelig prøve å finne meg noen. Men jeg har jo ikke draget. Det visste jeg jo. Tør ikke heller.

Tenker så mye på at jeg ikke forstår hvorfor han ikke ville ha meg. Og hvorfor han flørta med meg i tiden før han ble sammen med henne.

Syns det er langt mellom de jeg fatter ørlite interesse for..blir deppa av å sitte å scrolle på nettet og det er en av 100 som jeg syns virker oppegående nok:(

Merker at jeg blir mer lei meg mot kvelden.

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det litt som deg.. er kanskje der ennå.. men jeg begynner så smått å hygge meg på sukker allikevel. Ingen kan foreløpig ta fra meg tankene om han andre men kanskje en vakker dag Man vet aldri hva som skjer...

Anonymous poster hash: dbd04...73d

[AnonymBruker]

Jeg merker jo at jeg er overklar for å møte noen andre. Og derfor blir jeg bare enda mer sur og lei når det er dårlig med liv på nettet
Går vist ikke an å falle for meg

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

[AnonymBruker]

Syns også det er veldig vanskelig å se for meg meg selv sammen med noen andre. Når jeg har sett meg selv i fremtiden har det alltid vært med han.

Hvis jeg f.eks tenker på kyssing og sex og kosing og sånt så klarer jeg ikke å se for meg meg selv sammen med noen... Jeg bruker lang tid på å bli trygg og komfortabel nok til å gjøre sånt, og jeg kjenner ingen lyst til å ff.eks ha sex med noen jeg ikke har ordentlige følelser for.
Syns sånt er vanskelig og skummelt og det å starte helt på nytt er veldig tungt. Når jeg har hatt han i bakhodet hele tiden har det på sett og vis virket mer oppnåelig å få etablert seg.
Nå må jeg etablere meg med noen jeg ikke kjenner...

Jeg har alltid sett på oss to som et sånt "Chandler og Monica", "Robin Og Ted"-par som bare er meant to be og som finner ut av det til slutt. Nå er de illusjonene helt brutt.

Noen som har lignende erfaringer som alt jeg har skrevet i de siste hundre innleggene?
Er dette vanlige tanker ved sånne situasjoner?

Anonymous poster hash: 4fb23...9a9

[AnonymBruker]

Åå, skjønner situasjonen Var sammen med x-en min i 4 måneder (veldig kort, men rakk og bli veldig glad i han) Så slo han opp med meg. Etter vi slo opp tok det omtrent en uke før vi fikk kontakt igjen og hadde sex. Og selv om begge flørtet med flere andre, var vi begge veldig klare på at vi bare skulle ha sex med hverandre. Så sa han at han tenkte på å bli i forhold med meg igjen, men det skjedde aldri. Siden vi var ofte ilag hadde vi jo fortsatt følelser for hverandre, men siden vi ikke var ilag var dette veldig mye sjalusiepisoder. Vi holdt på slik i et år, og mot slutten hadde vi det mer dårlig ilag en bra. Allikevel var det veldig vanskelig å gi slipp, fordi jeg var glad i han og trodde aldri jeg skulle finne meg en ny. Så heller ikke noe spesielt på andre gutter siden jeg ikke klarte gi helt slipp på han. Det var til jeg fant en melding fra en annen jente på telefonen hans, som han skulle besøke om to uker, som han hadde snakket og flørtet med i flere måneder. Takk for å få den i fleisen når han pratet, flørtet og sa han ville ha meg. Men det var like greit, det var egentlig det jeg trengte for å komme meg videre. Og nå har jeg funnet meg en ny flørt

Så tipser deg egentlig bare til å prøve å innse at han har ny dame, og at han var en idiot som enda flørtet med deg før de ble ilag. Er du sjalu på henne kan du også tenkte på at selv om han var forelsket i henne, tenkte han enda på deg, og ville flørte med deg når han også flørtet med henne. Han høres ut som en dust Og tro meg, jeg har prøvd å ville komme meg videre ! For min del iallefall har det hjulpet veldig lite å "lete" etter kjerligheten. En dag møter du bare en tilfeldig fyr, å wops så er dere forelsket

Anonymous poster hash: 4c2e5...dec

[AnonymBruker]

Åå, skjønner situasjonen Var sammen med x-en min i 4 måneder (veldig kort, men rakk og bli veldig glad i han) Så slo han opp med meg. Etter vi slo opp tok det omtrent en uke før vi fikk kontakt igjen og hadde sex. Og selv om begge flørtet med flere andre, var vi begge veldig klare på at vi bare skulle ha sex med hverandre. Så sa han at han tenkte på å bli i forhold med meg igjen, men det skjedde aldri. Siden vi var ofte ilag hadde vi jo fortsatt følelser for hverandre, men siden vi ikke var ilag var dette veldig mye sjalusiepisoder. Vi holdt på slik i et år, og mot slutten hadde vi det mer dårlig ilag en bra. Allikevel var det veldig vanskelig å gi slipp, fordi jeg var glad i han og trodde aldri jeg skulle finne meg en ny. Så heller ikke noe spesielt på andre gutter siden jeg ikke klarte gi helt slipp på han. Det var til jeg fant en melding fra en annen jente på telefonen hans, som han skulle besøke om to uker, som han hadde snakket og flørtet med i flere måneder. Takk for å få den i fleisen når han pratet, flørtet og sa han ville ha meg. Men det var like greit, det var egentlig det jeg trengte for å komme meg videre. Og nå har jeg funnet meg en ny flørt

Så tipser deg egentlig bare til å prøve å innse at han har ny dame, og at han var en idiot som enda flørtet med deg før de ble ilag. Er du sjalu på henne kan du også tenkte på at selv om han var forelsket i henne, tenkte han enda på deg, og ville flørte med deg når han også flørtet med henne. Han høres ut som en dust Og tro meg, jeg har prøvd å ville komme meg videre ! For min del iallefall har det hjulpet veldig lite å "lete" etter kjerligheten. En dag møter du bare en tilfeldig fyr, å wops så er dere forelsket

Anonymous poster hash: 4c2e5...dec