Hvem har det best i forholdet? Mannen eller kvinnen? Og hvem tar ut skilsmissene?

[Gjest Idollet]

I denne artikkelen, skrevet av Frode Thuen, kan du lese litt om dette: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Hvem-har-det-best-i-forholdet-7639044.html#.U8rP8fl_vuM

Det viser seg at menn og kvinner er omkring like fornøyd. 55% av menn er mer fornøyd, og 45% av kvinnene er mer fornøyd enn sin mannlige partner. Dette på bakgrunn av en internasjonal undersøkelse, med mange land som utgangspunkt. Med hele 100 000 informanter. Det er en viss sannsynlighet at det skulle være litt mer tilfredshet for kvinnene i Norge, siden de ikke tar alt husarbeidet. Men det har sikkert lite å si, så omkring 50-50 sikkert.

Likevel er det en stor overvekt av kvinner som både søker hjelp for problemer i forholdet, og tar ut skilsmisser. Mest sannsynlig er over 2/3 av alle samlivsbrudd tatt ut av ei kvinne.

I artikkelen står det at det muligens handler om ulik måte å takle ting på. Menn har generelt sett lite tiltro til staten, og mer i personlige relasjoner. Og søker derfor å løse ting på andre måter enn å gå i parforholdsterapi. På den andre siden forklarer det ikke hvorfor det er kvinnen i parforholdet som tar ut nesten alle skilsmisser. Jeg selv tenker at det kanskje har med viktigheten av faste personlige relasjoner for de fleste menn. Mens det oftere er litt frem og tilbake med damene

Hva tenker du?

(Ja, har store fritidsproblemer)

Endret 19. juli 2014 av Idollet

[Gjest Kaffelattn]

Jeg forsto ikke helt at parterapi må ha sammenheng med staten. Det finnes vel en del private tilbud?

Jeg har ikke lest så mye forskning på området men har alltid hørt at det gjerne er kvinnen som initierer brudd og at mannen nyter mest av å være i parforhold - mens kvinnen snarere blomstrer mest som single.

[Gjest Idollet]

Jeg forsto ikke helt at parterapi må ha sammenheng med staten. Det finnes vel en del private tilbud?

Jeg har ikke lest så mye forskning på området men har alltid hørt at det gjerne er kvinnen som initierer brudd og at mannen nyter mest av å være i parforhold - mens kvinnen snarere blomstrer mest som single.

Eller som det også står, at kvinner har mer tiltro til hjelpeapparatet og har lavere terskel for å søke hjelp. I tillegg til at kanskje de har høyere forhåpninger til et samliv. Noe en ofte kan se i filmer, serier osv.

Som oftest er det jo staten man går til, men generelt sett det å spør en stat eller noen andre er vanskeligere for menn.

Det stemmer vist heller ikke at menn nyter parforhold mer. Spesielt ikke i dag, der en kanskje må arbeide mer enn når man er singel.

Endret 19. juli 2014 av Idollet

[AnonymBruker]

Først og fremst må jeg si at jeg ikke er skilt, og at jeg derfor ikke har annen erfaring enn det mine skilte venner har.

I de fleste familier jeg kjenner er det kvinnen som driver "Familien AS".

Det er kvinnen som har oversikt over planer, gjøremål, merkedager, presanger, og det er hun som ordner alt det praktiske for familien.

Dette gjelder også for mange når det kommer til skilsmisse. Uansett om det er enighet om skilsmisse, eller om det er mannen eller kvinnen som ønsker å skilles, er kvinnen veldig den som "tar ut skilsmissen". Hun er den som tar kontakt med familievernkontoret, hun er den som ordner papirene, og hun er den som fikser det praktiske rundt skilsmissen, akkurat som det alltid har vært.

Jeg sier ikke at dette gjelder for alle, men i rundt halvparten av skilsmissene jeg har vært bivåner til, har dette vært realiteten.

Anonymous poster hash: fa9e7...5af

[Gjest Idollet]

Først og fremst må jeg si at jeg ikke er skilt, og at jeg derfor ikke har annen erfaring enn det mine skilte venner har.

I de fleste familier jeg kjenner er det kvinnen som driver "Familien AS".

Det er kvinnen som har oversikt over planer, gjøremål, merkedager, presanger, og det er hun som ordner alt det praktiske for familien.

Dette gjelder også for mange når det kommer til skilsmisse. Uansett om det er enighet om skilsmisse, eller om det er mannen eller kvinnen som ønsker å skilles, er kvinnen veldig den som "tar ut skilsmissen". Hun er den som tar kontakt med familievernkontoret, hun er den som ordner papirene, og hun er den som fikser det praktiske rundt skilsmissen, akkurat som det alltid har vært.

Jeg sier ikke at dette gjelder for alle, men i rundt halvparten av skilsmissene jeg har vært bivåner til, har dette vært realiteten.

Anonymous poster hash: fa9e7...5af

Her er det ment som å ønske at det skal være slutt. Ikke som å direkte ta det ut.

[AnonymBruker]

Her er det ment som å ønske at det skal være slutt. Ikke som å direkte ta det ut.

ok.

Jeg kan jo ta klisjéen:

Kvinnen er ikke fornøyd i ekteskapet, og sier "vi behøver å få tilbake gnisten i forholdet vårt. Jeg føler meg ikke sett, respektert, og verdsatt, og jeg ønsker at vi går til familieterapi. Mannen lener seg tilbake, blar i avisen, og sier "jeg har det bra som jeg har det, og vi trenger ikke hjelp fra noen".

Altså sier mannen: "jeg bryr meg ikke om at du ikke føler deg verdsatt, sett eller respektert. Så lenge jeg har det bra, har "vi" det bra", og så skjønner han ikke noe når kvinnen etter hvert sier "jeg orker ikke mer".

Anonymous poster hash: fa9e7...5af

[Gjest Idollet]

ok.

Jeg kan jo ta klisjéen:

Kvinnen er ikke fornøyd i ekteskapet, og sier "vi behøver å få tilbake gnisten i forholdet vårt. Jeg føler meg ikke sett, respektert, og verdsatt, og jeg ønsker at vi går til familieterapi. Mannen lener seg tilbake, blar i avisen, og sier "jeg har det bra som jeg har det, og vi trenger ikke hjelp fra noen".

Altså sier mannen: "jeg bryr meg ikke om at du ikke føler deg verdsatt, sett eller respektert. Så lenge jeg har det bra, har "vi" det bra", og så skjønner han ikke noe når kvinnen etter hvert sier "jeg orker ikke mer".

Anonymous poster hash: fa9e7...5af

Det kan jo stemme. Men det kan og ha med høyere forventninger. Det kan virke som om kvinner har fått høyere forventninger i de siste 40 årene, og egentlig tror jeg at i gjennomsnitt har høyere forventninger enn den gjennomsnittlige mann. Kanskje forventningene til samlivet er for høye?

[AnonymBruker]

Du nevnte viktigheten av faste relasjoner for menn, men tror det handler mer om mangel på det uten en partner. Kvinner blir tatt hån om av foreldre, venninner, guttevenninner (som vil ligge med dem) når de er single. Menn står som regel på egne bein og er derfor mer avhengig av partnerrelasjonen når det kommer til noe fast og trygt.

Anonymous poster hash: c1286...3b7

[Gjest Snuppi]

Det kan jo stemme. Men det kan og ha med høyere forventninger. Det kan virke som om kvinner har fått høyere forventninger i de siste 40 årene, og egentlig tror jeg at i gjennomsnitt har høyere forventninger enn den gjennomsnittlige mann. Kanskje forventningene til samlivet er for høye?

Tåler ikke menn at kvinner har forventninger til dem?

Denne såkalte klisjeen som brukeren over her nevnte, lever faktisk dessverre i beste velgående i mange parforhold!

[AnonymBruker]

Det kan jo stemme. Men det kan og ha med høyere forventninger. Det kan virke som om kvinner har fått høyere forventninger i de siste 40 årene, og egentlig tror jeg at i gjennomsnitt har høyere forventninger enn den gjennomsnittlige mann. Kanskje forventningene til samlivet er for høye?

Dette er min personlige erfaring, så jeg vet det ikke gjelder alle - men jeg tror kanskje det er elementer som gjelder utviklingen de 40 årene du nevner Mine erfaringer gjelder bare for to lengre forhold (ikke ekteskap).

Sammen med en mann så har jeg større tilgang til materielle goder. Ting som ikke er viktig for meg. Det er morsomt med fin tv, flott bil, mediapc, dingser, finere klær og reiser til fine hotell og steder - men absolutt ikke viktig.

Jeg opplever rett og slett at jeg har det bedre alene enn i et forhold. Jeg klarer det fint - økonomisk, mellommenneskelig og praktisk. Den tryggheten var ingen selvfølge for mange år siden.

I begge forholdene opplevde jeg at de egentlig ikke trodde jeg mente det jeg sa. At det var "koketteri" å si at jeg like gjerne kjørte varebilen som mercedesen - og at det var et gode jeg ikke ville gi opp. De forstod ikke at jeg var oppriktig glad på deres vegne når vi kjøpte/gjorde noe de ble glad for, men at de bare avfeide ting jeg hadde lyst til fordi det ikke var viktig for de. Jeg opplevde at brukte manipulasjon/hersketeknikker for å få det som de ville uten at det var bevisst. Det bare fungerte - og jeg lot det fungere fordi jeg ikke orket det jeg opplevde som sutring, beskyldninger mot meg jeg følte ikke stemte og rett og slett utrivelig stemning. Jeg mistet "meg" i begge forholdene, og innser at jeg lot det skje. Jeg tror jeg ville latt det skje igjen, så kan ikke se for meg at jeg innleder noe nytt forhold noen gang.

Så jeg går inn i klisjeen om å ikke føle meg sett, at de trodde de visste hvem jeg var, at de ga meg "ting" de trodde var viktig for damer/meg - og ikke tok meg alvorlig når jeg sa hva jeg ønsker meg av livet.

Begge har i ettertid sagt at de ikke så alt jeg gjorde og tok det som en selvfølge og ikke trodde jeg mente det alvorlig de gangene jeg prøvde å snakke om at forholdet ikke fungerte så godt for meg. Jeg er fremdeles glad i begge (selv om det forekom mishandling i det siste forholdet), men jeg ønsker ikke å leve med en mann igjen.

Jeg tror at i et godt forhold så er det en balanse av å gi/ta/dele og begge kommer rikere ut av det.

I noen forhold som kommer skjevt ut, så kommer begge fattigere ut av det. Samholdet blir borte. Nå er det lettere å gjøre noe med situasjonen når man ikke har det bra. Det er mulig det har med forventninger til forholdet å gjøre - men jeg tror rett og slett det har med mulighetene man nå har utenfor forholdet å gjøre.

Det er så klart lett å tro at gresset er grønnere et annet sted, og jeg tror det er mange som angrer seg når de kanskje møter samme problem i neste forhold.

Det er vanskelig å leve sammen, å bygge noe sammen og ta vare på det. Den vi er og måten vi forholder oss til andre mennesker er ofte med på å skape lignende reaksjoner neste gang.

Dersom man ikke har så stor selvinnsikt så er det lett å legge ansvaret over på andre uten å se egen rolle. Da blir det for noen lettere å distansere seg til partneren og enten "ikke delta" i familien, ikke ta partneren på alvor eller rett å slett å gå videre. Eller det fører til at den andre går.

Dette ble vel litt på siden, men tanker jeg gjorde meg på grunn av tråden

Anonymous poster hash: 94c74...d5a

[AnonymBruker]

Som oftest er det jo staten man går til, men generelt sett det å spør en stat eller noen andre er vanskeligere for menn.

Går til staten??

Spør en stat??

?????!!!

Anonymous poster hash: 00a93...29e

[Gjest avocadoen]

Jeg og min kjære er nok like fornøyd med forholdet Det var jo han som også ville at vi skulle flytte sammen (altså var det hans forslag) så jeg vet at han er veldig fornøyd med hvordan vi har det sammen

[OPIgirl]

Eller som det også står, at kvinner har mer tiltro til hjelpeapparatet og har lavere terskel for å søke hjelp. I tillegg til at kanskje de har høyere forhåpninger til et samliv. Noe en ofte kan se i filmer, serier osv.

Som oftest er det jo staten man går til, men generelt sett det å spør en stat eller noen andre er vanskeligere for menn.

Det stemmer vist heller ikke at menn nyter parforhold mer. Spesielt ikke i dag, der en kanskje må arbeide mer enn når man er singel.

Nå må du ikke blande serier og filmer med virkeligheten.