Kjæreste kan jeg nok bare glemme!

[AnonymBruker]

Ung voksen mann her.

Vet ikke om jeg er urettferdig hard mot meg selv, eller om jeg er realistisk.

Men jeg mener at jeg ikke kan få kjæreste. Ikke basert på utseende, men absolutt alt annet ved personligheten. Utseende mitt er OK, og jeg trener mye.

Jeg er ikke romantisk, hater spontanitet, og får noia av å tenke på at man "må" reise på turer. Er ikke glad i å reise, og har bare vært utenfor Skandinavia èn eneste gang, i to forskjellige land.

Så lenge man ikke har en inntekt på rundt gjennomsnittet, er det vanskelig å ha kjæreste, rent økonomisk. Jeg lever under fattigdomsgrensa.

Det eneste jeg drømmer om er å kunne få barn, men det finnes NULL muligheter for menn til å bli alenepappa? Vi har ikke rett til å adoptere alene, f.eks?

Syns generelt det er vanskelig å forholde seg til andre mennesker, noe som gjør at jeg liker MYE alenetid. Det taler imot at jeg kan få kjæreste. Dette har jo også gått utover mine sosiale antenner, som absolutt ikke er særlig gode.

Jeg har NULL praktisk sans, og jeg vet ikke hvordan ting henger sammen og fungerer. F.eks biler, bygninger..

Har generelt lite peiling, og hadde jo ikke hatt noe å lære bort et barn uansett.

Jeg ser på fremtiden med stor fortvilelse og angst. Jeg er lei av å leve i dette "håpet", som forøvrig virker ganske falskt.

Anonymous poster hash: 77d4b...e18

[AnonymBruker]

Kjære, jeg kan nesten love det bare er du som tenker sånn. Det ER vanskelig å møte noen, men jeg kan garantere at det er noen der ute som matcher med deg. Når jeg klarte det kan alle klare det:

Jeg er kvinne, 29 år uten barn, så her skulle jeg egentlig bare fått ut finger'n pga. den berømte biologiske klokken, men jeg er ikke sikker på om jeg er skikket til å ha barn. Jeg har uansett 2 år igjen på en bachelorgrad som ikke gir noen god lønn. Har en bachelor fra før som ikke kan brukes til noe, mao: masse studielån for ingenting.

Jeg er ikke smart, alltid slitt på skolen og kan knapt 2-gangen. Jeg har ingen områder hvor jeg kan mye(historie, geografi, religion, politikk osv.).

Jeg sliter i sosiale sammenhenger for jeg har problem med sosiale koder. Jeg er introvert og trenger mye alene tid for at jeg ikke skal bli gal. Jeg går på antidepressiva. Jeg er tjukk og går i store joggeklær for det er det eneste som passer. Jeg har ingen talenter/noe jeg er flink til/interessert i, jeg kan ikke lage mat, hater å vaske, ikke interessert i mote(som uansett ikke blir å passe), sminke osv. Foretrekker å se barnefilmer og -serier, samt barne-spill fordi det drar meg bort fra virkeligheten. Jeg sover med bamser i sengen. Jeg er ikke romatisk jeg heller og går ofte rundt i singelet uten bh og trusa. Liker ikke å dra ut, liker best å være hjemme med gardinene dratt for. Eneste grunnen til at jeg kan like å reise er at didt jeg drar er det ingen som kjenner meg, og ingen som bryr seg om hva jeg gjør.

Og gudene vite hva jeg har glemt. Jeg har hatt samboer i snart 6 år(møttes på nettet, ikke datingsider), og begynte nylig å snakke om boligkjøp når jeg er ferdig med utdannelsen.

Det ordner seg TS:) Det handler egentlig bare å finne noen som er kompatibel med deg. Det er jo klart jeg ikke kunne vært sammen med noen som er super-sosial og liker å ha besøk hele tiden når jeg helst ikke vil ha noen i hus, venner eller ikke.

Men det virker som om du er glad i barn, hva med å få deltid i barnehage, være støttekontakt, dag-pappa eller noe? Studere barnevern e.l?

Anonymous poster hash: 2a715...0df

[AnonymBruker]

Når du virker så lite interessert i omverdenen, andre mennesker og å lære deg ting, så kan det være et tegn på depresjon. Hvordan har du det med deg selv? Hvis man ikke liker seg selv, så kan det være en forsvarsmekanisme å ikke være interessert i andre mennesker.

Anonymous poster hash: e7a59...495

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal fokusere litt mindre på kvinner her, for det er ikke det du skal fokusere på nå. Det er helt sant at det er vanskelig for deg å finne noen, men det er jo fordi du i utgangspunktet ikke har det bra med deg selv, mer enn en og annen faktor alene.

Fokuset ditt burde jo ligge på å få et bedre liv, et godt sosialt nettverk, trygghet ift. penger, frihet til å oppleve ting og en jobb som er stimulerende og gir deg noe.

Er du utenfor jobb? Hva er i så fall årsaken til dette og hvordan anstrenger du deg for å endre det?

Anonymous poster hash: 16998...9ca

[AnonymBruker]

Sikker på at du hadde vært like asosial om du møtte drømmedama og hun var interessert i deg? Forelskelse kan gjøre mye med deg! Penger betyr ikke noe. Når jeg møtte samboeren min levde han på en minimal støtte fra NAV. Han har deprimert og lutfattig, men jeg falt for han likevell. Et halvt år senere bestemte vi oss for å studere sammen, dvs jeg pusha han til å få fingeren ut av ræva og tenke på fremtiden sin. Vi hadde det fint selv om vi hadde dårlig råd. Hjemmelaga middag og stearinlys er en slager uansett hvor mye penger man måtte ha! Og filmkos i armkroken. Nå har vi begge bachelorgrad og godt betalte jobber, har bodd sammen i 5 år og venter vårt første barn.

Jeg tror det er håp for alle jeg! Og jeg tror alle har bedre av å ha en partner enn å være alene. Man kan fint ha litt alenetid noen ganger selv om man har kjæreste

Anonymous poster hash: dcb70...f58

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke er en mannssjåvinistisk, kvinnediskriminerende, negativ egoist, så er det nok håp for deg ja

Vær deg selv, forbedre de negative egenskapene ved deg selv. Hvorfor er du ikke romantisk?

Kanske du er romantisk, bare du møter den rette dama? Mange damer er heller ikke spontane, spontanitet er langt ned på lista over egenskaper de fleste ser etter.

Husk at det å få barn kanskje kan høres fint og flott ut, men vet du, det er forbaska mye slit. For noen er det så mye slit at de ikke orker å være sammen lenger, og kun orker å bruke energien sin på barnet, pga pliktfølelse og ansvarsfølelse.

Du burde heller fokusere på å være snill og grei, og dra til steder der du kan møte damer. Så møter du en dame, og kanskje dere får barn, kanskje dere ikke får barn... Barn er ikke løsningen på alt! Særlig ikke når man kanskje sliter litt med andre ting fra før...

Fkuserpå det positive i livet, nyt å kunne sove lenge når du har fri, nyt å kunne dra ut hvor du vil, når du vil.

Kjenn på frihetsfølelsen, kanskje er den ikke så ille allikevel? Men det er jo et ordtak som lyder slik at du vet ikke hva du har før du mister det. Friheten er noe mange tar for gitt, men som jeg også skjønner føler du deg klar for et forhold (med riktig dame) og eventuelt barn.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 82d53...35a

[Gjest Blomsterert]

Ung voksen mann her.

Vet ikke om jeg er urettferdig hard mot meg selv, eller om jeg er realistisk.

Men jeg mener at jeg ikke kan få kjæreste. Ikke basert på utseende, men absolutt alt annet ved personligheten. Utseende mitt er OK, og jeg trener mye.

Jeg er ikke romantisk, hater spontanitet, og får noia av å tenke på at man "må" reise på turer. Er ikke glad i å reise, og har bare vært utenfor Skandinavia èn eneste gang, i to forskjellige land.

Så lenge man ikke har en inntekt på rundt gjennomsnittet, er det vanskelig å ha kjæreste, rent økonomisk. Jeg lever under fattigdomsgrensa.

Det eneste jeg drømmer om er å kunne få barn, men det finnes NULL muligheter for menn til å bli alenepappa? Vi har ikke rett til å adoptere alene, f.eks?

Syns generelt det er vanskelig å forholde seg til andre mennesker, noe som gjør at jeg liker MYE alenetid. Det taler imot at jeg kan få kjæreste. Dette har jo også gått utover mine sosiale antenner, som absolutt ikke er særlig gode.

Jeg har NULL praktisk sans, og jeg vet ikke hvordan ting henger sammen og fungerer. F.eks biler, bygninger..

Har generelt lite peiling, og hadde jo ikke hatt noe å lære bort et barn uansett.

Jeg ser på fremtiden med stor fortvilelse og angst. Jeg er lei av å leve i dette "håpet", som forøvrig virker ganske falskt.

Anonymous poster hash: 77d4b...e18

Oj. Du er flink til å trekke frem ting du syns er negativt med deg selv du.

Du har garantert fine egenskaper,og det du nevner i innlegget ditt er ingen grunn til at du ikke kan ha et forhold,jeg lover!

Du er ikke alene om å ha det som du har det,det er vi aldri noen av oss! Du skriver at du er ung voksen,og da kan enda mye skje! Så lenge du er en hyggelig fyr,så er det det viktigste. At du vil behandle damer bra.

Håper du oppdaterer denne tråden når du finner deg ei dame. For deg kommer du til å gjøre :-)

[bortkommen]

Nå er det jo ikke sånn at fordi du er slik i dag så må du være sånn hele livet. Det du tydeligvis har er selvinnsikt og selvinnsikt er noe av det viktigste man kan ha mener jeg. Med selvinnsikt kan man forbedre seg selv, ta tak i ting, bevege seg framover osv.

Jeg tror det å være introvert er mer vanlig enn folk liker å tro, ja faktisk tror jeg at facebook og andre sosiale medier er et tegn på introversjonen man ser i folk. Selv er jeg også veldig introvert og liker ikke store folkemengder. Er veldig glad i en fest hvor det er få personer til stedet slik at jeg føler at man får tid og ro til å snakke med de få som er der kontra store forsamlinger hvor man ikke får tid til å snakke med noen fordi det blir så mange å forholde seg til.

Uansett så er det ingen som kommer å overfaller deg hjemme hos deg selv, du må gjøre noen tiltak.

Først ville jeg ha funnet meg en jobb eller utdannelse innen et eller annet. Da møter man mange flotte folk om man vil eller ikke. Det tror jeg er din største "festbrems". Å være en del av samfunnet gjør mye med psyken hos alle og en hver.

Ellers vil jeg si at det egentlig ikke er noen av dine "uvaner" som er spesielt unike. Jeg kjenner meg igjen i veldig mange av de samme greiene.