Tror sønnen min er deprimert?

[AnonymBruker]

Jeg har en 17 år gammel sønn som i de siste månedene har hatt en litt annerledes atferd enn normalt. Ikke bare virker han mye tristere og innelukket, men jeg tror også han går på noe farlig og ulovlig. Jeg vet at tenåringer til tider kan virke sinte og irriterte og at de bare trenger litt avstand og sånt. Har en 3 år eldre sønn også, så har jo litt "erfaring" med tenåringer. Men min eldste viste aldri tegn til depresjon og lignende i over lang tid. Han har alltid vært seg selv, men jeg merker at min yngste ikke er seg selv om dagen og det kan jeg fortelle hvorfor:

For et halvt år siden døde en god kamerat av han av epilepsi anfall. Dette gikk selvfølgelig hardt inn på han da de hadde kjent hverandre siden de var 2 år gamle... Men han sørget som jeg forventet han ville gjøre, ved å la oss være der for han. Han holdt ikke skjul for oss hvor lei seg han var. Det var flere kvelder hvor jeg fikk holde rundt han mens han gråt og gråt.

Sakte men sikkert ble dagene lettere og han kom i bedre humør og livet var som før igjen, nesten. Han hadde fortsatt de samme kompisene og ting roet seg. Men det varte i omtrent 2 mnd cirka, så begynte ting å forandre seg igjen. Han sluttet å henge med kompisene sine (som han har vært kompiser med siden barnehage alder) og begynte å omgås litt eldre folk... jeg har selvfølgelig ikke vært så fornøyd med det og sagt ifra til han. Spurte også om grunnen til at han har byttet venner og lignende og har fått til svar at han bare er "drittlei" vennene sine og trenger forandringer. Det er jo greit med litt forandringer, men ikke til det dårlige.

Jeg er god venn med to av foreldrene til kompisene og de har sagt at guttene har nevnt at min sønn plutselig ikke har villet være sammen med de lenger, og har blitt frekk o.l. At han ikke er seg selv lengre. Så da er jo ikke jeg alene om å føle dette?

Og det ble bare verre... han begynte å komme hjem seinere og seinere og dette er ikke greit. Han er fortsatt bare 16 år, så jeg ga flere strenge beskjeder om at innetiden er kl 23. Noen kvelder følger han regelen men mange kvelder kommer han hjem 1-2 tiden på natten midt i uka! Han ser ofte sliten ut.

Jeg har sagt at han kan snakke med meg hvis det er noe og at jeg støtter han uansett hva det er. Han svarer at han setter pris på det og skal si ifra hvis det er noe. Men hører ingenting, og likevel ser jeg at det er noe guffent her.

Dette har pågått i rundt 3 mnd nå. Forrige uke en gang hørte jeg at han kom hjem sent, jeg satt i stua fordi jeg var bekymret. Fikk ikke svar fra han på tlf. Men rundt halv to kom han hjem og listet seg rett opp på rommet. 10 minutter senere bestememr jeg meg for å gå opp og snakke med han, men istedenfor hører jeg at han gråter. Jeg blir så knust og går inn til mannen min som sover og gråter fortvilt til han. Jeg bare vet det er noe galt. Det virker som gutten vår er deprimert og kanskje har klart å rote seg inn i noe dumt. Mannen vår er enig at sønnen vår er litt annerledes for tiden, men han har ikke vært like "oppmerksom" på det som det jeg har vært. Han har prøvd å gi det litt tid og det har jo jeg å.. bare at jeg går rundt og bekymrer meg mer.

Dagen etter sa jeg at jeg var bekymret for han og at jeg håpte han ikke hadde rota seg inn i noe tull. Han beroliget med meg at ingenting var galt og at han bare var litt sliten pga. sene kvelder og lange dager. Jeg nevnte at jeg aldri har fått hilse på de nye vennene hans og da ble han irritert og mente at han var stor nok til å ikke måtte presentere alle vennene hans. Jeg blir så lei meg og er så redd for å miste han inn i noe meningsløs og tull.

Jeg tenker at.. kanskje han fortsatt sliter med sorgen over tapet av vennen sin? Kanskje det er det som gjør at han tenker mørkt og prøver å finne andre veier å takle livet på? Hva er det som har skjedd? Jeg har til og med snakket med eldste sønnen min om dette og han har lovet meg å prøve å henge litt mer med broren sin og se om han finner ut noe.

Jeg tror jeg har overhørt han gråte flere kvelder på rad denne siste uka her. En gang gråt han foran meg da han kom ut av badet og da sa han at han bare plutselig følte seg på bunn. Da var han jo ærlig.. jeg spurte hvorfor han følte det og da mente han at han ikke visste helt hva det var, men at det helt sikkert bare kom av dårlig søvn og at han ikke var helt i form. Han har vært syk de siste dagene.. og jeg kjenner han og vet at han ikke er den typen som gråter lett. Han gråt nesten aldri som barn. Selv ikke da han slo seg og fikk stygge skrubbsår, for eksempel. De gangene jeg kan huske at han var veldig lei seg var da faren til mannen min døde og da kompisen hans døde. Og selvfølgelig et par få ganger i barnehagealder.

Anonymous poster hash: b8282...b2b

[AnonymBruker]

Det kan også være ulykkelig kjærlighet med i bildet. I tenårene føler man veldig sterkt og tror at man aldri skal få kjenne det man kjenner igjen, hvis man ikke får sin utkårede.

Anonymous poster hash: da0f7...0fc

[AnonymBruker]

Kan du vise at du bryr deg og ikke aksepterer at han ikke kommer hjem ved å gå ut og l ete etter han når klokken har passert midnatt? Kan du snakke med storebror på tomannshånd og spørre hva han vet om hva lillebror holder på med og hvor han holder hus nattestid?

Det er mange måter å sørge på, det værsteerå savne og å værelei seg når folk rundtmener vi skal være ferdig med sorgen, da blir en lett lei seg av at de ikke forstår. Ting går litt i berg og dal bane når det gjelder sorg. Hele det første året etter dødsfallet er vanlig å bli utafor av sorg i perioder. Eller kanskje det burde stå at det ikkeer uvanlig?

Anonymous poster hash: b003e...491

[Katniss]

Det kan være depresjon. Men også en blanding av sorg, fortvilelse, sinne over omgivelsene.

17 år er bare ett år unna bo på egenhånd og mange føler seg litt kvalt det siste året, og bare går og venter på å få flyttet for seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg er fullt klar over at sorg kan ta lenger tid. Og dette har jeg vært åpen om med han og han vet at jeg forstår. Det har han sagt selv og han sier at han ikke sørger lengre, selv om han fortsatt savner vennen veldig selvfølgelig. Men han har kommet over det verste sier Jan selv og jeg stoler jo på det. Så jeg er ganske sikker på at det er noe annet som foregår. Når jeg har en dårlig magefølelse så pleier jeg å ha rett.. og denne gangen har jeg virkelig en dårlig magefølelse!

Jeg har selvfølgelig vært ute flere ganger om natten og lett etter han. Jeg har en gang møtt han da han var på vei hjem. Rakk dog ikke å se hvor han kom fra, om det var fra byen eller fra en kompis i nabolaget. Men han sa selv at han hadde vært hos kompisen sin som bor utenfor byen.. en av disse eldre folka. Og når jeg sier eldre så mener jeg mellom 20-23 år gamle. Det har han sagt selv og eldste sønnen min har sett han sammen med to eldre gutter et par gganger. Han sier dog at de ser greie og ordentlige ut, men for meg er det "lite" å roe meg ned på. Hvorfor får jeg ikke lov til å hilse på de for eksempel? Ser heller de aldri på Facebook. Så altså virker det litt som sønnen min ikke vil vise åpenbart hvem han henger med. Og det er som regel bare om kveldene han er med de folka, aldri på dagen. Da er han enten å trener eller er med klassekameratene sine. Altså ikke de kompisene han alltid har hatt, men de han går i samme klasse med. Jeg har spurt han om hvorfor han ikke vil ha kontakt med vennene sine lengre og da har han sagt at han bare er lei dem. At de på en måte minner han hele tiden på åssen livet var før. Ja sønnen min sto hans avdøde venn veldig nær. De var som brødre og denne kompisen bodde også hos oss i ett år fordi faren hans var i fengsel og moren har han aldri hatt. Han har vært som en familie for oss og jeg ble jo selv helt knust når han døde. Det gikk hardt inn på oss alle men spesielt sønnen min. Jeg forstår at han ønsker å bli kjent med nye folk og sånt og det har jeg latt han gjøre å. Men det er disse sene kveldene og at jeg ikke får hilse på de nye vennene som bekymrer meg. I tillegg til at jeg ofte hører han gråte seg til søvn. Han ser sliten ut. Og han er sjeldent like munter og opplagt som han pleide å være før. Nå har han ofte hodepine og fraværet har økt litt på bare et halvt år pga sykdom og dårlig søvn.

Syns ikke det er så rart jeg reagerer da.. jeg prøver så godt jeg kan å gi ham space og ikke overdrive. Men er samtidig så redd for å underdrive også. Tenk hvis det er for sent en dag? Tenk hvis jeg faktisk kan få gjort noe? Tenk hvis sønnen min HAR problemer og skjuler det.. jeg gråter oftere for tiden. Spesielt de kveldene han ikke kommer hjem og jeg må ut og lete. det er ingen god følelse. Rett og slett.

Anonymous poster hash: b8282...b2b

[AnonymBruker]

Om han gråter ofte er dette ikke en underdrivelse.

Jeg var deprimert på vgs, og det var slettes ikke noe "hormonelt tenåringsaktig". Dog hadde jeg ingen foreldre som var nevneverdig interessert, så her ville jeg tatt en ordentlig prat med ham hvor du sier du ønsker vite hva som foregår og ender samtalen med å si at du ønsker han skal begynne i samtaler hos terapeut for å få snakket med en tredjepart.

Om han er svært uvillig får du ham til å møte deg på halvveien med å iallefall prøve en gang eller to - og så se derfra. At dette er viktig for deg - og om han ikke kan møte deg på halvveien.

Vis oppriktig omtanke og med følelse - og se han som en likeverdig, ikke "tenåring/barn" om du forstår.

Man oppfører seg ikke slik uten grunn, og du har all grunn til å ta ordentlig tak i dette før det eskalerer enda mer.

Anonymous poster hash: ad6f6...5f3

[AnonymBruker]

Det høres ut som om både gutten din og du har det tøft for tiden.

Jeg jobber i psykisk helsevern for barn og unge, og erfaringsmessig kan det være vanskelig særlig for gutter i hans alder å åpne opp ovenfor foreldre og forklare hva som er vanskelig og trått.

Ut i fra det du beskriver, kan det være at gutten din er deprimert, men det kan også være at han sliter med det vi kaller traumatisk sorg, dette forekommer ikke sjelden etter plutselige/voldsomme dødsfall, og kan vanskeliggjøre en normal sorgbearbeiding.

Jeg ville ha rådet deg til å sette deg ned sammen med gutten din, forklar din bekymring på en ikke-konfronterende måte og vær åpen på at du har hørt ham gråte ved flere anledninger. Vis forståelse for at det kan være vanskelig å snakke med foreldre/familie, og forklar for ham at det finnes andre (med taushetsplikt) som han kan snakke med. Om han har et godt forhold til fastlegen eller helsesøster, kan han gjerne oppfordres til en samtale med en av disse. Fastlege/helsesøster henviser i de tilfeller hvor det er mistanke om depresjon eller andre psykiske vansker ofte videre til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk hvor det blir gjort en bred vurdering inkl. depresjon og rusbruk.

Anonymous poster hash: 431fc...3a7

[AnonymBruker]

Det høres ut som om både gutten din og du har det tøft for tiden.

Jeg jobber i psykisk helsevern for barn og unge, og erfaringsmessig kan det være vanskelig særlig for gutter i hans alder å åpne opp ovenfor foreldre og forklare hva som er vanskelig og trått.

Ut i fra det du beskriver, kan det være at gutten din er deprimert, men det kan også være at han sliter med det vi kaller traumatisk sorg, dette forekommer ikke sjelden etter plutselige/voldsomme dødsfall, og kan vanskeliggjøre en normal sorgbearbeiding.

Jeg ville ha rådet deg til å sette deg ned sammen med gutten din, forklar din bekymring på en ikke-konfronterende måte og vær åpen på at du har hørt ham gråte ved flere anledninger. Vis forståelse for at det kan være vanskelig å snakke med foreldre/familie, og forklar for ham at det finnes andre (med taushetsplikt) som han kan snakke med. Om han har et godt forhold til fastlegen eller helsesøster, kan han gjerne oppfordres til en samtale med en av disse. Fastlege/helsesøster henviser i de tilfeller hvor det er mistanke om depresjon eller andre psykiske vansker ofte videre til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk hvor det blir gjort en bred vurdering inkl. depresjon og rusbruk.

Anonymous poster hash: 431fc...3a7

Tusen takk for et flott svar. Følte det var mye bra tips her. Jeg skal prøve å få snakket med sønnen min i kveld. Vi snakker mye generelt og har et godt forhold og han har som regel åpnet seg for meg hvis det har vært nødvendig, men som du skriver her kan det hende det er litt vanskelig nå. Viste mannen min innlegget og han var enig at det er en god ide hvis sønnen vår går med på det :-)

Tror og håper dette skal gå bra. Når en mor ser at barnet ikke har det bra, går det så utover en selv. Jeg klarer ikke å senke skuldrene om dagen. Jeg blir så redd når jeg plutselig ikke får svar fra han på flere timer o.l. og det er ikke uten grunn at jeg er sånn for tiden. Jeg har aldri vært spesielt bekymret over guttene mine fordi de alltid har vært så selvstendige. Selvfølgelig har det vært litt bekymring her og der men ikke så mye som nå. Dette er en helt annen type redsel.. Nå er det slik at jeg vet at sønnen min har det vanskelig og så føltes det som jeg ikke klarer å ordne opp i det eller hjelpe han. Delvis fordi jeg heller ikke vet eksakt hva som er galt. Veldig vondt for meg å se yngstebarnet mitt sånn. Jeg har ikke snakket så mye om dette med noen i familien o.l. fordi jeg ikke ønsker å gjøre det vanskeligere for han. Men jeg kjenner at jeg trenger å snakke med noen. Har jo mannen min, men han er ikke så glad i lange samtaler om dette. Jeg vet at er bekymret selv, men han snakker ikke så mye om det.

Anonymous poster hash: b8282...b2b

[AnonymBruker]

Bekymringene mine var ikke forgjeves. I går kom han hjem halv fire på natten og mannen min og jeg letet etter han helt fra 12 til 3 så måtte vi bare gå hjem igjen. Like etterpå kom han kravlende inn døra, tydelig rusa på noe. Han var først umulig å få kontakt med til å begynne med, men etter en stund svarte han på det vi spurte om. Mannen min gikk rett på sak og spurte han hva han hadde tatt og sønnen vår svarte at han bare røykte hasj og drakk Sprit. Kanskje det var noen piller også men det kunne han ikke huske helt. Mannen min ble rasende. Det er kanskje andre gang i mitt liv jeg har sett han så sint før. Det kommer av at han ble redd også selvfølgelig. Sønnen vår ba etter hvert om unnskyldning og gråt ukontrollert. Så kunne han bli veldig sint plutselig og så bare gråt han igjen. Helt forferdelig å se. Det er tydelig at det er problemer her. I dag har jeg kontaktet fastlegen hans og vi har fått time i morra. Så får vi ta det derfra.. har snakket litt sammen i dag også og han har fortalt oss ting og innrømmet at han har det vanskelig. Han tror selv han er deprimert sier han. Så det tar jeg på alvor og har sagt at jeg og faren hans vil alltid støtte han og lytte til han osv. Jeg er bare så glad for at jeg lyttet til magefølelsen min. Føler meg litt lettet nå, og håper han er like samarbeidsvillig framover m tanke på å få hjelp o.l.

Anonymous poster hash: b8282...b2b

[AnonymBruker]

Utrolig trist, jeg visste egentlig at det var hasj/ andre type rudmiddler som var involvert når jeg leste innlegget ditt i dag, litt forsent.

Jeg har selv vært igjennom dette, alstå etter din sønn og jeg kjente meg igjen.

Vil anbefale deg å snakke med fastlegen hans ang urinprøver, slik at det tas ofte og at han da ikke har mulighet for å røyke mer hasj osv.

Da har han også en "unnskylding ovenfor sine kamarater" på hvorfor han ikke vil røyke, og slik at han ikke føler seg presset av de.

Så håper jeg dette ordner seg,

Anonymous poster hash: 07e99...0ba

[AnonymBruker]

Bekymringene mine var ikke forgjeves. I går kom han hjem halv fire på natten og mannen min og jeg letet etter han helt fra 12 til 3 så måtte vi bare gå hjem igjen. Like etterpå kom han kravlende inn døra, tydelig rusa på noe. Han var først umulig å få kontakt med til å begynne med, men etter en stund svarte han på det vi spurte om. Mannen min gikk rett på sak og spurte han hva han hadde tatt og sønnen vår svarte at han bare røykte hasj og drakk Sprit. Kanskje det var noen piller også men det kunne han ikke huske helt. Mannen min ble rasende. Det er kanskje andre gang i mitt liv jeg har sett han så sint før. Det kommer av at han ble redd også selvfølgelig. Sønnen vår ba etter hvert om unnskyldning og gråt ukontrollert. Så kunne han bli veldig sint plutselig og så bare gråt han igjen. Helt forferdelig å se. Det er tydelig at det er problemer her. I dag har jeg kontaktet fastlegen hans og vi har fått time i morra. Så får vi ta det derfra.. har snakket litt sammen i dag også og han har fortalt oss ting og innrømmet at han har det vanskelig. Han tror selv han er deprimert sier han. Så det tar jeg på alvor og har sagt at jeg og faren hans vil alltid støtte han og lytte til han osv. Jeg er bare så glad for at jeg lyttet til magefølelsen min. Føler meg litt lettet nå, og håper han er like samarbeidsvillig framover m tanke på å få hjelp o.l.

Anonymous poster hash: b8282...b2b

Det var det jeg tenkte, og jeg tror beste måte å hjelpe ham nå er å glemme at han var ruset på noe og fokusere på at han skal få hjelp.

Ikke innta "streng forelder" rollen, han trenger noen som kan se ham som likeverdig og se at han har det vondt. Han vet han tok et dårlig valg, og han er åpen om det fordi han stoler på dere.

Når det er sagt så må en av avtalene her være at han kutter kontakt med de eldre vennene - dersom det er slik at introduksjonen til diverse har kommet derfra(hvilket jeg kanskje regner med?). Han må gjøre noen endringer i hverdagen mens han går i behandling, rett og slett - men det er nok bedre å legge dette frem som noe han nok selv skjønner er rett valg fremfor strengt krav.

Anonymous poster hash: ad6f6...5f3

[AnonymBruker]

Utrolig trist, jeg visste egentlig at det var hasj/ andre type rudmiddler som var involvert når jeg leste innlegget ditt i dag, litt forsent.

Jeg har selv vært igjennom dette, alstå etter din sønn og jeg kjente meg igjen.

Vil anbefale deg å snakke med fastlegen hans ang urinprøver, slik at det tas ofte og at han da ikke har mulighet for å røyke mer hasj osv.

Da har han også en "unnskylding ovenfor sine kamarater" på hvorfor han ikke vil røyke, og slik at han ikke føler seg presset av de.

Så håper jeg dette ordner seg,

Anonymous poster hash: 07e99...0ba

Tror jeg hadde latt den ligge foreløpig selv, det har ingenting for seg å bedrive nekt om noen først absolutt vil gjøre noe.

Da har man igang en maktkamp det ikke er smart å igangsette på et tidlig tidspunkt.

Han trenger forståelse nå, ikke kontroll.

Anonymous poster hash: ad6f6...5f3

[AnonymBruker]

Høres ganske merkelig ut, men når min sønn har slitt har jeg "pøst på med gode opplevelser" har brukt all av min tid og penger på ting jeg vet skaper smil og glede.

Les: dykking, fallskjermhopping, badeland, reiser og opplevelsesparker, alt som er med på å gi gode opplevelser, minner og glede.

For oss har det virket.

Jeg tror din sønn har ett tomrom i form av en tapt venn og at han trenger hjelp til videre bearbeidelser. Det burde blitt tatt tak i tidligere, ved rus er det kommet langt..dere har kanskje noen i nettverket deres som kan være med å bryte ett uheldig mønster, det er aldri for sent,men nå må dere stå på ekstra.

Anonymous poster hash: eb010...657