Forandre seg til å bli lykkelig?

[AnonymBruker]

Jeg en en kvinne på 28 år som ikke har hverken mann eller barn, noe som ser ut til å være oppskriften på lykke i disse dager.
Jeg vil gjerne få muligheten til å være lykkelig uten dette også.

Jeg har en god jobb, økonomien er grei, og jeg har noen få gode venner. Det sosiale skulle jeg gjerne endret på. Jeg takker ofte nei til ting, tar aldri initiativ til å finne på noe med folk, og det sier seg selv at jeg gjerne blir sittende alene da. Jeg tenker ofte at det bare blir kjedelig, at det er lettere å sitte alene hjemme og finne på noe, og at jeg ikke er godt nok selskap.

Så hvordan kan jeg endre meg så jeg får lyst til å være mer sosial? Jeg er en introvert kvinne, så jeg forstår at jeg ikke har det store sosiale behovet, men jeg trenger mer enn jeg har i dag, tror jeg.

Dessuten trenger jeg å føle at jeg er lykkelig, når jeg nå bare går rundt og er nummen. Hvordan kan jeg bli lykkelig, uten kjæreste og barn?

Anonymous poster hash: 000ff...14e

[Collan]

Jeg kjenner meg delvis igjen i din situasjon. Jeg er også introvert, og det er en del vanlige sosiale omgangsformer som jeg bare synes er slitsomt og ikke gir meg noe, f. eks. fredagspils med kolleger.

En gang hadde Dagens Næringsliv en temaartikkel om introverte folk. Det er mye som tyder på at i hvor stor grad man er innadvendt eller utadvendt er genetisk, og det kan ikke endres. Jeg løser i stor grad mitt behov for sosial omgang med fritidsinteresser, der jeg møter folk av begge kjønn. Dette er en interesse der det skjer ting i Norge og i mange andre land, så jeg har vært ute og reist i den forbindelse. Det er selvsagt artig, samtidig er det veldig deilig å komme hjem etter noen intense dager og bare sitte alene og se på en film.

Lykke får man av å gjøre ting som oppleves som meningsfylte. Jeg har kommet til at det i stor grad innebærer å gjøre ting sammen med andre, selv om jeg er introvert. Det fins jo grader, man kan være sammen med bare en eller to-tre andre mennesker, man trenger ikke være på steder der det er mange titalls eller hundretalls folk.

Dessverre har jeg også innsett at det som gjør at jeg ofte depper over min livssituasjon, er at jeg er "evig singel". Jeg er noen år eldre enn deg, og har heller ikke samboer eller barn, spesielt sistnevnte skulle jeg gjerne hatt. Jeg har tenkt mye, og jeg vet i stor grad hvorfor situasjonen er slik, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Mange av årsakene ligger i fortiden, og man kan ikke bare late som om den ikke har hendt.

Om du og jeg ikke får samboer eller barn kan vi i det minste gjøre det meste ut av den gleden vi kan oppnå. Jeg har sett en del innlegg her på forumet av denne typen der mange kommer med råd om å "utfordre seg selv", "gjøre ting som ligger utenfor komfortsonen" osv. Siden jeg er av den formening av grad av introverthet er genetisk mener jeg slike råd er bortkastet. Derimot bør du i alle fall si ja neste gang noen ber deg ut på noe. Hvis du får invitasjoner er du nok ikke så kjedelig selskap som du tror. Selvsagt mener jeg ikke at du skal si ja til ting du vet du ikke liker, men prøv å være med på ting som kanskje virker litt kjedelige. Kanskje blir det dørgende kjedelig, i så fall har du bare kastet bort en kveld eller en dag, men kanskje blir det artig, og kanskje blir du kjent med noen nye folk.

Eller gjør som jeg, finn deg en fritidsinteresse som er sosial og der du møter folk. På dager der jeg depper litt tenker jeg på neste gang jeg skal på ******, og ser kanskje noen videosnutter med det på Youtube, da kjenner jeg meg litt bedre.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg delvis igjen i din situasjon. Jeg er også introvert, og det er en del vanlige sosiale omgangsformer som jeg bare synes er slitsomt og ikke gir meg noe, f. eks. fredagspils med kolleger.

En gang hadde Dagens Næringsliv en temaartikkel om introverte folk. Det er mye som tyder på at i hvor stor grad man er innadvendt eller utadvendt er genetisk, og det kan ikke endres. Jeg løser i stor grad mitt behov for sosial omgang med fritidsinteresser, der jeg møter folk av begge kjønn. Dette er en interesse der det skjer ting i Norge og i mange andre land, så jeg har vært ute og reist i den forbindelse. Det er selvsagt artig, samtidig er det veldig deilig å komme hjem etter noen intense dager og bare sitte alene og se på en film.

Lykke får man av å gjøre ting som oppleves som meningsfylte. Jeg har kommet til at det i stor grad innebærer å gjøre ting sammen med andre, selv om jeg er introvert. Det fins jo grader, man kan være sammen med bare en eller to-tre andre mennesker, man trenger ikke være på steder der det er mange titalls eller hundretalls folk.

Dessverre har jeg også innsett at det som gjør at jeg ofte depper over min livssituasjon, er at jeg er "evig singel". Jeg er noen år eldre enn deg, og har heller ikke samboer eller barn, spesielt sistnevnte skulle jeg gjerne hatt. Jeg har tenkt mye, og jeg vet i stor grad hvorfor situasjonen er slik, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Mange av årsakene ligger i fortiden, og man kan ikke bare late som om den ikke har hendt.

Om du og jeg ikke får samboer eller barn kan vi i det minste gjøre det meste ut av den gleden vi kan oppnå. Jeg har sett en del innlegg her på forumet av denne typen der mange kommer med råd om å "utfordre seg selv", "gjøre ting som ligger utenfor komfortsonen" osv. Siden jeg er av den formening av grad av introverthet er genetisk mener jeg slike råd er bortkastet. Derimot bør du i alle fall si ja neste gang noen ber deg ut på noe. Hvis du får invitasjoner er du nok ikke så kjedelig selskap som du tror. Selvsagt mener jeg ikke at du skal si ja til ting du vet du ikke liker, men prøv å være med på ting som kanskje virker litt kjedelige. Kanskje blir det dørgende kjedelig, i så fall har du bare kastet bort en kveld eller en dag, men kanskje blir det artig, og kanskje blir du kjent med noen nye folk.

Eller gjør som jeg, finn deg en fritidsinteresse som er sosial og der du møter folk. På dager der jeg depper litt tenker jeg på neste gang jeg skal på ******, og ser kanskje noen videosnutter med det på Youtube, da kjenner jeg meg litt bedre.

Takk for flott innlegg med kloke ord og inspirasjon som kan hjelpe mange

Anonymous poster hash: e4217...722

[Gjest Blomsterert]

Jeg en en kvinne på 28 år som ikke har hverken mann eller barn, noe som ser ut til å være oppskriften på lykke i disse dager.

Jeg vil gjerne få muligheten til å være lykkelig uten dette også.

Jeg har en god jobb, økonomien er grei, og jeg har noen få gode venner. Det sosiale skulle jeg gjerne endret på. Jeg takker ofte nei til ting, tar aldri initiativ til å finne på noe med folk, og det sier seg selv at jeg gjerne blir sittende alene da. Jeg tenker ofte at det bare blir kjedelig, at det er lettere å sitte alene hjemme og finne på noe, og at jeg ikke er godt nok selskap.

Så hvordan kan jeg endre meg så jeg får lyst til å være mer sosial? Jeg er en introvert kvinne, så jeg forstår at jeg ikke har det store sosiale behovet, men jeg trenger mer enn jeg har i dag, tror jeg.

Dessuten trenger jeg å føle at jeg er lykkelig, når jeg nå bare går rundt og er nummen. Hvordan kan jeg bli lykkelig, uten kjæreste og barn?

Anonymous poster hash: 000ff...14e

For det første: du er da ikke alene om å ikke ha mann og barn! Du skal ikke tenke på hvordan andre har det,men hva du selv vil

Var fryktelig deprimert en periode for noen år siden,og da måtte jeg sette meg ned og skrive alt jeg likte i livet.

Det var mer enn jeg trodde gitt :-)

Gå for dine ønsker og behov,ikke hva andre mener,forventer og syns! Viktig!

Kurs osv er en fin måte å treffe folk på. Gå ut på byen,inviter de du kjenner hjem på mat og vin. Gå turer,smil til andre. En kan fort føle seg så mye bedre da.

Og en kommer fort i snakk med noen. Lykke til du.