Gravid og vil gå fra han..

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer. Jeg lever i et forhold hvor jeg absolutt ikke er lykkelig og jeg kan virkelig ikke se for meg en fremtid med han. Jeg er gravid i uke 26, og han klarer ikke helt å forstå hvordan det er å være gravid. Jeg går hjemme sykemeldt pga lavt blodtrykk som gjør meg svimmel og kvalm med en gang jeg anstrenger meg eller står for lenge. Når han er på jobb vil han at jeg skal vaske huset, vaske klær, lage middag (og dessert for den saks skyld), jeg kjenner jeg blir gal av alle disse forventningene hans. dette er jo selvfølgelig ikke det største problemet, men et av de. Hvis jeg sier feks "au, ryggen min", så får jeg høre at jeg er sutrete og ikke skal klage. Jeg orker ikke dette mer men jeg føler jeg på mange måter er avhengig av han fordi han er faren til mitt barn og jeg vil at vi skal se hun vokse opp sammen og ikke hver for oss. Om jeg bare kunne beskrevet han med ord, det går ikke.. Manipulerende, sjefete, rett og slett slem er han. Men fortsatt er det alltid noe som drar meg tilbake til han jeg klarer ikke dette mer, men hvordan ser fremtiden min ut nå da, 20 år og alenemor.. Kommer aldri til å finne noen som vil ha en 20 år gammel alenemor.. Kan kanskje være jeg er sutrete men jeg skriver dette mens jeg gråter og er veldig hormonell, men jeg trenger virkelig hjelp til å komme meg vekk fra han.. En stor del av meg vil ikke miste han og en annen del av meg vil bli kvitt han med en gang.. Jeg orker ikke mer

Anonymous poster hash: 7b2ee...602

[AnonymBruker]

Om du så bestemmer deg for å forlate ham, håper jeg du klarer å se på deg som noe annet enn en 20-årig alenemor. Vil tro det er mer til deg enn alderen din og den "tittelen".

Anonymous poster hash: e316a...1e0

[mara2012]

Jeg var også sammen med en sånn. Rett etter barnet ble født og jeg så han holde barnet, følte jeg ikke lykke, men avsky. Tida etterpå ble ikke noe bedre, hvor han var bedreviter ift. barneoppdragelse og fortalte meg hvordan skulle gjøre alt muligå hva jeg skulle gjøre med barnet til enhver tid. Ett år senere dro jeg på krisesenter, men endte opp tilbake igjen npen uker senere. Ett år til gikk, før jeg pakket tingene mine å dro.

Nå er det ikke sikkert mannen din er like ille, så jeg ville nok prøvd familievernkontor først og snakket om ting som plager dere, også ta det derfra.

[AnonymBruker]

Jeg var også sammen med en sånn. Rett etter barnet ble født og jeg så han holde barnet, følte jeg ikke lykke, men avsky. Tida etterpå ble ikke noe bedre, hvor han var bedreviter ift. barneoppdragelse og fortalte meg hvordan skulle gjøre alt muligå hva jeg skulle gjøre med barnet til enhver tid. Ett år senere dro jeg på krisesenter, men endte opp tilbake igjen npen uker senere. Ett år til gikk, før jeg pakket tingene mine å dro.

Nå er det ikke sikkert mannen din er like ille, så jeg ville nok prøvd familievernkontor først og snakket om ting som plager dere, også ta det derfra.

Jeg kan kjenne igjen kjæresten min veldig godt der, han snakker allerede om hvordan vi skal oppdra osv. Ikke skal hun ha smokk, ikke skal hun ditt og ikke skal hun datt. Kjenner det koker over for meg. I tillegg vil han oppkalle hun etter bestemoren sin som er død, og jeg vil ikke det. Da blir jeg automatisk respektløs og ikke tenker på hans følelser men kun mine egene. Handler mer om at vi har funnet et navn for 2 mnd siden som jeg syntes er veldig pent. Jeg må ærlig si at jeg er for svak til å klare å gå fra han, jeg er klar over det selv og det skremmer meg. Jeg trenger profosjonell hjelp for å få meg vekk, og det uten han. Hvis vi skulle funnet ut av dette sammen med profosjonell hjelp hadde vi endt opp tilbake til hverandre igjen uansett.

Men det er godt å høre du klarte å komme deg vekk! Får se hvordan det går når barnet kommer til verden, hvis han ikke modnes litt og forandrer seg så kommer jeg til å gjøre noe med det, for jeg vet at jeg ikke vil ha det sånn her!

Anonymous poster hash: 7b2ee...602

[Gjest Bud]

Stakkars barnet...

[AnonymBruker]

Stakkars barnet...

Jeg vet det. Jeg er klar over det selv, og derfor tar jeg dette mer seriøst nå enn hva jeg har gjort før. Jeg vil kun det beste for barnet mitt.

Anonymous poster hash: 7b2ee...602

[Kvinne87Rogaland]

Jeg syns du skal forlate ham.

Dersom mor ikke er lykkelig går det utover barnet. Barn merker fort sånne ting.

Spesielt når du er så ung og har hele livet ditt foran deg, bør du ikke kaste vekk tid på en slik mann som gjør deg uykkelig! Jeg kjenner mange alenemødre i 20-årene, det er jo blitt helt vanlig nå. Flere av dem har også funnet seg en ny mann de er lykkelige med. Det er jo i tillegg mange gutter i 20-årene som har barn (helgpappaer) og som ikke har noe imot å finne seg ei med barn. Å ha et barn er jo ingen hindring i dagens samfunn!

Fokuser på din egen lykke, barnet ditt fortjener å vokse opp i et lykkelig hjem!

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal forlate ham.

Dersom mor ikke er lykkelig går det utover barnet. Barn merker fort sånne ting.

Spesielt når du er så ung og har hele livet ditt foran deg, bør du ikke kaste vekk tid på en slik mann som gjør deg uykkelig! Jeg kjenner mange alenemødre i 20-årene, det er jo blitt helt vanlig nå. Flere av dem har også funnet seg en ny mann de er lykkelige med. Det er jo i tillegg mange gutter i 20-årene som har barn (helgpappaer) og som ikke har noe imot å finne seg ei med barn. Å ha et barn er jo ingen hindring i dagens samfunn!

Fokuser på din egen lykke, barnet ditt fortjener å vokse opp i et lykkelig hjem!

Norges kommende adelige dronning var jo utagerende alenemor og jobbet som servitør og mottok NAV-stønader. Hun fullførte aldri studier men det viktigste var at hun fødte alle barna som er i tronrekkefølgen : - )

Det kan hende du må forberede deg på at babyens pappa vil ha 50% foreldreomsorg: da vil barnet bo 1 uke hos hver? Skal dere bo i nærheten av hverandre?

Anonymous poster hash: 84c69...9a3

[AnonymBruker]

Bor du langt unna familien? Er det mulig å oppholde seg der litt? Har du i det hele tatt et annet sted du kan bo en periode? Dersom du skal gå fra ham må du jo ha muligheter uansett, hvordan er det ift. penger?

Han er faren til ditt barn så uansett så forholde deg til ham må du. Jeg ville fått en pause der dere var fra hverandre og du fikk pusterom og avtale en treff hos familievernkontoret. Ting blir nok bedre om du kan posjonere ut tiden sammen noe - du kan ha "alenetid" for hormonelle utbrudd (for det får man jo) og han kan få lage middag og dessert til seg selv.

Jeg regner med at dette barnet ikke var planlagt? Ville han i så fall beholde det?

Anonymous poster hash: 5d4b3...46c

[AnonymBruker]

Ville flyttet umiddelbart. Dette skal du ikke finne deg i! Du og barnet fortjener bedre. Tro meg når jeg sier at han ikke vil endre seg uten profesjonell hjelp. Dette sitter nok laaangt inne. Har flere venninner i 20-årene med barn alene, og de får mye mer oppmerksomhet enn barnløse meg, selv om vi er veldig like sånn ellers. Det viktigste er at du har det bra! Kan du bo hos foreldre?

Anonymous poster hash: a282f...397

[AnonymBruker]

Det er mye bedre å gå nå enn etter at barnet er født. Og du vil få det mye bedre alene enn med en sånn mann som trykker deg ned, barnet og for den sak skyld. Har selv vært sammen med en sånn type og er så glad for at jeg klarte å bryte det

Anonymous poster hash: fa300...463

[Chiquita]

Hadde du disse tankene og følelsene også før du ble gravid? (Eller er det hormonene 'som snakker'?)

Jeg bare spør, siden jeg vet hvordan mine hormoner forstyrret 'alle' tanker og følelser da jeg var gravid (men jeg merket det jo ikke da, selvfølgelig. Jeg ser det nå i ettertid)

[AnonymBruker]

Jeg valgte å forlate en sånn mann da jeg var like langt på vei som deg. Nå må det sies at vi hadde prøvd å jobbe for forholdet og hadde også en runde hos familievernkontoret. Jeg ville heller bryte forholdet før enn etter fødselen. Etter er du svak og godtar mye og bruddet kommer lenger etter.

Du kommer til å klare deg helt fint. Du har jo egentlig ingen nytte eller en partner som er der for deg nå.

Anonymous poster hash: 38e9c...3b6

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Jeg har vært sammen med han i 3 år. Det er utrolig vanskelig å beskrive han, han må nesten oppleves for å forstås. Han kan få meg til å føle meg som verdens dårligste menneske, kjæreste, husmor og kommende mor hvis jeg ikke har gjort nok husarbeid iløpet av dagen. Jeg sitter og er lei meg og litt utenfor for at han får meg til å føle sånn, men med en gang han er i godt humør igjen blir jeg også det, selvom jeg ikke vil. Hans humør styrer mitt.. Igår kranglet vi og han endte meg å klikke helt, sparket meg i benet (han satt ovenfor meg i sofaen), og skrek. Jeg ble så lei meg at jeg dro til mamma og har vært her siden igår, jeg føler meg dum som spørr om hjelp når jeg vet selv jeg ikke klarer å gå fra han nå.. En del av meg tror at han skjerper seg når barnet kommer, men det skremmer meg at han skam oppføre seg som han gjør. Barnet var ikke planlagt, men vi begge ville beholde det. Det er selvfølgelig mange gode sier ved han også, jeg føler kjærlighet men jeg vet ikke om det er ekte kjærlighet eller falsk. Det er kanskje mye hormoner i bildet men jeg vet jeg ville reagert om jeg ikke var gravid også. Om jeg bare kunne få uttalt meg ordentlig..

Anonymous poster hash: 7b2ee...602

[AnonymBruker]

Jeg kan selvfølgelig bo hos foreldrene mine, men det vil jeg ikke med en liten baby, jeg vil at barnet skal vokse opp i en leilighet hvor vi ikke er avhengig av foreldrene mine. Da ville jeg nok leid en leilighet isteden, for penger har jeg nok av heldigvis

Anonymous poster hash: 7b2ee...602

[Ferny]

Jeg kan selvfølgelig bo hos foreldrene mine, men det vil jeg ikke med en liten baby, jeg vil at barnet skal vokse opp i en leilighet hvor vi ikke er avhengig av foreldrene mine. Da ville jeg nok leid en leilighet isteden, for penger har jeg nok av heldigvis

Anonymous poster hash: 7b2ee...602

Hvis du har det så ille i forholdet som du beskriver, så tror jeg faktisk du blir lykkeligere som alenemor enn sammen med han. Selvfølgelig, det er kjipt å tenke at barnet ikke skal få bo sammen med faren sin - men jeg tror det er enda viktigere for barnet å ha en lykkelig mor. Og helt seriøst - du er bare 20 år gammel - du kommer garantert til å møte en ny mann på et senere tidspunkt. Mange menn som er glade i barn, og dere kan jo også få felles barn senere. Dessuten kommer du til å klare deg helt fint alene i noen år også, om det skulle bli sånn.

[AnonymBruker]

Jeg kan selvfølgelig bo hos foreldrene mine, men det vil jeg ikke med en liten baby, jeg vil at barnet skal vokse opp i en leilighet hvor vi ikke er avhengig av foreldrene mine. Da ville jeg nok leid en leilighet isteden, for penger har jeg nok av heldigvis

Anonymous poster hash: 7b2ee...602

Han sparker deg i krangler? Det er spikeren i kista for mitt vedkommende.

Vanligvis anbefaler jeg familievernkontor - men her tenker jeg at du ringer foreldrene dine(ikke fortell ham at du har tenkt å forlate ham) og får hjelp til å flytte ut. Ikke vær alene med ham.

Så bor du hos dem mens du leter etter du bolig til deg og den kommende babyen. Babyen vil ta skade av dette - de merker veldig godt sinnstemninger, og du vil nok være såpass stresset over situasjonen at du lett kan få fødselsdepresjon som også kan gå utover barnet.

Tenk på den lille babyen, og at dere faktisk får en rolig og fin tid sammen alene med støtte fra foreldre fremfor en person som ødelegger for dere begge to.

Skriv logg over ting han sier som er truende, og hvilken dato etc han sparket deg(eller gjør noe annet), dette er bevis i fremtidig sak ifht fordeling av samvær.

Anonymous poster hash: b7248...051

[AnonymBruker]

Det er nok mange følelser som er i sving akkurat nå i svangerskapet. Jeg vil anbefale deg til å avvente denne avgjørelsen til ting har roet seg litt mer ned. Det er tross alt barnets far.

Anonymous poster hash: f7841...3f8

[Gjest Snuppi]

Hei Ts!

Når jeg begynte å lese innlegget ditt tenkte jeg at jeg ville råde deg til å ta kontakt med fam.vern kontoret.

Det mener jeg fremdeles da de kan være til hjelp for deg og barnet ditt.

Da denne mannen har sparket deg i en krangel vil jeg anbefale deg om å ikke fortsette å være i dette destruktive forholdet!

En mann behandler kjæresten sin på den måten!

[Gjest Snuppi]

Det er nok mange følelser som er i sving akkurat nå i svangerskapet. Jeg vil anbefale deg til å avvente denne avgjørelsen til ting har roet seg litt mer ned. Det er tross alt barnets far.

Anonymous poster hash: f7841...3f8

At det er mange følelser i sving da Ts er gravid er helt sant.

Mannen er barnets far, men hvilket menneske er denne mannen egentlig da han ifølge trådstarter ikke er noe særlig snill?

Er dette en person som dette barnet har godt av å bo sammen med?

Eller er han en person som barnet må skjermes fra?