Han ønsker ikke lengre barn...

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i slutten av 20 årene, med en datter på 6 år. De siste 3 årene har jeg tilbrakt sammen med samboeren min som betyr ubeskrivelig mye for meg og som jeg ønsker et langt liv sammen med.

Saken er den at han nå ikke ønsker egne barn i livet sitt.

Jeg ønsker så sterkt og sette meg til ro med dette, men kjenner at det stikker litt innerst inne.
Jeg var alenemor frem til jeg traff samboeren min. Barnefar dro av sjokket ved graviditet. Jeg valgte likevel og beholde barnet og angrer ikke et sekund.
Men jeg har siden den tid hatt et sterkt ønske om at det ville komme flere barn, når jeg fant mannen i mitt liv.

Samboeren min var klar over at jeg ønsket flere barn da vi flyttet sammen. Han sa på det tidspunktet at han også så for seg egne barn senere i livet. Vi snakket ikke mer om saken før det hadde gått 2 år. Da kunne han fortelle at han hadde endret mening og ikke lengre ønsket egne barn. Han sier han ser på min datter som sitt eget barn og at biologi ikke har noe betydning for han.

Likevel sitter jeg her og kjenner det hele som en klump i brystet.
Jeg føler meg egoistisk og skammer meg over at jeg ikke klarer å være "takknemlig" over disse to fantastiske menneskene jeg alt har i livet mitt.
Jeg klarer heller ikke slippe tanken om hva som har forandret seg siden han nå ikke lengre ønsker barn. Han var jo klar over hvor høyt jeg ønsket flere barn da han valgte å være kjæresten min....

Han sier han aldri ville funnet på å gå fra oss om det kom flere barn, men at det ikke er ønskelig at det blir flere... Jeg ville aldri funnet på å sette et barn til liv i et forhold der far uttrykker at det er uønsket.

Kan han endre mening senere i livet?
Hvordan kan en mann i slutten av 20 årene være såå sikker på at han ikke ønsker barn?
Vil jeg kunne slippe denne tanken om flere barn om jeg bare lar det gå noen år til?

Anonymous poster hash: ce5ac...321

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du skal satse på at behovet "bare forsvinner". Dette er noe du vil, og har villet lenge.

Du skal heller ikke ha dårlig samvittighet - som du sier vet han hvor viktig dette er for deg og at dette omtrent var en forutsetning for å ta forholdet videre.

Vi kan ikke gi noen fasit dessverre. Det er ditt liv og dine behov. Eneste du kan er å prate med ham og fortelle ham hvor vanskelig du synes dette er.

Anonymous poster hash: 7f3c1...699

[Gjest Blomsterert]

Jeg er en kvinne i slutten av 20 årene, med en datter på 6 år. De siste 3 årene har jeg tilbrakt sammen med samboeren min som betyr ubeskrivelig mye for meg og som jeg ønsker et langt liv sammen med.

Saken er den at han nå ikke ønsker egne barn i livet sitt.

Jeg ønsker så sterkt og sette meg til ro med dette, men kjenner at det stikker litt innerst inne.

Jeg var alenemor frem til jeg traff samboeren min. Barnefar dro av sjokket ved graviditet. Jeg valgte likevel og beholde barnet og angrer ikke et sekund.

Men jeg har siden den tid hatt et sterkt ønske om at det ville komme flere barn, når jeg fant mannen i mitt liv.

Samboeren min var klar over at jeg ønsket flere barn da vi flyttet sammen. Han sa på det tidspunktet at han også så for seg egne barn senere i livet. Vi snakket ikke mer om saken før det hadde gått 2 år. Da kunne han fortelle at han hadde endret mening og ikke lengre ønsket egne barn. Han sier han ser på min datter som sitt eget barn og at biologi ikke har noe betydning for han.

Likevel sitter jeg her og kjenner det hele som en klump i brystet.

Jeg føler meg egoistisk og skammer meg over at jeg ikke klarer å være "takknemlig" over disse to fantastiske menneskene jeg alt har i livet mitt.

Jeg klarer heller ikke slippe tanken om hva som har forandret seg siden han nå ikke lengre ønsker barn. Han var jo klar over hvor høyt jeg ønsket flere barn da han valgte å være kjæresten min....

Han sier han aldri ville funnet på å gå fra oss om det kom flere barn, men at det ikke er ønskelig at det blir flere... Jeg ville aldri funnet på å sette et barn til liv i et forhold der far uttrykker at det er uønsket.

Kan han endre mening senere i livet?

Hvordan kan en mann i slutten av 20 årene være såå sikker på at han ikke ønsker barn?

Vil jeg kunne slippe denne tanken om flere barn om jeg bare lar det gå noen år til?

Anonymous poster hash: ce5ac...321

Au,jeg får litt vondt med deg. Skjønner så godt at du opplever dette som en stor skuffelse! Men. Samboeren din har innsett hvor mye ansvar der er med barn,og han er egentlig veldig ansvarsfull! Det skal du sette stor pris på.

Og det tror jeg også at du gjør.

Han kan helt klart forandre mening,men ikke press ham.

Dere har mange år på å få barn,så se det an litt?

[Silfen]

Få et barn med sæddonor om han er så redd for å bli far. Han kan jo umulig være redd omsorgsrollen siden han har påtatt seg den allerede.

[Gjest Blomsterert]

Få et barn med sæddonor om han er så redd for å bli far. Han kan jo umulig være redd omsorgsrollen siden han har påtatt seg den allerede.

p

He??

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du skal satse på at behovet "bare forsvinner". Dette er noe du vil, og har villet lenge.

Du skal heller ikke ha dårlig samvittighet - som du sier vet han hvor viktig dette er for deg og at dette omtrent var en forutsetning for å ta forholdet videre.

Vi kan ikke gi noen fasit dessverre. Det er ditt liv og dine behov. Eneste du kan er å prate med ham og fortelle ham hvor vanskelig du synes dette er.

Anonymous poster hash: 7f3c1...699

Ts her. Takk for svar

Jeg har ikke tatt opp temaet igjen etter jeg fikk beskjeden om at han hadde ombestemt seg. Mest fordi jeg var redd jeg skulle si noe jeg ville angre på. Så en prat vil nok være lurt ja.

Anonymous poster hash: ce5ac...321

[AnonymBruker]

Au,jeg får litt vondt med deg. Skjønner så godt at du opplever dette som en stor skuffelse! Men. Samboeren din har innsett hvor mye ansvar der er med barn,og han er egentlig veldig ansvarsfull! Det skal du sette stor pris på.

Og det tror jeg også at du gjør.

Han kan helt klart forandre mening,men ikke press ham.

Dere har mange år på å få barn,så se det an litt?

Ts her.

Ja du har nok rett i at han kjenner veldig på ansvaret. Jeg kan jo ikke forestille meg hvordan var for han å pådra seg foreldrerollen for et barn midt i trassalderen...

Vi har jo flere år som du sier, så ingen hast. Jeg er bare så inderlig redd for at denne tanken på barn aldri vil slippe taket dersom han aldri ombestemmer seg.

Uff skikkelig "luksusproblem" vil jo mange kalle dette her..

Anonymous poster hash: ce5ac...321

[Gjest Blomsterert]

Ts her.

Ja du har nok rett i at han kjenner veldig på ansvaret. Jeg kan jo ikke forestille meg hvordan var for han å pådra seg foreldrerollen for et barn midt i trassalderen...

Vi har jo flere år som du sier, så ingen hast. Jeg er bare så inderlig redd for at denne tanken på barn aldri vil slippe taket dersom han aldri ombestemmer seg.

Uff skikkelig "luksusproblem" vil jo mange kalle dette her..

Anonymous poster hash: ce5ac...321

Luksusproblem forholder jeg meg ikke til. Er bare et mote-ord for å generalisere.

Ta tiden til hjelp du.

Si at enebarn trenger søsken :-) eller du,bare vent.

En kan brått ombestemme seg