kvinner og ekteskap

[Gjest petter]

En liten ting jeg lurer på, får noen ganger inntrykk av at for noen kvinner/jenter er det utrolig viktig å gifte seg, virker nesten som om det å bli gift er viktigere enn selve personen hun gifter seg med.

Feks. hvis han ikke frir etter så og så mange år, så vil hun ikke ha ham, heller en som er villig til å gifte seg med henne.

Vet ikke om dette har noe rot i virkeligheten, sikkert bare inntrykk jeg har fra filmer/tv/bøker etc.

Som f.eks. en Fiends episode, der Chandler later som om han aldri har tenkt å gifte seg, han er imot ekteskap. Så blir Monica i tvil og besøker Richard, (som seff vil gifte seg).

Jeg mener, hvis hun elsket ham, ville hun vel vært med ham uansett om de giftet seg eller ikke?

Hvis en kvinne går fra en mann fordi han ikke vil gifte seg, så prioriterer hun det å gifte seg fremfor han hun elsker ( eller elsker hun ham egentlig da?).

:-?

[Gjest Madley]

Det handler om forpliktelse tror jeg.

Nå har jeg aldri hørt om noen i det virkelige liv som har forlatt kjæresten fordi han ikke fridde forresten.

[Gjest Poirot]

Det handler om forpliktelse tror jeg.

Nå har jeg aldri hørt om noen i det virkelige liv som har forlatt kjæresten fordi han ikke fridde forresten.

Ikke jeg heller.

Men jeg vet om menn som uoppfordret sier de vil gifte seg. Og når de da har vært sammen med kjæresten sin i 9-10 år uten å fri, begynner kjærestene å bli bekymret for om han mener hun er den rette eller ei.

Og det forstår jeg. Men de går ikke.

[Gjest petter]

Men hvis han sier at han ikke vil gifte seg (av en eller annen grunn), men sier (og viser) at hun er den rette?

Betyr det egentlig noe da?

[Gjest Poirot]

Men hvis han sier at han ikke vil gifte seg (av en eller annen grunn), men sier (og viser) at hun er den rette?

Betyr det egentlig noe da?

Det er vel individuelt. Jeg kjenner mange kvinner som ikke vil gifte seg.

[Gjest Madley]

At hun er den rette men han ønsker ikke å gifte seg...

Ikke alle har lyst til å gifte seg! Det finner du masse eksempler på. Uten at de av den grunn frasier seg ønsket om å leve i et livsvarig forhold..

[Saeria]

Enig med Madley og Poirot! :D

[Gjest GreenSky]

Med meg er det vel mer eller mindre omvendt. Hører jeg ordet "forlovelse" eller "ekteskap" skal det ikke mye til før jeg får panikk og stikker.

[Amarone]

Jeg har aldri hatt bryllupsdrømmer, og faktisk svært få av venninnene mine også. Om jeg MÅ gifte meg (dvs. om sambo insisterer), så vil jeg i hvert fall ikke ha noen kjempefest! Så ut fra egen erfaring tror jeg ikke alle kvinner på død og liv mååå gifte seg. Men har som deg, Petter, også inntrykk av at bryllupet er veldig viktig for mange amerikanere - men mitt inntrykk er også bygget på heller tvilsomme serier, filmer og :oops: dårlige talkshows...

[Melissa Gioberti]

Jeg kjenner en jente som er slik at hun absolutt må gifte seg. Det virker ikke som om hun tenker alt for nøye gjennom det, men gifte seg, det må hun. Det er ikke snakk om samboerskap eller bare kjærester der i gården.

Selv må jeg ikke gifte meg, men er jeg sammen med en mann seriøst over flere år og han ikke vil forlove seg eller frir vil jeg tolke det som om jeg ikke er the one for ham. Det er som om vi behøver ikke å gifte oss, men jeg liker at han skal ha fridd eller at han tar initiativ til at vi skal forlove oss- for meg blir det da et tegn på seriøsitet...og at vi er hverandres utvalgte

PS! Jeg synes det er mannens oppgave å fri..

[Gjest Hillary..]

Det kan virke som noen kvinner gjør hva som helst for å være sammen med noen og kanskje også for å gifte seg, ja.

Selv har jeg ennå ikke begynt å utvikle panikk av den art selv om jeg er rundt 30. Skal jeg ha en livspartner (noe jeg håper på) vil jeg imildertid (etterhvert) gifte meg og det har med både forpliktelse og verdier å gjøre.

Hadde nok lurt på om han ville ha en grei nødutgang eller led av et snev av forpliktelsesangst dersom han ikke ville gifte seg, men godt kunne dele livet sitt med meg...

Personlig vil jeg ha barn i ekteskap.

[Gjest Tex]

For meg er ethvert forhold opptakten til et ekteskap, altså en søken etter en livspartner. Jeg ville aldri ha involvert meg med en mann som ikke ser på ekteskapet som en naturlig del av livet/ forholdet/ fremtiden.

Nå er jeg nygift og lykkelig.....

[Gjest Ethereal]

Selv må jeg ikke gifte meg' date=' men er jeg sammen med en mann seriøst over flere år og han ikke vil forlove seg eller frir vil jeg tolke det som om jeg ikke er the one for ham. Det er som om vi behøver ikke å gifte oss, men jeg liker at han skal ha fridd eller at han tar initiativ til at vi skal forlove oss- for meg blir det da et tegn på seriøsitet...og at vi er hverandres utvalgte PS! Jeg synes det er mannens oppgave å fri..[/quote']

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv

[Tusenfryd]

Vi traff hverandre da vi begge var over 30. Jeg var ikke interessert i å være i et forhold med en fyr som "bare ville ha kjæreste" i årevis. Jeg ønsket meg en å dele livet med.

Da vi skulle flytte sammen, var det også med en betingelse om ekteskap.

Fordi:

- jeg ville ikke selge min leilighet og stå igjen med en koffert etter en stund hvis han fant ut at han ikke gadd mer... og måtte starte helt på nytt. Så kynisk var jeg at det måtte jeg se til.

- jeg har vært samboer før. Det var viktig for meg å markere at dette virkelig var/er mannen i mitt liv, å gi noe mer i forholdet til ham enn jeg hadde gjort til min eks.

Jeg har aldri hatt som mål å bli gift, men finne en å dele livet mitt med - en jeg kunne finne "hjem til" hos.

Det fant jeg i min mann. Og å dra forholdet videre uten helt ut, var helt uaktuelt for meg. Skull jeg gi - måtte vi gi begge to. Hadde han ikke villet det, så hadde det vært ærlig nok.

Jeg hadde aldri giftet meg kun for å gifte meg. Aldri!

[la Flaca]

Ekteskapet er nå engang den sikreste, mest utprøvde og "perfeksjonerte" institusjonen juridisk sett. Sambokontrakter kan selvfølgelig utformes av hvert enkelt par, men blir sjelden like vanntett. Ekteskap ivaretar den enkeltes rettigheter i tilfelle samlivsbrudd, død osv. Både i forhold til formue, arv, livsforsikring og eventuelle barn.

Dersom et par får barn sammen, og velger å dele livet med hverandre vil jeg absolutt anbefale å inngå ekteskap fremfor å leve som samboere!

[tingeling]

Hei

Tråden traff meg ganske godt. Jeg går for tiden rundt og er trist langt inn i margen... Har en samboer som jeg elsker og vil dele livet mitt med, og som sier og viser at han elsker og vil dele livet sitt med meg. Vi er 28 år begge to, i fast jobb etc og har vært sammen i 3 1/2 år. Og jeg vil gjerne være gift før jeg får barn, og gjerne ha barn om ikke alt for mange år. Men for ha er dette helt uaktuelt "nå og flere år fremover".

Resultatet er at jeg føler meg avvist, kjempe usikker etc. Selv om jeg vet at han elsker meg. Og det er ikke rasjonelt, jeg vet det. Men enten jeg vil det eller ikke så kjenner jeg klokken tikke ift barn, og når man har gått på p-piller mange år så tar det gjerne en stund før man får det til. Jeg har prøvd å forklare at dette er et behov som jeg kjenner fysisk så vel som psykisk, men han har rett og slett ikke lyst enda. Dette respekterer jeg, og jeg er jo glad for at han tar det seriøst, men det er fryktelig vanskelig akkurat nå. Jeg ville aldri finne på å forlate ham fordi han ikke vil gifte seg, men det gjør meg trist det også, fordi ekteskap i mine øyne betyr commitment. Selve bryllupet er egentlig ikke så viktig for meg, om det er stort eller lite / formelt eller uformelt bryr jeg meg ikke om, det er tryggheten jeg vil ha.

sorry... dette ble langt... ville egentlig bare si at det er vondt når man er på to forskjellige planeter...

Til trådstarter: ekteskap er viktig for noen, ikke for andre. Har vennepar hvor mannen har fridd etter et par måneder og dama har villet vente. Kjenner de som drømmer om et stort bryllup, og selv ønsker jeg meg bekreftelsen og den formelle tryggheten i et ekteskap uten at selve bryllupet er så viktig. Så dette varierer nok. Samtidig tror jeg kanskje at vi kvinner gjennom både arv og kultur er mer programmert til å ønske oss denne tryggheten?

Tingeling

[Varja]

Synes det er litt forskjell på hvor viktig det er å gifte seg, i betydningen å ha et stort bryllupp,og det å gifte seg for å leve sammen resten av livet. Jeg syntes det var viktig å gifte meg fordi jeg hadde funnet mannen i mitt liv som jeg vil bli gammel sammen med. Bryllupp derimot var ikke noe jeg drømte spesielt om. Vi giftet oss derfor veldig enkelt i en borgerlig seremoni uten noe fest etterpå. Syntes det var kjempefint likevel. Slekt og venner var imidlertid av den mening at det var selve brylluppet som var viktig. Fikk til og med høre at vi like gjerne kunne la vær å gifte oss når vi ikke skulle gjøre noe mer ut av det. :o

Altså, forskjell på å ønske å gifte seg for brylluppet skyld (som jeg ikke helt forstår logikken i) og å gifte seg for å dele livet med hverandre.

[Gjest Poirot]

Og jeg vil gjerne være gift før jeg får barn, og gjerne ha barn om ikke alt for mange år. Men for ha er dette helt uaktuelt "nå og flere år fremover".  

Resultatet er at jeg føler meg avvist, kjempe usikker etc. Selv om jeg vet at han elsker meg.

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det.