"Klart du finner en ny" hvorfor skriver alle det?

[AnonymBruker]

Har registrert at mange av de som skriver om brudd og kjærlighetssorg ofte får svar som: det er klart du finner en ny kjæreste, det finnes noen for alle, bare vent, plutselig dukker han opp osv.

Hvorfor svarer dere slik? Det er slettes ikke sikkert man finner en ny. For mitt vedkomne, og jeg er ikke alene, så har jeg vært ufrivillig singel i snart 20 år. Det er ingenting gale med utseendet mitt, jeg har god utdannelse, bra jobb hvor jeg tjener godt. Har flere gode venner og mange bekjente. Har 2 store barn som klarer seg godt. Jeg er nå 41 år og har altså vært alene veldig lenge. Jeg tviler sterkt på at det finnes noen for alle.

Må legge til at jeg har hatt forhold til 4 menn i denne perioden. Men ingen har ønsket å inngå et forpliktende forhold med meg.

Har også datet noe, men sluttet for lenge siden da selvtilliten når det gjelder menn og forhold er ikke-eksisterende.

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men blir så oppgitt av den type svar. Jeg et jo ikke alene i denne situasjonen. Selv om det heldigvis ikke et så mange av oss.

Anonymous poster hash: ca844...09b

[AnonymBruker]

Kanskje du ikke har lett nok? Det er jo igjen noen menn som ikke har barn eller kjæreste i 40 årene. Det kan jo fort bli en mann om du kanskje letter på kravene og ikke nekter å få ett til barn.

Anonymous poster hash: 5a52c...556

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg er 33 år, og har alltid vært singel. Har ikke vært i nærheten av et forhold engang ... ikke har jeg barn heller.

Jeg hater det når folk sier, "neste gang er det din tur å få barn"

"den rette dukker opp når du minst venter det"...

Anonymous poster hash: 42342...779

[Gjest Lille-pus]

Men, har dere tre AB'er så lang i denne tråden....

- har dere vært interessert i et nytt, forpliktende forhold med krav og forventinger og deling?

- eller har det vært minst like deilig å ha en eller flere solide, gode, trofaste venner som ikke stiller disse kravene til deg/dere og barna?

'Må' man ha en ny mann i huset på fulltid? - eller er det minst like greit å 'ha på deltid'? - og var deltidsønsket grunnen til at de ikke følte de kunne levere?

Edit: Manglet en bokstav.

Endret 16. juli 2014 av Lille-pus

[AnonymBruker]

Men, har dere tre AB'er så lang i denne tråden....

- har dere vært interessert i et nytt, forpliktende forhold med krav og forventinger og deling?

- eller har det vært minst like deilig å ha en eller flere solide, gode, trofaste venner som ikke stiller disse kravene til deg/dere og barna?

'Må' man ha en ny mann i huset på fulltid? - eller er det minst like greit å 'ha på deltid'? - og var deltidsønsket grunnen til at de ikke følte de kunne levere?

Edit: Manglet en bokstav.

Tingen er vel den i dag at folk er ganske flinke med å være rettferdige dagens husstander. Der en deler på ulikt arbeid, så det å ha en mann i hus er vel ikke akkurat en byrde ..., heller gjør det alt lettere. Mtp tungt arbeid.

Anonymous poster hash: 5a52c...556

[AnonymBruker]

Kanskje du ikke har lett nok? Det er jo igjen noen menn som ikke har barn eller kjæreste i 40 årene. Det kan jo fort bli en mann om du kanskje letter på kravene og ikke nekter å få ett til barn.

Anonymous poster hash: 5a52c...556

Tror ikke jeg har for høye krav, har lett for lite, eller at det har noe med barn/ikke barn å gjøre. De mennene jeg hadde et "liksom forhold" til var helt normale. Og jeg har vært sosial både med venner, jobb og fritidsaktiviteter. Når det gjelder barn har jeg aldri kommer så langt at det har vært snakk pm barn i det hele tatt.

Om det er noe gale med meg, og det er det sikkert, så tror jeg set må være den stadig økende redselen for å bli avvist. Det resulterer jo i at jeg ille tør kreve noe i en relasjon til en mann. Men tror ikke jeg er alene der.

Anonymous poster hash: 88048...c71

[AnonymBruker]

Vel, statistisk sett finner de fleste en ny etter et brudd, så jeg ser ingenting galt med å si det. Så er det også slik at alle som er lei seg etter et brudd tenker at de aldri opplever noe liknende igjen - man er jo irrasjonelt fortvilet i en slik situasjon.

At det finnes en for alle, er jo rent praktisk ganske sannsynlig. Det er jo ikke en horribel overvekt av kvinner i dette landet. At det finnes en perfekt person som vil komme dumpende i fanget ditt er ikke tilfelle, men muligheten er der. Og med passelige standarder, litt innsats og åpenhet er det mulig.

Som regel er det noen konkrete ting som er årsaken når noen ikke finner noen. F.eks. at man ikke treffer nok nye menn, at man ikke er åpen i sinn og kroppsspråk, at man ikke er så fysisk attraktiv som man kan bli, at man har for strenge krav, at man begår noen feil under datingen, ikke filtrerer ut riktig eller har sex for tidlig osv.

Det jeg ikke er enig i er utsagn som "bare vent å se!". Det krever litt innsats for suksess på datingmarkedet, akkurat som at det krever innsats å bygge sosiale bånd, holde på venner og ha suksess profesjonelt.

Anonymous poster hash: 2bd8b...a6a

[Gjest Riskjeks]

Sikkert fordi de aller fleste faktisk finner seg noen.

[AnonymBruker]

Ts, du skriver jo selv at du har gitt opp å date for lenge siden osv for du har ikke selvtillitt angående menn og forhold. Når man slutter å date, kan man heller ikke finne noen

Anonymous poster hash: db55b...3ec

[AnonymBruker]

Men, har dere tre AB'er så lang i denne tråden....

- har dere vært interessert i et nytt, forpliktende forhold med krav og forventinger og deling?

- eller har det vært minst like deilig å ha en eller flere solide, gode, trofaste venner som ikke stiller disse kravene til deg/dere og barna?

'Må' man ha en ny mann i huset på fulltid? - eller er det minst like greit å 'ha på deltid'? - og var deltidsønsket grunnen til at de ikke følte de kunne levere?

Edit: Manglet en bokstav.

Ts her

Dette skjønte jeg ikke helt, spør du om jeg har vært villig til å inngå forhold? Isåfall er svaret JA! Og har også kommunisert dette til de menn jeg har møtt og ønsker forhold til. Etter en tid såklart.

Har absolutt ikke ønsket en " deltidkjæresre" men var åpen for der før. Da barna var mindre og mer krevende.

Anonymous poster hash: 88048...c71

[AnonymBruker]

Ta igjen;

Poenget mitt er det at det slett ikke ordner seg for alle. Mange, og jeg med forblir singel i uoverskuelig fremtid. Da er det litt irriterende med alle som sier at klart du finner noen, set gjør alle, bare ta tiden til hjelp....

Anonymous poster hash: 88048...c71

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg er 33 år, og har alltid vært singel. Har ikke vært i nærheten av et forhold engang ... ikke har jeg barn heller.

Jeg hater det når folk sier, "neste gang er det din tur å få barn"

"den rette dukker opp når du minst venter det"...

Anonymous poster hash: 42342...779

Samme her.

Anonymous poster hash: e637b...d8e

[AnonymBruker]

Ts, du skriver jo selv at du har gitt opp å date for lenge siden osv for du har ikke selvtillitt angående menn og forhold. Når man slutter å date, kan man heller ikke finne noen

Anonymous poster hash: db55b...3ec

Dating for meg er synonymt med nettdating, og det har jeg ikke selvtillit til rett og slett. Tør på en måte ikke "selge" meg slik det krever lenger. Jeg møter mange menn til daglig da jeg jobber i et mannsdominert miljø. Hadde jeg blitt bedt ut av noen jeg hadde en relasjon til irl hadde det vært noe annet. Men det skjer ikke. Men så har jeg lett for å gå inn i en kompisrolle. Føler jeg ikke aner hvordan man flørter lenger, eller tør ikke kanskje. Mulig jeg er blitt veldig tilbakeholden av redsel for å bli avvist.

Anonymous poster hash: 88048...c71

[AnonymBruker]

Nå har vel folk litt ulikt syn på hvordan hele datingmarkedet fungerer. Jeg kjenner noen kvinner (dog det er også tilfelle for menn) som ser på det hele som et lotteri. Man er enten heldig og finner noen perfekte eller man er uheldig og forblir alene. Det hele er bare et skjebnespill der man ikke kunne gjort noe annerledes.

Det er synd at ikke flere har en holdning til det å treffe den rette som noe man må gå inn for. Man kan ikke få noen til å forelske seg i en, men man er ansvarlig for sitt eget datingliv og det er egentlig ikke tilfeldigheter. Det er synd at ikke flere oppdrar barna sine til å naturlig forholde seg til motsatte kjonn, gir dem noen regler for hvordan dating skal foregå, hvordan man skal bli kjent med hverandre og hvordan man skal filterere ut de som ikke er rett.

De fleste leter fullstendig i blinde og mange tar ikke til seg feilene de har begått tidligere heller. Man kan risikere å stå der med den biologiske klokken rennende ut uten engang å vite hvordan man skal lese en manns interesse eller vise at man liker ham. Mange av disse "leksene" skal man helst få unnagjort i tyveårene - da har man tid.

Anonymous poster hash: 2bd8b...a6a

[AnonymBruker]

Man kan risikere å stå der med den biologiske klokken rennende ut uten engang å vite hvordan man skal lese en manns interesse eller vise at man liker ham. Mange av disse "leksene" skal man helst få unnagjort i tyveårene - da har man tid.

Anonymous poster hash: 2bd8b...a6a

[Gjest Lille-pus]

Ts her

Dette skjønte jeg ikke helt, spør du om jeg har vært villig til å inngå forhold? Isåfall er svaret JA! Og har også kommunisert dette til de menn jeg har møtt og ønsker forhold til. Etter en tid såklart.

Har absolutt ikke ønsket en " deltidkjæresre" men var åpen for der før. Da barna var mindre og mer krevende.

Anonymous poster hash: 88048...c71

Ikke alle har hverken tid eller anledning til å fylle en fulltidsstilling som ekstemann . Det kan være georgafiske avstander, jobb, andre forpliktelser (barn fra et tidligere ekteskap, søsken som av ulike grunner trenger sin bror osv.)

Det var defor jeg spurte, - fordi ingen av disse 'hindringene' trenger å være hindringer med mindre man (fra den ene eller andre siden) legger rigide krav.

Det høres ikke helt slik ut., men jeg forstår du kanskje ønsker deg en 'ny' ektemann.

- for mange er det forståelig, ingen forkleinelse herfra.

De er der ute altså. Lekne og reiselystne, varme og kjælne... men selvsagt også krevende noen av dem. Ikke alle hverken kan eller ønsker å gå inn ireprisesetting som ektemann... noen forelsker seg dypt og indelig.. men trenger luft under vingene...de vil dø om de må tilbringe hver dag sammen med den de elsker... de trenger å kjenne på lengselen.. gløden... gleden..

Hvor man skal treffe dem? Ikke på de tradisjonelle nettdatingstedene ihvertfall... hobby er jo et oppbrukt tema... et kokkekurs, dansekurs, dykkekurs, fjelltur med Turistforeningen? Lokale kunstforeningen? En frivillig organisasjon for dyrevern røde kors eller hva du føler for.

Det er viktig at det ikke blir et sted for å møte en ny mann... men et sted for å hente egen glede. Med glede stråler de fleste, og det er lite som er så tiltrekkende som mennesker som stråler.

[AnonymBruker]

Man kan risikere å stå der med den biologiske klokken rennende ut uten engang å vite hvordan man skal lese en manns interesse eller vise at man liker ham. Mange av disse "leksene" skal man helst få unnagjort i tyveårene - da har man tid.

Anonymous poster hash: 2bd8b...a6a

Ja, men hvordan leser man interesse da? Jeg aner virkelig ikke, kan man lære det? Vet vel heller ikke hvordan man viser interesse selv...

Anonymous poster hash: 88048...c71

[Surriball]

De aller fleste finner jo en ny. Det handler bare om å oppfatte tegn på interesse og være åpen for nye muligheter. Og å ikke lyse desperat (type scanne og vurdere alle menn i rommet). Menn dukker opp når man minst venter det, er min erfaring, men man må sette seg selv i situasjoner hvor man møter nye folk. Smile mye

[AnonymBruker]

De aller fleste finner jo en ny. Det handler bare om å oppfatte tegn på interesse og være åpen for nye muligheter. Og å ikke lyse desperat (type scanne og vurdere alle menn i rommet). Menn dukker opp når man minst venter det, er min erfaring, men man må sette seg selv i situasjoner hvor man møter nye folk. Smile mye

Mulig de fleste gjør det..

Poenget er at det også er mange som aldri finner noen og lever hele livet alene. Det blir flere og flere av dem.

Anonymous poster hash: 44b14...abe

[Cata]

Ta igjen;

Poenget mitt er det at det slett ikke ordner seg for alle. Mange, og jeg med forblir singel i uoverskuelig fremtid. Da er det litt irriterende med alle som sier at klart du finner noen, set gjør alle, bare ta tiden til hjelp....

Anonymous poster hash: 88048...c71

Signerer denne. Det er rimelig mange år siden jeg passerte 40 og det har enda ikke ordnet seg. Noensinne. Opp gjennom årene har det vært noen få forhold, men aldri noen som har vart mer enn 3 år og aldri tale om samboerskap.

"Du finner nok noen"

"Det er en for alle".

Jepp, mulig det, men hjelper ikke hvis han sitter på motsatt kant av landet og våre veier aldri møtes....

Klart, jeg kunne fått både 20, 30 og 40 årskrise og kastet meg ut i frenetisk mannejakt. I allfall i teorien. I praksis, neppe. Dels er jeg ikke den typen som liker å fly ut på byen. Aldri vært. Dels ville jeg i så fall sannsynligvis funnet en som, vel, likte utelivet og som derfor ville vært dårlig match med meg. Og så vet vi jo alle det tredje mantraet: "Menn liker ikke desperate kvinner." Hvor desperat virker man ikke hvis man går ut for å "jakte" på menn?

Gå på date? Joda, jeg kunne gjerne det, jeg, hvis fyren var hyggelig og noen faktisk inviterte meg. Vel, det har skjedd en gang i mitt liv, og fyren var definitivt et feilgrep. Takk, det var den ene daten, det. Niks fler sjanser i så måte - i allfall ikke ennå.

Mitt eneste "håp" i så måte er den kjekke eldre enkemannen i naborommet på sykehjemmet - om en 30-40 år. Vi får bare håpe at ikke vi begge er for senile til å tenke i de baner når den tid kommer. Og at vi fremdeles kan stå på beina (behørig støttet til rullatoren) slik at vi faktisk kommer til å møtes i korridoren.