Synes du venninnene dine har blitt kjedeligere etter at de fikk barn?

[AnonymBruker]

Jeg regner med mange blir provosert av dette innlegget, men lurer på om det er flere med meg i dette landet som synes jenter/damer blir så kjedelige av å få barn. Jeg merker sånn forskjell på venninnen mine nå etter at de har fått barn i forhold til før. Da var det tid til hobbyer og reising , nå er det ingen hobbyer lengre. Kun barn og barnesnakk. Jeg er overhode ikke interessert i å snakke om barn eller graviditet , og faller veldig utenfor. Vanskelig å få de med på en liten hyttetur , og å snakke om andre ting. Heldigvis forandrer de seg når barnet er ca 12 år. Noe skjer da, og de begynner å ta opp hobbyer og bli seg selv igjen. Heldigvis! Jeg skjønner at det er mye arbeid og sånn, men hvorfor mister de seg selv helt ? Jeg synes det er slitsomt med barn, og kjedelig når de er med. Vil helst treffe venninnen mine uten barn. Det er sikkert egoistisk, men for meg som aldri har interessert meg for barn, så er det best slik. Jeg synes barnet tar all oppmerksomheten . Vet det er stygt å si, men sånn er det.Andre som har det likedan, eller er jeg den eneste her som tenker sånn?

Anonymous poster hash: 13b9b...3e3

[AnonymBruker]

Jeg må faktisk si meg litt enig. Jeg har et par venninner med barn, og dersom vi skal møtes og de tar med barnet får vi nesten ikke pratet for barnet avbryter samtalen vår hele tiden med gråt, hyling eller annet. De har også sluttet å gå ut på byen omtrent og vil som regel kun ha hjemmekvelder, og de har tilgang til barnevakt.

Nei, dere med barn. Jeg skjønner dere er forelsket og sterkt knyttet til barnet deres, men hver så snill og sett av en venninne kveld et par ganger i året (uten barn)!

Anonymous poster hash: 73183...350

[AnonymBruker]

Synes det er store forskjeller. Hovedparten blir "kjedelige", men jeg har også venner/vennepar/venninner som gjør de samme tingene som før og har andre temaer å snakke om enn bare barna.

Anonymous poster hash: f9883...a8f

[Anglofil]

Nei, det synes jeg ikke.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Ja, men jeg anser det som naturlig. Barn krever mye oppmerksomhet, energi og dedikasjon. De snakker om barn fordi det er det som opptar dem. Jeg kommer antakeligvis til å bli likedan når jeg en gang for barn, selv om jeg nå tenker at jeg kommer til å holde på med de samme aktivitetene..

Selvsagt er det forskjellig fra person til person, og noen holder fortsatt på med trening og noen venninnetreff, naturlig nok. Men det er ingenting rart ved at barn står i fokus.

Anonymous poster hash: a3481...e39

[AnonymBruker]

De er veldig kjedelige, ja. Jeg rekker ikke engang å spørre hvordan barnet har det, for alle detaljer må deles med en gang. Og å spørre tilbake om mitt liv "glemmer" de visst. De holder seg bare med mannen og andre venninner med barn, så jeg er ganske ensom for tiden. Skulle tro 10 års vennskap betød litt.

Anonymous poster hash: 3dd76...e2c

[Duckie]

Ja jeg er enig. Men forstår det jo også, livet blir jo snudd på hodet når man får barn. De venninnene mine som har barn har kun små barn enda, så jeg håper at vi kan gå tilbake til det gode gamle når barna er litt eldre og klarer seg selv i større grad. Dette må da skje før de blir 12 år!? I mellomtiden får de heller få lov til å være litt kjedelige og ha fokus på barna.

[Biloba]

Noen har blitt kjedeligere, på den måten at det blir for mye snakk om barnerelaterte ting. Andre klarer å balansere det bedre, og snakke litt om hva som skjer ellers i livet og felles interesser også. Jeg vil gjerne høre om deres familie så lenge det ikke tar helt overhånd. Barn er et interessant samtaleemne, bare det ikke blir det eneste samtaleemnet.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig. Jeg har forståelse for at det blir slik, men interessant er det ikke.

Anonymous poster hash: b5c5d...76c

[AnonymBruker]

Jeg er enig. Til en viss grad har jeg forståelse for at barn tar tid, men det finnes grenser. Blir veldig fort lei av snakk om barn, det kan bli vel mye. Vil ikke ha barn selv, så da reagerer jeg vel ekstra.

Anonymous poster hash: 7e891...fc1

[Gjest Kaffelattn]

Jeg regner med mange blir provosert av dette innlegget, men lurer på om det er flere med meg i dette landet som synes jenter/damer blir så kjedelige av å få barn. Jeg merker sånn forskjell på venninnen mine nå etter at de har fått barn i forhold til før. Da var det tid til hobbyer og reising , nå er det ingen hobbyer lengre. Kun barn og barnesnakk. Jeg er overhode ikke interessert i å snakke om barn eller graviditet , og faller veldig utenfor. Vanskelig å få de med på en liten hyttetur , og å snakke om andre ting. Heldigvis forandrer de seg når barnet er ca 12 år. Noe skjer da, og de begynner å ta opp hobbyer og bli seg selv igjen. Heldigvis! Jeg skjønner at det er mye arbeid og sånn, men hvorfor mister de seg selv helt ? Jeg synes det er slitsomt med barn, og kjedelig når de er med. Vil helst treffe venninnen mine uten barn. Det er sikkert egoistisk, men for meg som aldri har interessert meg for barn, så er det best slik. Jeg synes barnet tar all oppmerksomheten . Vet det er stygt å si, men sånn er det.Andre som har det likedan, eller er jeg den eneste her som tenker sånn?

Anonymous poster hash: 13b9b...3e3

Jeg forstår deg godt og var og er enig med deg.

Selv har jeg fått barn (fikk de planlagt og sent) og er nå 40++

Var selvsagt en grunn til at jeg fikk de "sent" da jeg tenkte det samme som deg og også at jeg ville bo i utlandet, reise en del og leve slik jeg ville med kun meg selv å tenke på.

Overgangen til barn ble og er enorm.

Jeg er glad for at jeg har fått barn og elsker de over alt.

Men - jeg ville fint ha vært minst like lykkelig uten! På en annen måte men like bra.

Jeg står for valget mitt men vil fortelle deg at det er mye arbeid og det tar år før man kan finne tilbake til seg selv. Men man kan det også:-)

Jeg snakket aldri om graviditet og slikt med andre da jeg ventet barn og når jeg av og til treffer venninner som av ymse grunner ikke har barn (men hund) så snakker jeg ikke om barn. Men da behøver faktisk ikke hundeeiere snakke så mye om hunden sin heller!

Ja, vi blir nok litt kjedeligere. Men mange var vel kjedelig fra før av? Blir lettere når barna starter i barnehage, SFO og skole osv. da har man litt space.

Så blir det familieferie og familiehendelser.

For tiden er det få venninner og slikt. Det gjelder å avtale noe utenfor familien selv om det ikke blir så ofte.

Er man spennende så er man det, familie eller ikke.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er kjedelig å høre om venninners evige mas om slemme gutter/ hookups/ingen har tid til meg..

At de uten barn oppfatter livet med barn som kjedelig, sier mer om de. Jeg har ikke barn, men syns nå barneprat har noe interessant/nyttig med seg, jeg bryr meg lite om fyllahistorier for 3. gang på en uke...

Anonymous poster hash: e45fa...1ce

[Duckie]

For min del er det ikke nødvendigvis all barnepraten som er problemet, det er begrensningene rundt det sosiale. Å ikke lengre spontant kunne ta et glass rødvin eller fem mens vi skravler ut i de sene nattetimer, ikke plutselig kunne benytte seg av et knalltilbud på ferietur en uke, at alt må planlegges. Hobbier man har delt går ut, fordi barna plutselig tar all tid. At de plutselig har mye mindre tid til venner enn hva de hadde før de stiftet familie. Som sagt forstår jeg situasjonen, men håper at vi kan få tilbake litt av dette etterhvert som barna blir eldre.

[plix]

Det er forskjell på å bli kjedelig og å endre interesser, min oppfatning er at mange av mine venninner som har fått barn har fått sine liv endret, også dermed noen interesser på hva fritiden brukes på.

Deriblant meg selv. Selv om jeg har fått barn har jeg da ikke blitt kjedelig, eller forandret meg drastisk. Ihvertfall ikke ifølge mine venninner, vi samles fortsatt til trening, sosiale kvelder og festligheter. At jeg ikke kan være like impulsiv som før er ikke et problem. Vi deler da med hverandre om alt mulig som skjer i livet vårt som før, selv om mitt (og et par andres liv) liv inneholder et barn eller fler i dagliglivet evner da vi å snakke om alt mulig annet også

Men kanskje tråden er myntet på de som har fått barn og "kun" snakker om barn, men ikke viser interesse ovenfor livet til sine venninner som ikke har fått barn? Isåfall forstår jeg det godt, har noen erfaringer med tidligere venninner som har fått barn og plutselig ikke ønsker å beholde venner som ikke har barn. Eller det egentlige problemet var vel ikke manglende interesse for venner, men ønsker om å finne seg ny omgangskrets med flere barn kanskje. Går begge veier, den der. Forskjellige interesser og prioriteringer kan føre til at den ene parten synes den andre er kjedelig...

Da jeg selv fikk barn ville plutselig den ene tidligere venninnen finne på så mye, men der sa jeg bare vennlig ifra at om jeg ikke var ønsket som barnløs, så var våre interesser allerede såpass forskjellige. "Nå som du også har barn kan vi henge ilag igjen" var ikke grunnlag for et godt vennskap spør du meg.

[AnonymBruker]

Synes egentlig det er superbra at de velger å prioritere barnet sitt. At de ikke ender opp med så full timeplan fordi de må realisere seg selv at barnet blir "lagt bort". Det er noen år av livet sitt de velger å gjøre det, så jeg tenker bare kjør på, og tid til seg selv kan de ta senere. Selvfølgelig annerledes om de klager støtt og stadig på at de ikke har tid til seg selv. Men ja til foreldre som tar seg tid til barna sine!

Anonymous poster hash: ed591...7c0

[Apehjerne]

Ja, men jeg anser det som naturlig. Barn krever mye oppmerksomhet, energi og dedikasjon. De snakker om barn fordi det er det som opptar dem. Jeg kommer antakeligvis til å bli likedan når jeg en gang for barn, selv om jeg nå tenker at jeg kommer til å holde på med de samme aktivitetene..

Selvsagt er det forskjellig fra person til person, og noen holder fortsatt på med trening og noen venninnetreff, naturlig nok. Men det er ingenting rart ved at barn står i fokus.

Anonymous poster hash: a3481...e39

jada, barn krever oppmerksomhet, energi og dedikasjon. men ikke 100% av tiden. jeg har venninner som fint greier å balansere familieliv og sitt individuelle liv.

nei det er sikkert ikke rart at barn står i fokus men det er neppe sunt når de står i fokus 100% av tiden

[Sunbeam]

Til dels enig , TS. Jeg er vel den i venninnegjengen med minst interesse for barn. Har et par nære venninner som har fått barn. Den ene er nyfødt så der vet jeg ikke enda, men den andre venninnen kan fint foreslå ting å finne på hvor hun skaffer barnevakt selv om vi bare skal på café. Jeg synes lille gutten er søt og noen ganger er han med, andre ganger ikke, det er helt opp til henne.

Men jeg tåler dårlig baby- og graviditetsprat i mange timer. Og det tar de heldigvis hensyn til

[StellinaX]

Jeg har venninner i begge ender av skalaen. Er alene med barn selv, og prioriterer både barna og vennene mine. Trener nesten daglig- igjen, det er en prioritering- og forsøker å få til treff, byturer, reiser (venninneturer og reiser med barna). Er ikke like fleksibel lenger som før- sånn er det bare. Men kjedelig? Ikke mer kjedelig enn jeg var før i så fall.

Når man er alene med barn, så må de nødvendigvis være rundt oss ved en del anledninger. Og å ha venninner på besøk som ikke liker barn, ser jeg ikke noe poeng med. Man trenger ikke å elske barna mine slik jeg gjør, men at man passer på at de ikke føler seg til bry, er et absolutt minimumskrav. Hadde jeg derfor hatt venninner med samme innstilling som du, så hadde nok det vært grunn nok for at jeg ikke ville orket å være så mye med deg. Og derav kanskje bli oppfattet som kjedelig?

Jeg tilpasser meg barna mine og de tilpasser seg meg. Jeg har aldri akseptert at 'barn er en begrensende faktor'- jeg gjør det jeg ville gjort ellers i livet, med noen tilpasninger naturligvis.

Jeg har venninner som har gått i den komplette mamma-boblen, drit kjedelig for min del. Men jeg har også venninner som har gått i den komplette tøffel-boblen (uten barn), like forbaska kjedelig det.

De jeg prioriterer i mitt liv, prioriterer meg tilbake, barn eller ei.

[Gjest Lypcha]

De vennene jeg har med barn har jeg ikke kjent før de fikk barn. Det er mennesker jeg har blitt kjent med etter jeg selv fikk barn.

Jeg kan jo svare det jeg tror mine venner tenker om meg. Jeg vet noen av de mener jeg er blitt kjedeligere. Jeg har ikke like ofte tid til å være med på ting, og hvis jeg først er med så må det litt mer planlegging til.

Jeg føler ikke at jeg har blitt mer kjedelig (jeg er den samme), men jeg prioriterer annerledes.

[Hattifnatten]

De er veldig kjedelige, ja. Jeg rekker ikke engang å spørre hvordan barnet har det, for alle detaljer må deles med en gang. Og å spørre tilbake om mitt liv "glemmer" de visst. De holder seg bare med mannen og andre venninner med barn, så jeg er ganske ensom for tiden. Skulle tro 10 års vennskap betød litt.

Anonymous poster hash: 3dd76...e2c

Det er jo ikke så rart om de velger andre venninner med barn, når du synes livet deres, og dere samtaletemaer er kjedelige.