Noen som lider av/har kommet over frykt for forpliktelse eller forhold?

[AnonymBruker]

Jeg er ei kvinne som tror jeg "lider" av dette. Jeg er ganske kynisk av natur og trives på en måte godt som jeg har det nå, som singel. Jeg ønsker ikke noe forhold for øyeblikket. Det som bekymrer meg litt derimot, er om det kommer til å være slik for alltid eller om jeg vil klare å endre meg og tørre å prøve på et seriøst forhold en gang i fremtiden.

Det bunner vel mye i at jeg ikke tror jeg er egnet for det. Jeg er ganske sikker på at jeg ville vært en elendig kjæreste, og ønsker ikke å "utsette" noen for det, heller. Jeg tror ikke jeg klarer å bry meg nok og ta nok hensyn til andre rundt meg. Jeg klarer ikke være romantisk, jeg klarer ikke bli sjalu, jeg er alltid letta hvis noen jeg ligger med ligger med andre.

Er det noen andre som er sånn/har vært sånn? Noen som har vokst fra det og blitt seriøs med årene?

Anonymous poster hash: fe943...5a6

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg også på!

Anonymous poster hash: 06266...fed

[Meline37]

Jeg er ei kvinne som tror jeg "lider" av dette. Jeg er ganske kynisk av natur og trives på en måte godt som jeg har det nå, som singel. Jeg ønsker ikke noe forhold for øyeblikket. Det som bekymrer meg litt derimot, er om det kommer til å være slik for alltid eller om jeg vil klare å endre meg og tørre å prøve på et seriøst forhold en gang i fremtiden.

Det bunner vel mye i at jeg ikke tror jeg er egnet for det. Jeg er ganske sikker på at jeg ville vært en elendig kjæreste, og ønsker ikke å "utsette" noen for det, heller. Jeg tror ikke jeg klarer å bry meg nok og ta nok hensyn til andre rundt meg. Jeg klarer ikke være romantisk, jeg klarer ikke bli sjalu, jeg er alltid letta hvis noen jeg ligger med ligger med andre.

Er det noen andre som er sånn/har vært sånn? Noen som har vokst fra det og blitt seriøs med årene?

Anonymous poster hash: fe943...5a6

Jeg har det litt sånn. Jeg har forferdelig lyst på et familieliv.Har levd et familieliv før, og har to barn. Men..... etter at jeg ble singel så har jeg blitt sånn at jeg er bare glad når jeg kan løpe til mitt eget igjen, eller når han går. Altså sånn føltes det da jeg hadde en mann jeg datet eller var "kjæreste" med i en periode etter at ekssamboeren brøt med meg.

Jeg tenker samme tanken: Kan jeg klare å leve sammenmed en mann igjen? Kan jeg klare å innrette meg? Jeg føler at jeg har blitt mer bestemt på hva jeg vil, hvor jeg skal dra på ferier, hva jeg skal gjøre til dagen osv. Men har troen på at hvis jeg blir skikkelig forelsket igjen så vil jeg nok klare dette

[Peter42]

Høres ut som det ligger mye sårbarhet bak her. Tror ikke du skal tenke så mye på om du vil klare å fungere i et forhold igjen. Bruk tiden på deg selv. Finn din indre styrke, finn interesser og annet som gir deg mening i livet. Slipp tankene rundt jakten på kjæreste så dukker plutselig en dag drømmemannen opp