Vurderer å gå fra samboeren min

[AnonymBruker]

Jeg vurderer å gå fra samboeren min. Vi har vært sammen siden jeg var 18, jeg er 32 nå, så jeg har ikke gjort dette før… Føler meg veldig usikker på mange ting, blant annet min egen samvittighet.

Jeg vet at jeg VIL gå fra ham, men er allikevel livredd for å faktisk gjennomføre det. Ikke på grunn av meg – jeg vet at jeg kommer til å klare meg helt fint, men er mer bekymret for ham.

For det første; huset. Han eier et hus som vi begge bor i. Planen hans er at jeg skal kjøpe meg inn og at vi skal bygge på huset o.s.v., men jeg vil ikke. Han irriterer seg over at jeg ikke viser noe initiativ – grunnen er jo at jeg ikke har antydning til ønske om å kjøpe meg inn da jeg ikke vil bo i den lille bygda vi bor i (er byjente) og heller ikke vil fortsette forholdet mitt til samboeren. Kjøper jeg meg inn så er jeg mye mer bundet fast. Vi vil ingen av de samme tingene, og det er alltid jeg som må kompromisse. Anyway. Jeg eier altså ingenting av dette huset – men han har byttet jobb og gått ned i lønn etter at han tok opp lånet sitt, og kommer til å slite med å betale lånet alene. Vi er på slutten av en oppussing, så å selge huset nå vil ikke lønne seg for ham.

Han har slitt med depresjoner. Jeg har lurt på om dette er fordi han også innerst inne vet at vi to ikke hører sammen, og har luftet tanken for ham. Innimellom tenker jeg at hvis jeg går fra ham så vil han etter en liten stund få det veldig mye bedre fordi han slipper å bli tynget ned av en person som ikke drar sin del av lasset i den retningen han vil – han vil ha barn, han vil bo øde og forlatt ute på landet, han vil ha hytte og båt og det som «verre» er – jeg vil ingen av disse tingene og klarer derfor heller ikke å være så entusiastisk for det. Men som oftest tenker jeg bare at sjansen er veldig stor for at han kravler helt inn i seg selv og blir enda mer usosial, sinna, frustrert og negativ enn han allerede er, hvis jeg flytter. Jeg er i overkant positiv og bekymringsløs (selv om dette ikke høres sånn ut i dette innlegget) og jeg vet at det har en oppløftende effekt på ham.

Han reagerer som sagt på det aller meste med blindt raseri, og jeg sliter med å takle det spesielt godt etter så mange år. Faren min er også en hissigpropp, så jeg fikser ikke ubegrunnet sinne. Gruer meg derfor intenst til å snakke med ham om at jeg vil gå fra ham – ikke fordi jeg er redd for at han skal slå meg, det vil han ikke gjøre, men fordi han er en bitter og tidvis hevngjerrig type, og jeg ser for meg at han kan bli så sint at han f.eks. vil gjøre mye for å spre eder og galle for meg i fremtiden. I tillegg er jeg livredd for at han skal bli deprimert og miste all livsgnist. Jeg har sett ham sånn før og vil ikke forårsake det. Vet ikke om han klarer å komme seg opp igjen derfra alene.

Sliter med å sortere tankene mine – jeg har en snill, god og smart mann som elsker meg, men vi er så ulike at jeg ikke klarer å leve med det. Skulle så gjerne forklart ham akkurat hva jeg tenker, men tror ikke at han klarer å holde seg rolig lenge nok til å høre på meg.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men hvis noen har noe å si så blir jeg glad for alt.

Anonymous poster hash: 4bdfb...8cc

Anonymous poster hash: 4bdfb...8cc

[AnonymBruker]

Har dessverre ingen gode råd, er i en temmelig lik situasjon selv. Mistrives på bygda og lengter tilbake til byen og kulturlivet...

Anonymous poster hash: e642e...4d3

[AnonymBruker]

Selvsagt skal du ikke ofre deg for en mann du ikke vil bo med. Om han klarer seg både økonomisk og mentalt er ikke ditt ansvar. Du kan jo ikke bli boende hos han fordi at du er redd for at han blir deprimert. Har han lett for å bli det vil du likevel måtte leve med det til tider hvis du velger å leve sammen med han.

Dere har jo holdt sammen noen år, lurer derfor på om ikke du har lagt noen penger i huset? Selv om han har kjøpt det, har vel ikke du bodd gratis? Å dine bidrag har kanskje sørget for at han har klart å beholde huset hittil. Kan hende at han må kjøpe ut deg hvis du har lagt noen penger i huset.

Anonymous poster hash: d0dc6...8e2

[GammelKaktus]

Du må sette deg selv først, ingen andre som gjør det.

Greit nok hvis du vil hjelpe han litt på veien men ikke på bekostning av deg selv.

Det beste ville nok være å gjøre det slutt hardt og brutalt. Komme deg vekk så fort du har mulighet så han ikke trykker deg ned mens du holder på å flytte.

[AnonymBruker]

Har nettopp kommet meg utav en situasjon som er ganske så lik din. Da følte jeg forholdet hadde gått alt for lenge på overtid. Problemet var at han følte ikke det samme, han er(var) fortsatt stormforelsket i meg, mens jeg, akkurat som deg, slet med å "involvere" meg i forholdet(jeg visste jo uansett at det ikke var noe håp der.

Det var rett og slett alt for store motsetninger om det meste, ingen ting til felles, inegn felles venner/bekjente og ikke felles mål for fremtiden. Han vil bo i byen, jeg på landet.

Til slutt tok jeg steget og dro fra han. Det var tøft for jeg vet jo at han fortsatt elsker meg, og vil han jo ikke noe vondt. Men for meg hadde dette forholdet vært dødt i godt og vel et år(men hadde det litt for behagelig praktisk sett til at jeg gjorde noe med det, utrolig feigt av meg).

Nå, har jeg det helt fantastisk. Ikke noe kjærlighetssorg her i gården nei(har til og med begynt å "date", selvom kanskje mange mener det er for tidlig). Men han sliter dessverre veldig da. Han vet at det ikke er noe håp om at vi blir sammen, men han har det likevel tungt. Kjenner jeg sliter litt med å "trøste" han, og late som jeg også har det fælt når sannheten er en helt annen..

Anonymous poster hash: 046a6...803

[Peter42]

Du har vel egentlig svart på ditt eget spørsmål, men kan anbefale deg å kontakte en familieterapeut som kan hjelpe deg/dere i å avslutte forholdet..

Peter