Utbrent! Hva nå?

[AnonymBruker]

Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne og hva jeg forventer utav dette innlegget.

For over syv år siden skilte jeg meg fra min eksmann og barn til mine to barn. Rundt den tiden ble jeg kjent med en mann på nettet som jeg tross avstand og kulturforskjeller klikket med.

Har hatt av og på forhold til den nye mannen i fire-fem år, til vi endelig gikk for det og giftet oss. Ikke lenge etter fikk vi et barn sammen. Avstanden ble noe kortere, men forholdet ble mer komplisert og ekstremt krevende.

Det er jeg som står for alt i forholdet, og jeg mener alt! Jeg må pendle, jeg må bidra økonomisk, jeg må være uendelig tålmodig med han fordi han befinner seg i et nytt land.

Jeg får ingenting utav dette selv, han lover at det blir bedre og vi begge ser fram til den tid, men den tiden virker så langt langt borte. Det har gått snart tre år og jeg pendler fortsatt mellom to land. Jeg sørge for at han har tak over hodet, at han har kontakt med barnet og at han har penger til mat når han er uten jobb.

Alt jeg får av han er sinne og aggresjon eller total stillhet. Nå er jeg og alle barna med ham, for at vi for første gang skal tilbringe tid som en familie. Planen var/er å være sammen en måned i sommer, men etter mindre to uker, tror jeg ikke jeg orker å være her.

Han finnes ikke lykkelig. Er konstant sint og kjefter. Vi kan ikke utveksle to ord uten å krangle. Han vet selv at han har sinneproblemer, men skylder på omstendighetene i hans liv i nytt land uten nettverk, jobb eller noe som helst. Jeg forstår det, men nå bedrer ting seg for ham, han har en midlertidig jobb, jeg har leiet en leilighet for ham, som han bare skal betale en brøkdel av leien. Vi er her med ham, jeg er jo her hele tiden, men nå har vi muligheten til å bo sammen alle sammen. Men det er ikke som jeg trodde.

Vi snakket sammen for noen dager siden og han innrømmer han har et problem, men virker ikke som han er så keen på å gjøre noe med ded. Han forventet at jeg skal forstå ham og at jeg skal roe ham ned, men hvor mange sinneutbrudd skal jeg håndtere daglig? Og hva med barna?

Jeg har bare lyst til pakke sammen å dra hjem NÅ! Men hva skal jeg si til barna? Og hva skal jeg gjøre med denne mannen i framtiden? Jeg er virkelig sliten og aner ikke hva jeg skal gjøre!

Sorry for lang og rotete post.

Anonymous poster hash: 9a7e0...75d

[^me^]

Jeg har bare lyst til pakke sammen å dra hjem NÅ!

dette er hjertet som prøver og fortelle deg noe. du må tenke på deg og barna her. du trenger ikke denne mannen i livet ditt, barna trenger ikke en mamma som er utbrent, ulykkelig og i et meget dårlig ekteskap.

1. pakk kofferten

2. skriv et brev til mannen om hvorfor du gjør dette

3. ta med barna

4. begynn på nytt og få deg selv samlet igjen i norge

5. ikke returner til denne mannen

barna har det bedre med en mor som er alenemor men er lykkelig og i rolige omgivelser og viser at hun kan ta grep over sitt eget liv enn en mor som er med en mann men er ulykkelig og viser at hun ikke kan gjøre noe med det.

Endret 14. juli 2014 av ^me^

[AnonymBruker]

dette er hjertet som prøver og fortelle deg noe. du må tenke på deg og barna her. du trenger ikke denne mannen i livet ditt, barna trenger ikke en mamma som er utbrent, ulykkelig og i et meget dårlig ekteskap.

1. pakk kofferten

2. skriv et brev til mannen om hvorfor du gjør dette

3. ta med barna

4. begynn på nytt og få deg selv samlet igjen i norge

5. ikke returner til denne mannen

barna har det bedre med en mor som er alenemor men er lykkelig og i rolige omgivelser og viser at hun kan ta grep over sitt eget liv enn en mor som er med en mann men er ulykkelig og viser at hun ikke kan gjøre noe med det.

Tusen takk for svar

Jeg vil og skal gjøre det. Men det er mer komplisert enn å bare dra å begynne på nytt uten vesentlige juridiske konsekvenser. Vi er gift og har et barn sammen. Jeg har ikke registrert hverken ekteskap eller faenskap i Norge, fordi jeg ville ikke at han skal ta barnet mitt til sitt hjemland. Men vi registrerte begge deler i det landet han bor i nå, for at han kan søke oppholdstillatelse osv. Om jeg drar og forklarer at jeg ikke orker mer, kommer han til å si hva med barnet mitt? Om jeg sier du får samvær osv med h*n når du får livet ditt på stell, sier han at det var meg som skulle hjelpe ham med papirer. Og om jeg ikke gjør det, så skal han kreve at barnet blir igjen i dette landet. Jeg spurte en advokat her, og hun bekrefter at jeg ikke får lov å ta med barnet ut av landet uten hans samtykke. Barnet er registrert bosatt i Norge, men vi har pendlet og jeg har en deltidsjobb her for at han skal få oppholdstillatelse. Jeg har på en måte to liv, alt dette pga ham. Og han verken viser takknemlighet eller behandler meg rett. Men alt i alt, er det meg som har vært så dum, at jeg har rotet det til skikkelig og er nå redd hva det skal føre til! Huff!!!

Anonymous poster hash: 9a7e0...75d

[AnonymBruker]

*farskap

Anonymous poster hash: 9a7e0...75d

[AnonymBruker]

*farskap

Anonymous poster hash: 9a7e0...75d

Den autocorrect var bra og passet bra!

Ellers er jeg veldig enig med svar nr 1, du må komme deg hjem til Norge.

Er barnet bosatt i Norge har du jo ikke problemer med å få det inn til Norge.

Er farens opphold avhengig av din deltidsjobb der og deg? Da er det greit om du får slutt på dette før han opparbeider selvstendig rett til å være der.

Kan du få ringt til advokat hjemme i Norge? Forhørt deg om hva du kan gjøre. Pass på at mannen din ikke får mistanker.

Anonymous poster hash: 85264...19d

[AnonymBruker]

Den autocorrect var bra og passet bra!

Ellers er jeg veldig enig med svar nr 1, du må komme deg hjem til Norge.

Er barnet bosatt i Norge har du jo ikke problemer med å få det inn til Norge.

Er farens opphold avhengig av din deltidsjobb der og deg? Da er det greit om du får slutt på dette før han opparbeider selvstendig rett til å være der.

Kan du få ringt til advokat hjemme i Norge? Forhørt deg om hva du kan gjøre. Pass på at mannen din ikke får mistanker. Anonymous poster hash: 85264...19d

Ja, det ikke noe problem å få barnet hjem til Norge så lenge far ikke motarbeider det. Og systemet over her tror jo at vi bor her og ikke i Norge. Men jeg tror og håper at det ikke blir noe problem nå. Men kanskje senere? Altså at han krever å få barnet returnert, men det er lite sannsynlig at han får sin vilje.

At jeg stopper all prossess nå, er jo rein ondskap tenker jeg. Men det er kanskje det som skal til for å beskytte meg selv og barna mine mot en vanskelig ektemann?

Anonymous poster hash: 9a7e0...75d

[AnonymBruker]

Alternativet kan jo være å ikke gjøre det slutt eller stoppe mitt bidrag til at han for opphold her, men heller la ting gå sin gang. Får han oppholdstillatelse og gjør noe bra utav sitt liv, kan det jo hende at han ikke er så ulykkelig og sint lenger. Da kan vi godt prøve å bo sammen igjen om det føles riktig og trygt.

Takk til dere som har svart! Det føles veldig ensomt å være i utlandet i dårlig forhold og ingen å snakke med. Takker så mye for at der leser!

Anonymous poster hash: 9a7e0...75d

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvor han opprinnelig er fra og hvor han/dere bor nå?

Anonymous poster hash: 7a13d...a10