Noen som har vokst opp med en streng far?

[AnonymBruker]

Min far er veldig dominerende i hjemmet, ganske streng og det har helt klart påvirket meg nå som jeg er 19. Er introvert, nokså sjenert og har vanskelig for å vise følelser. Andre som har vokst opp med en slik far? Har det påvirket dere i noen grad?

Anonymous poster hash: 8d1b7...00f

[AnonymBruker]

Jeg er ganske lik som deg, og har hatt en ganske lik far som deg. Alt skulle skje på hans ordre, og hvis ikke så ble vi dratt avgårde med makt eller slått eller ja.

Anonymous poster hash: 7fb48...3aa

[Papirfly]

Jeg vokste opp med en far som aldri var voldelig, men hadde sinnemestringsproblemer av høy grad. At jeg er introvert i dag tror jeg ikke har noen sammenheng, men jeg kan få angstanfall av mennesker som viser enormt sinne. Jeg tåler ikke at noen rundt meg blir rasende, selv om jeg ikke er en del av årsaken. Kan godt bli sinna, men ikke mer enn det. Og jeg hater roping innendørs, det gjør meg også veldig nervøs. Og jeg sier unnskyld for alt. Det er ikke den ting jeg ikke ville gjort for å forhindre at noen rundt meg blir sinte. Jeg er av typen som alltid lister meg rundt. Minnet om at noen kan blir rasende og truende om jeg går for hardt på gulvet sitter dypt.

[Solstrålen.]

Hadde det akkurat likt. Vi ble også slått. Er veldig introvert, har ikke troa på meg selv og var veldig sjenert før. Har jobbet med meg selv og er ikke lengre sjenert. Jeg er også en person som går med hjertet på armen og sier alltid det jeg mener og føler. Så der er vi nok forskjellig.

[Solstrålen.]

jeg kan få angstanfall av mennesker som viser enormt sinne. Jeg tåler ikke at noen rundt meg blir rasende, selv om jeg ikke er en del av årsaken. Kan godt bli sinna, men ikke mer enn det. Og jeg hater roping innendørs, det gjør meg også veldig nervøs. Og jeg sier unnskyld for alt. Det er ikke den ting jeg ikke ville gjort for å forhindre at noen rundt meg blir sinte. Jeg er av typen som alltid lister meg rundt. Minnet om at noen kan blir rasende og truende om jeg går for hardt på gulvet sitter dypt.

Jeg kan også få angstanfall av folk som viser mye sinne. :-/ det er så utrolig kjipt. Kjenner meg også igjen med roping inne. Det bare klarer jeg ikke. Kunne aldri jobbet i en barnehage.

[Papirfly]

Jeg kan også få angstanfall av folk som viser mye sinne. :-/ det er så utrolig kjipt. Kjenner meg også igjen med roping inne. Det bare klarer jeg ikke. Kunne aldri jobbet i en barnehage.

Jeg jobber i barnehage og for min del er det forskjell på barnerop og voksne mennesker som roper. Hvis en voksen roper noe til meg, går jeg helt bort til vedkommende for å svare. Men det skjer sjelden. Dessuten roper ikke barna så mye innendørs, det har de ikke lov til.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri blitt slått, men han hadde store sinnsmestringsproblemer, kunne bli ekstremt hissig/rød i fjeset, slå gjenstander i huset osv.

Anonymous poster hash: 8d1b7...00f

[AnonymBruker]

Ja,min far var ikke voldelig,men fikk trusler om det og det gjorde jo at jeg var redd for han.

Fikk kjeft for alt mulig,selv om det var helt ulogisk, og det å vise "svakhet" var ikke lov. Ble jeg redd fikk jeg kjeft,begynte jeg å gråte fikk jeg kjeft og gjorde jeg noe feil fikk jeg også kjeft.

Så i dag er jeg veldig redd for å gjøre feil og er veldig perfeksjonist,liker heller ikke å vise for mye følelser,spør ofte ikke om hjelp og prøvde lenge å gjøre alt for at han skulle fornøyd og være stolt av meg. Det har jeg forstått at han aldri kommer til å bli,så jeg sluttet å prøve. Har også sosial angst,men det er det også andre årsaker til.

Anonymous poster hash: 22235...141

[AnonymBruker]

Jeg er også blitt perfeksjonist som en følge av presset hans. Jeg føler meg aldri god nok. Resulterte i spiseforstyrrelser, angst og div. andre psykiske problemer. Er bedre fra dette nå, men sliter fremdeles med å føle at jeg aldri strekker til, samme hva jeg gjør.

Anonymous poster hash: 8d1b7...00f

[Mrs Smith]

Ja hadde en streng far men han var aldri voldelig eller noe sånt, grensene hjemme har alltid vært veldig tydelige. Pleide å krangle mye med han, gjort det så lenge jeg kan huske egentlig. Han har gjort meg tøff og jeg har som regel alltid en kommentar tilbake hvis noen skulle si noe til meg( selv om det ikke er alltid jeg velger å slenge ting tilbake til folk.)

Han var forøvrig også den som jeg alltid kunne komme og prate med og han sa ofte at han var glad i meg, det sier han fortsatt.

Jeg er ikke redd for en konfrontasjon eller diskusjon, da kan jeg faktisk bli tøffere enn jeg er til vanlig og vise mitt "sanne jeg", føler jeg er ganske omgjengelig til vanlig. Men jo eldre man blir, jo mer velger man sine kamper kan man si, man gidder ikke krangle over småting lenger, bortkastet energi.

Endret 14. juli 2014 av Mrs Smith

[AmandaVI]

Faren min var ikke særlig streng, derimot hadde han et voldsomt temperament og humørsvingninger som passet. Det varte etter at han ble skilt fra mamma, "den helvetes merra", også. Rett som det var gikk stoler, lamper og skittentøyskurver i veggen, og hvis lekene våre ikke ble ryddet opp med det samme trampet han dem i stykker. Da jeg ble litt eldre lærte jeg at dette var fordi han hadde abstinenser og trengte noe å drikke. Hver gang han fikk et slikt raserianfall pleide jeg å gjemme meg på lekeplassen, men av og til slapp jeg ikke unna. En gang sparket han meg og slengte meg inn i veggen med hue først fordi jeg hadde brukt det siste av Nesquiken.

Stefaren min, derimot, var det man kan kalle urimelig streng. Han stilte krav til meg som ingen ville forventet at en voksen skulle oppfylle engang, og hadde utallige sinnssyke regler som han forandret uten å gi beskjed. Hvis jeg ikke utførte en oppgave fort nok, eller nøye nok, kunne han for eksempel kreve at jeg rev ned veden jeg hadde brukt to timer på å stable for å gjøre hele greia på nytt. Hvis jeg nektet kunne jeg regne med slag, spark og ørefiker. Han nektet å gi meg mat "fordi det var ikke hans oppgave", så hvis mamma var borte hjemmefra måtte jeg gå sulten til hun kom hjem. Mamma ble selvfølgelig gravid og så oppslukt av det nye barnet at hun ikke gjorde noe for å forhindre det stefaren min gjorde. Hun var uansett ikke særlig snillere mot meg enn ham.

Pappa er tørrlagt og ren nå og har bedt om tilgivelse. Om han virkelig mener det eller om det er en obligatorisk del av alkoprogrammet vet jeg ikke, men det betyr forsvinnende lite. Ma mma står fast ved at det var jeg som var en umulig unge, så "closure" er noe jeg kan se langt etter. Jeg føler ingenting for dem, hverken hat eller kjærlighet. Jeg har et godt voksenliv fritt for alkohol, narko og vold som jeg er veldig takknemlig og stolt over.

[AnonymBruker]

Har det akkurat slik med min far. Jeg tåler ikke at noen blir sint på meg, roper til meg eller kjefter på meg, braster ut i gråt med en gang det skjer, eller når jeg krangler med noen. Er en veldig stille og rolig person, og jeg går stille på gulvene, lister meg rundt og er livredd for å gjøre noe som kan forstyrre andre. Var kjemperedd for faren min da jeg var yngre, og var livredd om jeg måtte være alene hjemme med han. Fikk kjeft for ALT, og alt jeg gjorde var galt. Er utrolig redd for å gjøre feil nå i dag, spør aldri om hjelp. Har også sosial angst, men ikke på grunn av han.

Anonymous poster hash: b031a...d13