Eneste håp over 35 er særbo?

[Gjest KateW]

Etter en stort sett hyggelig fest i helga, har jeg blitt sittende og reflektere over et av temaene som ble diskutert.

Litt bakgrunn: Bare kvinner på festen, jeg var yngst, flere av de som var der har blitt rimelig såra av menn, som har byttet dem ut med yngre og penere modeller, tre av kvinnene på festen har også byttet fil, og er nå sammen med kvinner.

Påstander jeg reagerte på:

"Når man kommer over 35 er det like greit å bare gi opp å finne noen, da er det for sent å tilpasse seg. Det eneste som muligens kan fungere er å være særbo. Maktbalansen blir skjev, du må tilpasse deg hans rutiner og han kommer jo ikke til å jenke seg på noe, han kommer til å kreve at tingene dine blir flytta på, for han skal ha sine framme og det er like greit å ikke involvere seg."

Her forsøkte jeg meg med litt runde kanter og raushets tematikk, og da kom smellen.

"Ja, dersom du tror at du finner en mann som holder ut med dine baderomsvaner, så tar du skammelig feil! Det finnes ikke en eneste mann som gidder å bo med en kvinne som bruker så mye tid på badet som deg!"

Så da fikk jeg den liksom!

Seriøst, når man en form for "sell by date" etter 35, fordi man bruker tid på badet? Er det best å være særbo, da, slik at ikke en mann ser hva slags vaner man har? Er ikke runde kanter og raushet noe man bedriver lenger? Og ikke minst, er det håpløst optimistisk å tro at man fortsatt kan finne noen å bli lykkelige med etter man runder 30?

[AnonymBruker]

Jeg var bare 22 år gammel da jeg bestemte meg for at jeg skulle være singel frem til mitt barn ble voksen. Og det løftet har jeg holdt i 14 år nå. Omtrent samtidig bestemte jeg meg også for at under mitt neste forhold skulle jeg være særboer. Rett og slett fordi jeg var så sliten av det forholdet jeg hadde hatt. Var sammen med en fyr i 8 år. Desto lenger jeg har vært singel, desto mer fornuftig ser jeg selv at den tanken er.

Og selvfølgelig kan man finne noen å bli lykkelige med. Etter fylte 30, så ser jeg at ganske mange har skilt seg og er ute etter å stifte familie nummer to eller tre. Markedet har blitt mer åpent. Og når man nærmer seg 40, så ser man at de fleste også er ferdige barn. Man er også mer moden og har lært av livet. Ting kommer an på øynene som ser. Og jeg stiller egentlig spørsmål til hvorfor du mener at man ikke er raus og har runde kanter med særbo. I mine øyne vil oddsene for at ting varer livet ut være bedre. Sine uvaner og irritasjonsmomenter kan man legge fra seg et annet sted.

Anonymous poster hash: ed5dd...61e

[Gjest FuturePrimitive]

Minner om boken brave new world..hvor familie og forhold er noe gammelmodig og superteit. Alle bare er promiskuøse, knuller rundt, bor alene og ungene oppdras av institusjoner.

Den retningen vi er på vei når stadig flere får slike holdninger.

Om du er opptatt av familie og ønsker å finne deg den rette,ts, så er det absolutt mulig, selv om du er over 25, 35 eller 45. Det handler bare om å kjenne seg selv og vite hva man leter etter - være en god menneskekjenner, noe man burde være med mange år in the game known as life. Du klarer å sile ut idiotene, psykopatene og rassehølene.

[cerruti]

Herregud, for noen snevre folk du var med? Se rundt deg da; folk finner sammen i alle aldre!!

[AnonymBruker]

Det handler jo selvsagt ikke om baderomsvaner, men at de er bitre og vil jekke ned optimister.

Jeg vil legge til at de har jo noen poeng. Nettopp det at folk blir mindre fleksible med alderen. Yngre mennesker er mer naive, men de har også fordelen ved at de er mer åpne. Når man når en viss alder har man dannet seg mer et bilde av hva man liker og ikke liker, hvor man vil reise, hvordan man bor. Man har dannet seg en hverdag og det handler mer om hvordan en person passer inn i denne verdenen enn hvordan man justerer seg etter vedkommende.

Det ironisk er at når man har mindre tid på seg trenger man også bedre tid på å bli kjent med hverandre ettersom begge har litt "bagasje". Når man er purung kan man finne hver andre og "vokse opp sammen".

Selvsagt kan du finne noen etter 35. Du er ikke gammel - det handler jo faktisk om perspektiver. Mange godt voksne par som skiller seg er jo i samme situasjon som kvinnene du der traff. Et vennepar av foreldrene mine i femtiårene ble skilt for endel år tilbake, der han stakk av med en yngre kvinne - som da var 35.

Det handler bare om å bruke erfaring til ett gode, samt å se realistisk på hva man kan forvente seg. Mange menn i din aldersgruppe som vil slå seg til ro, har gjort det. Hvilket betyr at selv om du ikke var åpen for skilte menn tidligere, er det en fordel om du er det nå. Og tenke over hvorvidt det egentlig er en dealbreaker om han har barn allerede - for noen er det det, men det endrer seg.

Anonymous poster hash: 2182d...994

[Gjest KateW]

Og jeg stiller egentlig spørsmål til hvorfor du mener at man ikke er raus og har runde kanter med særbo. I mine øyne vil oddsene for at ting varer livet ut være bedre. Sine uvaner og irritasjonsmomenter kan man legge fra seg et annet sted.

Anonymous poster hash: ed5dd...61e

Presiserer at det utsagnet var direkte knyttet til den diskusjonen jeg refererte til!

[Gjest KateW]

Herregud, for noen snevre folk du var med? Se rundt deg da; folk finner sammen i alle aldre!!

Et par av dem er litt, uhm, satte, ja! Jeg ble bare litt interessert i hva folk tenker rundt dette, etter den diskusjonen. Mye spennende innlegg her. Moro å lese!

[AnonymBruker]

Etter en stort sett hyggelig fest i helga, har jeg blitt sittende og reflektere over et av temaene som ble diskutert.

Litt bakgrunn: Bare kvinner på festen, jeg var yngst, flere av de som var der har blitt rimelig såra av menn, som har byttet dem ut med yngre og penere modeller, tre av kvinnene på festen har også byttet fil, og er nå sammen med kvinner.

Påstander jeg reagerte på:

"Når man kommer over 35 er det like greit å bare gi opp å finne noen, da er det for sent å tilpasse seg. Det eneste som muligens kan fungere er å være særbo. Maktbalansen blir skjev, du må tilpasse deg hans rutiner og han kommer jo ikke til å jenke seg på noe, han kommer til å kreve at tingene dine blir flytta på, for han skal ha sine framme og det er like greit å ikke involvere seg."

Her forsøkte jeg meg med litt runde kanter og raushets tematikk, og da kom smellen.

"Ja, dersom du tror at du finner en mann som holder ut med dine baderomsvaner, så tar du skammelig feil! Det finnes ikke en eneste mann som gidder å bo med en kvinne som bruker så mye tid på badet som deg!"

Så da fikk jeg den liksom!

Seriøst, når man en form for "sell by date" etter 35, fordi man bruker tid på badet? Er det best å være særbo, da, slik at ikke en mann ser hva slags vaner man har? Er ikke runde kanter og raushet noe man bedriver lenger? Og ikke minst, er det håpløst optimistisk å tro at man fortsatt kan finne noen å bli lykkelige med etter man runder 30?

Det der kommer jo helt an på utvalget damer. Du beskriver dem godt: en gjeng sidrumpa midelaldrende kvinnemennesker i samme kategori som "bitterpikkene" her på forumet. De har gjennom livet gjort dårlige valg (mtp menn) og det mest behagelige er da å skylde egne valg på andre. Altså på gruppen "menn". Å ta tak i egne vaner, tankemønster og egen evne til relasjonsbygging er jo både tidkrevende og psykisk anstrengende.

Men en ting har de rett i: dersom en i 20 år har gjort ting på en måte og funnet enten ingen eller bare mannfolk som ikke er noe å samle på så kommer en ikke til å få noe annet resultat fremover i livet med mindre en endrer viktige faktorer. Den eneste faktoren som er realistisk å endre er eget handlingsmønster. Og desse damene over har jo ingen innsikt i at de selv er problemet, så dermed har de (desverre) rett i at de for dem ikke finnes noen happy ending.

Anonymous poster hash: 44162...209

[Gjest Hvithai]

Maktbalansen blir skjev bare fordi man har blitt 35

[Gjest KateW]

Ja, jeg mistenker at det er enklere å projesere enn å endre seg selv, virkelig. Det kom jo tydelig fram med hun som skulle poengtere mine dårlige baderomsvaner også.... Hun og jeg har vært på tur sammen mange ganger, og ja, jeg bruker lang tid på badet. Derfor står jeg opp en time før henne, og er klar når hun våkner. Allikevel må hun alltid spørre hvor lang tid har du brukt i dag, har du på deg solkrem OG lipgloss, hvorfor skal du ha produkter i håret i dag? osv.... Men ja, kun refleksjoner over noe jeg syns var et interessant emne.

[AnonymBruker]

Jeg er 36 år, singel og har 2 barn. Jeg er da fortsatt optimistisk til å finne kjærligheten. Men selvfølgelig er det litt vanskeligere, da det ofte er dine og mine barn. Men langt fra umulig.

Anonymous poster hash: 85301...601

[Xcase33]

Etter en stort sett hyggelig fest i helga, har jeg blitt sittende og reflektere over et av temaene som ble diskutert.

Litt bakgrunn: Bare kvinner på festen, jeg var yngst, flere av de som var der har blitt rimelig såra av menn, som har byttet dem ut med yngre og penere modeller, tre av kvinnene på festen har også byttet fil, og er nå sammen med kvinner.

Påstander jeg reagerte på:

"Når man kommer over 35 er det like greit å bare gi opp å finne noen, da er det for sent å tilpasse seg. Det eneste som muligens kan fungere er å være særbo. Maktbalansen blir skjev, du må tilpasse deg hans rutiner og han kommer jo ikke til å jenke seg på noe, han kommer til å kreve at tingene dine blir flytta på, for han skal ha sine framme og det er like greit å ikke involvere seg."

Her forsøkte jeg meg med litt runde kanter og raushets tematikk, og da kom smellen.

"Ja, dersom du tror at du finner en mann som holder ut med dine baderomsvaner, så tar du skammelig feil! Det finnes ikke en eneste mann som gidder å bo med en kvinne som bruker så mye tid på badet som deg!"

Så da fikk jeg den liksom!

Seriøst, når man en form for "sell by date" etter 35, fordi man bruker tid på badet? Er det best å være særbo, da, slik at ikke en mann ser hva slags vaner man har? Er ikke runde kanter og raushet noe man bedriver lenger? Og ikke minst, er det håpløst optimistisk å tro at man fortsatt kan finne noen å bli lykkelige med etter man runder 30?

Hvis IQ`n på disse kvinnene er hva jeg får inntrykk av at den er så tiltrekker de seg menn som er sånn ja. Da er det ikke mye håp i utgangspunktet om du er 18 eller 35

[Gjest KateW]

Hvis IQ`n på disse kvinnene er hva jeg får inntrykk av at den er så tiltrekker de seg menn som er sånn ja. Da er det ikke mye håp i utgangspunktet om du er 18 eller 35

Jeg tror det er en forsvarsmekanisme, jeg. Dersom du vedtar høyt og tydelig at du ikke vil ha menn, og ikke er interessert i dem, så kan du si at det er derfor du er singel, ikke fordi ingen vil ha deg.... (Om den hang på greip)

[Gjest KateW]

Og takk for svar folkens, jeg siterer ikke alle, men leser og koser meg veldig! mye spennende refleksjoner!

[Xcase33]

Jeg tror det er en forsvarsmekanisme, jeg. Dersom du vedtar høyt og tydelig at du ikke vil ha menn, og ikke er interessert i dem, så kan du si at det er derfor du er singel, ikke fordi ingen vil ha deg.... (Om den hang på greip)

Det er en forsvarsmekanisme ja.

Hvis du er den som tør å utfordre gruppens etablerte komfort sone så vil du få mye pepper...som regel ufortjent. Ingen vil være den som blir sittende igjen "alene" mens en etter en i gruppen tør å forlate stasjonen.

Si alle i en gruppe på 5 hadde hatt nøyaktig 15kg overvekt. Plutselig en dag har du som den ene i gruppen klart å bryte ut av livsstilen ansvarlig for de 15kg og du er nå som den eneste bare 7.5kg overvektig. da har du endret hele dynamikken. Du har skapt panikk og kaos ..misunnelse og de mørke sidene kommer frem. Etter mye drama og splittelse tenker alle resterende feite "hvorfor kan vi ikke alle bare være feite ...så alle kan gi hverandre trøst og forståelse istedenfor å sparke hverandre i ræva.

Endret 14. juli 2014 av Xcase33

[AnonymBruker]

Det der kommer jo helt an på utvalget damer. Du beskriver dem godt: en gjeng sidrumpa midelaldrende kvinnemennesker i samme kategori som "bitterpikkene" her på forumet. De har gjennom livet gjort dårlige valg (mtp menn) og det mest behagelige er da å skylde egne valg på andre. Altså på gruppen "menn". Å ta tak i egne vaner, tankemønster og egen evne til relasjonsbygging er jo både tidkrevende og psykisk anstrengende.

Men en ting har de rett i: dersom en i 20 år har gjort ting på en måte og funnet enten ingen eller bare mannfolk som ikke er noe å samle på så kommer en ikke til å få noe annet resultat fremover i livet med mindre en endrer viktige faktorer. Den eneste faktoren som er realistisk å endre er eget handlingsmønster. Og desse damene over har jo ingen innsikt i at de selv er problemet, så dermed har de (desverre) rett i at de for dem ikke finnes noen happy ending.

Anonymous poster hash: 44162...209

Det her var veldig abstrakt.. endre tankemønstre? Hæ? Hvordan gjør man det? Nå er jeg spent

Anonymous poster hash: 9c205...de8

[Gjest Minesveiper]

"Når man kommer over 35 er det like greit å bare gi opp å finne noen, da er det for sent å tilpasse seg. Det eneste som muligens kan fungere er å være særbo. Maktbalansen blir skjev, du må tilpasse deg hans rutiner og han kommer jo ikke til å jenke seg på noe, han kommer til å kreve at tingene dine blir flytta på, for han skal ha sine framme og det er like greit å ikke involvere seg."

Det virker som damen du snakket med har laget en selvoppfyllende profeti for seg selv. Hun høres ut som de mennene som klager over at maktbalansen er skjev mellom menn og kvinner.

Seriøst, når man en form for "sell by date" etter 35, fordi man bruker tid på badet? Er det best å være særbo, da, slik at ikke en mann ser hva slags vaner man har? Er ikke runde kanter og raushet noe man bedriver lenger? Og ikke minst, er det håpløst optimistisk å tro at man fortsatt kan finne noen å bli lykkelige med etter man runder 30?

Jeg synes ikke kvinner går ut på dato etter de har fylt 30 år. Dette med å bruke lang tid på badet er egentlig bare en fillesak som ikke er verdt å henge seg opp i. Kan man ikke stå på badet sammen da? Problem solvet..

Det er klart at dersom man ikke har de beste erfaringene fra før så er det lett for å gi opp. Det handler vel kanskje om å finne motivasjon til å forsette å gjøre de tingene som gir en muligheten til og lykkes.

[AnonymBruker]

Tja. Jeg trodde jeg var rimelig sær etter 10 år alene med barn. Det viste seg at jeg var mer raus og fleksibel enn jeg trodde. Fant mann som jeg flyttet sammen med i en alder av 40. Hvor vi hadde mine og dine barn og startet med 5 tenåringer. Jeg ga raushet og opplevde det samme. Jeg verdsetter alenetid og har et stort nettverk. Han var motsatt. Treffer du rett person så får dere det til.

Anonymous poster hash: 6df1f...c23

[Gjest Leo Nardo]

Seriøst, når man en form for "sell by date" etter 35, fordi man bruker tid på badet? Er det best å være særbo, da, slik at ikke en mann ser hva slags vaner man har? Er ikke runde kanter og raushet noe man bedriver lenger? Og ikke minst, er det håpløst optimistisk å tro at man fortsatt kan finne noen å bli lykkelige med etter man runder 30?

Absolutt ikke, Kate.

Vi kan ha to bad!

[AnonymBruker]

Nå føler jeg meg veldig dum, men hva er en særboer? Voksne kjærester som ikke bor sammen? Bor sammen av og til? Eller?

Anonymous poster hash: 0cea7...26e