gå fra mannen, eller bare hormonell?

[AnonymBruker]

Jeg hadde et barn når jeg møtte mannen min. Han har oppdratt barnet og holder på å adoptere det. Vi er gift og han har vert pappan hans siden biologisk fra aldri har ønsket kontakt. Nå har vi fått et barn sammen, og ting har begynt å forandre seg... far er mer og mer oppslukt av babyen og avisene for barnet jeg hadde fra før. Babyen nærmer seg to mnd, situasjonen er ganske ny. Virker for han er jeg han og babyen familie og elste barnet bare i veien og til bry. Begyner å misslike han sterkere og sterkere. Hvor mye kan jeg kreve av ha, og hvordan skal jeg ta opp dette med han? Jeg har prøvd å ta det opp noen ganger forsiktig. Men nå begyner ungen å reagere, så da synes jeg mannen min har fått for mye tid på seg. Noen tips?

Anonymous poster hash: 8dc2c...8c5

[Gjest HappyWaffle]

be han om å skjerpe seg!! skal han adoptere ditt barn så får han vær så god oppføre seg som en far også å gi det like mye omtanke og kjærlighet som det biologiske barnet får!

[AnonymBruker]

Bare vær helt ærlig og åpen med ham med en gang om dette. Jeg har slitt med det samme selv og har angret i ettertid på at jeg var for mild med mannen min i begynnelsen. Jeg forstår det er en helt spesiell opplevelse å bli biologisk far,men slik forskjellsbehandling er ikke greit. Vi er sammen ennå - menn tåler og behøver ærlighet.

Anonymous poster hash: 70098...503

[AnonymBruker]

Bare vær helt ærlig og åpen med ham med en gang om dette. Jeg har slitt med det samme selv og har angret i ettertid på at jeg var for mild med mannen min i begynnelsen. Jeg forstår det er en helt spesiell opplevelse å bli biologisk far,men slik forskjellsbehandling er ikke greit. Vi er sammen ennå - menn tåler og behøver ærlighet. Anonymous poster hash: 70098...503

Har jo utvikla seg til å bli verre. Har tatt det opp på en mild måte, men nå som barnet som er 5år reagerer kan jeg ikke være mild eller vente mer. Hvordan gikk det etterhvert, og hvordan går det nå? Kommer jo ikke til å gå fra han uten å gjøre et skikkelig forsøk på å ordne opp i ting, men det er vondt og vanskelig nå..

Anonymous poster hash: 8dc2c...8c5

[AnonymBruker]

Kjempebra at du er bevisst på dette.

Det man skal ha i minne er at søskensjalusi er vanlig, og ikke noe man tenker er familiens skyld når det er snakk om helsøsken.

Jeg er i en situasjon der det godt kan tenkes at jeg (og gutten min) flytter sammen med en ny mann. Om denne mannen har barn fra før, så kan ikke jeg si 100% sikkert nå hvordan mine følelser hadde blitt, eller evt nye mann sine følelser ovenfor min sønn. At jeg elsker en mann er vel ikke synonymt med at jeg forguder barna hans?

Jeg er voksen, og mor, og VET hva jeg burde ideelt sett føle, men ikke sikkert man gjør det alikevel.

Og du har fått blitt mor to ganger. Det er noe helt spesielt se sitt eget kjøtt og blod komme til verden. Og babyen er bare to mnd gamnel. Man blir jo helt tussete og oppslukt av det lille uskyldige nurket.

Jeg forsvarer ikke favorisering, og det er IKKE greit. Men jeg kan skjønne han er oppslukt i babyen. Og kanskje han ikke er klar over sin even oppdørsel ovenfor 5-åringen?

Eneste jeg ser som løsning er en helt rolig og veldig oppklarende samtale om dette. Fri for anklager og mistenkliggjøring. Det viktigste jeg lærte i parsamtaler hos familievernkontoret var å være Undrende.

Spørre, lure, være åpen og nysgjerrig.

Hvordan føler du nyfødttiden er? Hvordan er det å bli far? Føles ting annerledes ut med denne babyen enn med 5-åringen? Av og til føler jeg du synes 5-åringen er i veien, er dette noe som stemmer? Synes du han er et godt storesøsken? Er du irritert på 5-åringen for noe?

Unngå å omtal barnet som ditt. De begge er deres. Vi er FIRE i familien. Barna VÅRE. Barna DINE (sagt til han).

Anonymous poster hash: e1e04...588

[AnonymBruker]

Kjempebra at du er bevisst på dette.

Det man skal ha i minne er at søskensjalusi er vanlig, og ikke noe man tenker er familiens skyld når det er snakk om helsøsken.

Jeg er i en situasjon der det godt kan tenkes at jeg (og gutten min) flytter sammen med en ny mann. Om denne mannen har barn fra før, så kan ikke jeg si 100% sikkert nå hvordan mine følelser hadde blitt, eller evt nye mann sine følelser ovenfor min sønn. At jeg elsker en mann er vel ikke synonymt med at jeg forguder barna hans?

Jeg er voksen, og mor, og VET hva jeg burde ideelt sett føle, men ikke sikkert man gjør det alikevel.

Og du har fått blitt mor to ganger. Det er noe helt spesielt se sitt eget kjøtt og blod komme til verden. Og babyen er bare to mnd gamnel. Man blir jo helt tussete og oppslukt av det lille uskyldige nurket.

Jeg forsvarer ikke favorisering, og det er IKKE greit. Men jeg kan skjønne han er oppslukt i babyen. Og kanskje han ikke er klar over sin even oppdørsel ovenfor 5-åringen?

Eneste jeg ser som løsning er en helt rolig og veldig oppklarende samtale om dette. Fri for anklager og mistenkliggjøring. Det viktigste jeg lærte i parsamtaler hos familievernkontoret var å være Undrende.

Spørre, lure, være åpen og nysgjerrig.

Hvordan føler du nyfødttiden er? Hvordan er det å bli far? Føles ting annerledes ut med denne babyen enn med 5-åringen? Av og til føler jeg du synes 5-åringen er i veien, er dette noe som stemmer? Synes du han er et godt storesøsken? Er du irritert på 5-åringen for noe?

Unngå å omtal barnet som ditt. De begge er deres. Vi er FIRE i familien. Barna VÅRE. Barna DINE (sagt til han). Anonymous poster hash: e1e04...588

Har sett på ungen som vår lenge. Han har oppdratt og satsa line mye på barnet som det skulle være hans, derfor han skal skal adoptere. Skjønner han er tussete etter babyen, og det er jo jeg å! Det at han er avvisende og overser barnet er problemet. Han er jo nyforelsket i meg igjen, så er jo bare ungen han behandler noe særlig andeledes

Anonymous poster hash: 8dc2c...8c5