Vurderer å gå fra mannen

[AnonymBruker]

Jeg sitte og titter på finn.no og vurderer seriøst å gå fra mannen. Han har i perioder et temprament uten like. Det går gjerne ut over fysiske ting og i går gikk det tre asjetter og to skapdører, samt et stort hakk i laminaten. Årsak - han hadde drukket noen øl (ikke full, men blir lettere sinna da) og jeg lette etter et par sko som jeg spurte hvor var - jeg hadde litt dårlig tid og han mente jeg burde ordnet dette dagen i forveien. Ja jeg burde det men jeg trodde vi skulle ha bedre tid enn vi hadde. Jeg var stressa og svarte han litt raskt - noe som ble negativt oppfattet - og det var nok litt spydig også. I dag kastet han en håndholdt liten vifte på meg da jeg holdt på med ungene og eldste (funksjonshemmet) skrek og hyla og ikke ville gjøre som jeg sa,helt ut av det blå (viftekastinga). Hendelser som dette skjer ca to ganger i året...

Han sa i går at han skulle ta kontakt med familievernskontoret for å få time til kurs i sinnemestring, men er det nok. Han har hatt en ganske ekstrem oppvekst, men har egentlig klart seg bra. Jeg elsker han høyt, og klarer ikke se hvordan jeg skal klare meg uten han, både pga barna (ene er bare mitt, og jeg klarer seriøst ikke mitt eget barn alene pga sykdommen til barnet) og fordi jeg elsker han høyt. Han stakk ut for et par timer siden (rett etter viftegreia) og jeg har ikke hørt noe fra han etter det. Jeg er sliten og har huepine. Jeg har mest lyst til å gå å spy men kan ikke gå fra ungene for det en gang. (tidligere tvangsmessig forhold til mat - for det kan jeg i allefall kontrollere).

Aner ikke hva jeg vil med dette men det er greit å bare få tømme hue

Anonymous poster hash: 761b5...c0c

[Skogsprinsessa]

Når han på eget initiativ ønsker å melde seg på sinnemestringskurs, synes jeg du skal gi ham den sjansen Men litt skummelt at han ikke greier å beherske seg når barna er tilstede en gang!

Går det an å be ham holde seg unna alkohol? Slik at han iallefall slipper den triggeren...

[Gjest Alison1812]

Sett et ultimatum! Det du skrev var nesten som å lese min egen historie før jeg og mannen fikk barn. Jeg tenkte fort at dette kan ikke et barn vokse opp med. Så etter utallige krangler og brutte løfter satt jeg et ultimatum. Og han gjorde noe med det og har vært "perfekt" siden da. Så angrer ikke på at jeg stilte han til veggs.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Du må jo kunne si til ham at han må gjøre sitt ytterste for å unngå alkohol når du ser at det er med på å endre temperemanget hans.

[AnonymBruker]

Alkohol har han også på egenhånd sagt at han skal begrense til minimum. (dvs når jeg ikke er der)

Anonymous poster hash: 761b5...c0c

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om forholdet til foreldrene mine, nesten. I og med at han innrømmer at han har problemer med temperamentet og selv foreslår å bli med på sinnemestringskurs, er jo en god start. Med tanke på at du ikke klarer deg uten han på grunn av barn, så ville jeg gitt han en sjanse til.
Anbefaler å snakke med han. Kanskje han kan gå ut av huset når han blir sur, om han har mulighet? Gå en liten tur og klarne hodet, i stedet for å ta det utover familien. Kanskje psykolog er noe for han?

Min far er veldig lik din mann på mange punkter, men han klarer ikke engang å se at han har et temperamentsproblem.

Anonymous poster hash: 2d231...679

[AnonymBruker]

Må si at dere er naive som tror at denne mannen både kan endre adferd og alkoholvaner.

Anonymous poster hash: 81085...f63