Nedfor av å ikke kunne planlegge barn sammen enda

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så utrolig barnslig men har problemer med å stoppe å gjøre det jeg gjør.

Saken er den at jeg har mentalt sett vært klar for å få barn i minst ett par år. Dette vet han veldig godt. Jeg maser ikke og presser han ikke men han opplever det som press når jeg sier jeg vil gjerne det skal skje snart. Jeg er i mitt 32.år og jeg har jo ingen forsikring på om jeg er fertil og hvordan eggkvalitet/mengde jeg har. Dette skal jeg nå få sjekket ut selv om det gir en falsk trygghet for man vet jo ikke hvor raskt det nivået kan falle på noen år frem i tid.

På grunn av studentliv (og ikke minst økonomisk) skjønner jeg også at et barn ikke er ideelt. Nå jobber vi begge to og jeg vil jo gjerne jobbe litt før vi setter igang prosessen (et lite år). Han vil ha barn en gang i tiden men ikke med det første. Han sier han ikke er klar og at han ikke vet når han blir klar. Når han sier at han en gang vil ha barn blir jeg litt stresset og minner på han at jeg har ikke all verdens tid. Dette stresser han igjen med at han føler han må bli klar NÅ, noe han ike vil la seg presse til. Jeg forsøker ikke å presse han men er redd for at han skal "glemme" hvor alvorlig dette kan være.

Så, jeg blir så nedfor og lei når vi har disse diskusjonene. Jeg blir gående i en slags boble hvor jeg blir nedfor noe han merker og jeg prøver å glatte over det. Men det er akkurat som om jeg går inn for å være nedfor i frykt av at han tror jeg skal ha det bra og ikke ønsker å få barn med det første og at jeg tar lett på det. Da er jeg redd for at han drøyer denne prosessen med å bli klar for å få barn enda mer. Skjønner dere? Jeg oppfører meg ikke barnslig vil jeg si, jeg sutrer ikke eller glefser til han. Jeg blir bare så sentimental samtidig som jeg holder fast på den følelsen i frykt for at han skal tro jeg innfinner meg med barnløshet i mange år. Jeg klarer ikke helt å slappe av fordi jeg føler allerede det begynner å haste noe han ikke ser ut til å tenke på. Han sier han er klar over at jeg ikke er fertil i alle år, men han ser tydligvis ikke noe problem med å vente i minst ett par år til.

Huff, vet ikke hva jeg vil med dette jeg. En utblåsning. Er det noen som har noen "råd" å komme med setter jeg stor pris på det.

Anonymous poster hash: 405dc...b10

[AnonymBruker]

Kanskje han blir usikker på fremtiden når du er sentimental og nedfor? At han tenker at din nedstemthet og "depresjon" bare er ennå en grunn til at det ikke passer å få barn nå?

Har mange av deres felles venner barn? I min vennegjeng blir de som ikke er fedre stadig minnet på hvor slitsomt og hvor mye jobb det er med barn og babyer, hvor mye det tærer på forholdet, tiden strekker aldri til og tapet av friheten. Alt dette snakket gjør jo sitt til at flere av mennene bare er sjeleglade for at de ikke har barn, ikke har lyst på barn i fremtiden og de som har lyst på barn nesten begynner å grue seg til "den samtalen" med kjærestene sine.

Om han ser at denne diskusjonen med deg går ut over din psyke og kjemien mellom dere i forholdet kan jo det være en av grunnene til at han ikke er "klar" ennå. Å få barn er slitsomt og stressende og går hardt utover både kjemien, psyken og samholdet.

Anonymous poster hash: 1d84c...c38

[AnonymBruker]

Kanskje han blir usikker på fremtiden når du er sentimental og nedfor? At han tenker at din nedstemthet og "depresjon" bare er ennå en grunn til at det ikke passer å få barn nå?Har mange av deres felles venner barn? I min vennegjeng blir de som ikke er fedre stadig minnet på hvor slitsomt og hvor mye jobb det er med barn og babyer, hvor mye det tærer på forholdet, tiden strekker aldri til og tapet av friheten. Alt dette snakket gjør jo sitt til at flere av mennene bare er sjeleglade for at de ikke har barn, ikke har lyst på barn i fremtiden og de som har lyst på barn nesten begynner å grue seg til "den samtalen" med kjærestene sine.Om han ser at denne diskusjonen med deg går ut over din psyke og kjemien mellom dere i forholdet kan jo det være en av grunnene til at han ikke er "klar" ennå. Å få barn er slitsomt og stressende og går hardt utover både kjemien, psyken og samholdet. Anonymous poster hash: 1d84c...c38

Det er ikke så ille at jeg fremstår som om jeg er deprimert. Jeg blir litt nedfor og sentimental i noen dager før jeg sakte blir så og si normal. Lager meg regler om at jeg aldri aldri mer skal nevne barn fordi det føles så sårt og så kommer det opp igjen og jeg føler meg svak. Blir sint på meg selv og litt nedfor. Og hadde dette vært årsaken (mitt "humør" ) til at han ikke føler seg klar hadde han sagt det. Han sier ting veldig rett ut.

Ingen av mine (har veldig få venner) venner har barn. Han har to bekjente som har barn men de bor i ulike byer så tror ikke det snakkes så mye om dette med barn.

Anonymous poster hash: 405dc...b10

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt! Jeg er 30 og begynner å 'stresse' for som du sier er det i gen garantier for at man er så fruktbar langt opp i 30 årene, har ingen råd til deg enn å forsikre deg om at han faktisk ønsker barn, at han ikke bare sier det for å kjøpe seg tid... Jeg ville nok presset litt på, ja så føler han seg presset, men det er jo du også... Han er en voksen mann og burde tåle det...

Anonymous poster hash: 81a1b...e13

[Biloba]

Når menn ikke er klare, er det av og til fordi de ikke er klare til å spikre forholdet de er i. At du går rundt og er demonstrativt sentimental som du kaller det, skader bare din situasjon.

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor lenge dere har vært sammen eller hvor stabilt og "spikret" forholdet deres er, i fht om dere er gifte, bor sammen og så videre. Men du gjør rett i å begynne å tenke på dette veldig seriøst nå, og om det var meg så hadde jeg rett og slett stilt et ultimatum. Enten starter dere prøvingen om ett år, ellers må du dessverre finne deg en annen mann. Han er jo tydeligvis godt voksen han du er sammen med også, hva er det egentlig han venter på? Småbarnslivet blir ikke akkurat lettere å takle jo eldre han blir så han bør faktisk få ut fingeren snart. Hva er egentlig greia, er det det at han ikke vil ha barn med DEG?

Anonymous poster hash: 5f844...ad6

[AnonymBruker]

Jeg orket ikke å lese alt, det var veldig mye tekst. Men husk at den eneste grunnen til at du vil ha barn er at du er kvinne, og at kroppen din har masse hormoner, og naturen og gjort deg slik at du vil ha barn. Prøv heller og nyt livet uten barn, og ikke mas på mannen din. Lykke til!

Anonymous poster hash: d4a9c...215

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor lenge dere har vært sammen eller hvor stabilt og "spikret" forholdet deres er, i fht om dere er gifte, bor sammen og så videre. Men du gjør rett i å begynne å tenke på dette veldig seriøst nå, og om det var meg så hadde jeg rett og slett stilt et ultimatum. Enten starter dere prøvingen om ett år, ellers må du dessverre finne deg en annen mann. Han er jo tydeligvis godt voksen han du er sammen med også, hva er det egentlig han venter på? Småbarnslivet blir ikke akkurat lettere å takle jo eldre han blir så han bør faktisk få ut fingeren snart. Hva er egentlig greia, er det det at han ikke vil ha barn med DEG? Anonymous poster hash: 5f844...ad6

I følge han så er det helt motsatt. Han ønsket seg ikke barn før. Men etter å blitt sammen med meg ønsker han barn..en gang i fremtiden..Vi har vært sammen over syv år og har så smått begynt å tenke på å gifte oss. Om jeg begynner å snakke om prøving om ett år får han helt noia og føler seg presset så det unngår jeg. Han mener det vil komme naturlig når man føler seg klar for det.

Jeg har faktisk aldri spurt han hva han mener med å bli klar innebærer. Økonomisk sett er vi istand til det ganske snart, men det er jo greit med litt arbeidserfaring også.

Han kan finne på å fortelle om barn og babyer han ser rundt seg, hvor søte de er osv. Jeg har sagt det til han at det forvirrer meg. Han gjør det for å forsikre meg om at han vil ha barn. Det er jo ikke det jeg er redd for, jeg er redd for at han undervurderer hvor lett det kan være om noen år å få barn. At tiden spiller en rolle.

Huff nei. Jeg prøver hele tiden å si til meg selv at jeg må legge det bort, slutte å lengte, være tilstede her og nå. Jeg føler meg besatt av og til.

Anonymous poster hash: 405dc...b10

[AnonymBruker]

tviler på at han blir klar før det faktisk skjer når dere er over 30, kanskje han egentlig ikke ønsker seg barn i det hele tatt bare han ikke tør å si det i fare for å miste deg. selv så har jeg alltid ønsket barn lenge før jeg blir 30 hvis ikke det skjer så kan det bare forbli sånn.

Anonymous poster hash: 089b9...91a

[AnonymBruker]

Om du er 32 år, er det rett og rimelig at du syns det er på tide å planlegge barn - dersom du vet at dette er noe du ønsker å oppleve i livet ditt. Det er absolutt ikke lurt å vente for lenge.<br />Jeg er 41 år, og har to bitte små jenter. Skulle ønske jeg fikk dem for mange år siden. Det er relativt tøft å være småbarnsmor når man passerer 40. Jeg er frisk på alle måter, men tiden jobber og jeg merker årene. Ungene skal følges opp fra morgen til kveld - slik vil det være i mange år fremover.<br />Vi prøvde i mange år, før jeg ble gravid. Derfor har jeg ingen å "skylde" på når jeg nå sitter her som "gammel" småbarnsmor. Heldigvis, for da er det ingen grunn til bitterhet.<br /><br />Vi lever et godt og trygt familieliv, med trygge rammer, både økonomisk og på andre måter. Likevel - som sagt - mitt råd vil være å ikke vente for lenge med å få barn!

Anonymous poster hash: 50c64...670