Hva nå..? Veien videre..?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, kanskje råd fra andre mennesker, erfaringer, eller kanskje bare å lufte tankene mine..

Jeg er gift, og sammen har vi to små barn. De siste årene har vært turbulente, bl.a pga flytting, oppussing og små barn!

Det hele toppet seg i fjor når mannen min var utro! Etter flere mnd utroskap og vingling fra hans side valgte han å gjøre det slutt med meg. Jeg flyttet snart ut med barna, og enda snarere(!) angret han på valget sitt!

Etter en del frem og tilbake valgte jeg å gi han en ny sjanse. (Ja jeg vet! Utgoskap er fyfy, og har alltid trodd at be hadde nulltoleranse for det, men så er det de det følelsene som også skal tas med i betraktning..)

Uansett, jeg flyttet hjem igjen. Vi gikk til familievernkontoret. Pratet. Tok en dag av gangen. Osv osv..

Nå i ettertid ser jeg litt av grunnen til at han var utro. Jeg var ikke god nok mot han. Jeg maste. Var utålmodig. Krevende. Lite forståelsesfull.

Til mitt forsvar må det sies at jeg så å si var alene med to små barn. Jeg gjorde ALT av husarbeid, vasket klær, brettet klær, vasket, støvsuget, ryddet, laget mat, vasket opp, ryddet mer, betalte regninger, fulgte opp bilene på verksted. Jeg tok meg av Hagearbeid, klippe gresset, raket, fjernet løv. Planla div ferier. Leverte og hentet barna i barnehagen. Var på foreldremøter. Pakket til div ferier/turer. (Også for mannen min!!!) Og jeg fikk (etter min opplevelse INGEN HJELP). Han klarte ikke engang å legge skittentøyet sitt i kurven på badet! Han legger det enten på gjort hvor han kler av seg, eller oppå kurven!

Så skulle vi altså prøve på nytt...

Og jeg merker allerede at dette er på tur til å bli min hverdag igjen..

Jeg tenker at jeg ikke vil mase på han. Jeg tenker at jeg ikke vil gå tilbake til å være så masete og krevende.

Men inni hodet mitt hver gang jeg plukker opp en sokk som han har slengt en eller annen plass, håndkleet som ligger på gulvet i stua, vasker skitne kaseroller på kvelden etter han har laget middag og jeg har hatt seinvakt (og han har "ryddet opp"), så tenker jeg de styggeste tankene om han! Jeg tenker at han er et stygt menneske som sviktet på den måten. At han er en taper. At han er lat. At det her gidder jeg ikke mer. At jeg aldri skulle tatt han tilbake!!

Og det kan jo ikke være sundt å tenke slike tanker om sin egen mann???! Jeg vil jo ikke være i et slikt forhold hvor jeg av og til kan tenke at jeg hater han (for det han har gjort mot meg)!

Jeg ønsker jo ikke å ha et slikt samliv!!!

Men samtidig tenker jeg på barna. De fortjener at jeg tilgir. At jeg glemmer. At vi gjør alt vi kan for å redde forholdet oss mellom.

Det toppet seg isted. Familien hans kommer på besøk i morgen, og han har hele tiden "hintet" om at vi måtte gjøre noe ekstra utav det. Jeg foreslo at vi kunne lage en stor brunch og spise is etterpå, men Neida vi skulle jo ha hatt en kake(!!) Dom som jeg er tilbyr jeg meg å lage en kake, og sier at han må ta den ut av ovnen mens jeg(!) legger barna. Og husket han det? Nei!! Når jeg kom ned luktet det svidd på kjøkkenet, og han satt i stua og flate på tvn(!!) Hele kaka var ødelagt, og jeg gikk tilbake til mitt gamle jeg. Jeg kjeftet og smelte, kalte han egoistisk og sa mye annet stygt... Men jeg er så lei! Jeg er så lei av å gjenta meg selv til en voksen mann! Jeg er lei av å føle at jeg har så stort ansvar!

Ja jeg kan selvfølgelig slutte å gjøre noe som helst, men da blir han sur, og til syvende og sist går det utover barna. Når han har vært ute på kveldene og jeg laget mat til han, sier han f.eks så vidt takk. Men når jeg ikke har laget noe, så merker jeg irritasjonen i han..

Itillegg hadde jeg planlagt å ta en uke ferie alene mens han jobbet, og barna var i barnehagen, kun for å slappe av, prioritere meg selv, og komme ajour med div husarbeid og pakking til ferien... Men nå skal familien hans komme og bo hos oss denne uken. Ha æn forslår tilpg med at be kan jo ha barna hjemme fra barnehagen også. For da blir det jo så "koselig"! Jeg kjenner ikke en plass at det kommer til å bli koselig. Heller et mas om mer husarbeid pga oppvarming av familien hans kommer Itillegg til barna mine og mannen min!!!

Puh! Ble langt dette...

Noen som har noen tips? Et det håp for forholdet vårt? Kan han endre seg og bli LITT mer huslig? Kan han ta litt ansvar? Hvordan få han til å førstå at jeg takler ikke å gå tilbake til å bli en masete KJÆRRING med store krav og en utro mann!!!

Hjelp!

Anonymous poster hash: e2b71...468

[AnonymBruker]

1. Han høres ut som en drittunge.

2. Det er HANS valg og HANS eget ansvar at han var utro. Ikke ditt.

3. Om du vil fortsette samlivet med han anbefaler jeg mer parterapi.

Anonymous poster hash: b40e3...777

[AnonymBruker]

Du klarer neppe å endre mannen, og du virker som en god hushjelp for han.

Kan du pakke og ta barne med deg og reise før gjestene kommer? Da må han selv ta seg av gjestene og i tillegg forklare hvorfor du har reist. Legg igjen en lapp til han?

Du fortjener bedre enn dette, og det vet du!

Anonymous poster hash: 6bbec...bfe

[AnonymBruker]

Flytt, flytt, flytt!!!!

Væremåten hans hadde vært skilsmissegrunn nok for meg, så hvorfor du i tillegg aksepterer utroskap og å bli dumpet, kan jeg virkelig ikke forstår.

Anonymous poster hash: afbe2...ded

[AnonymBruker]

Ja du er ikke aleina om detta... vi forstår vel begge at det ikke kan fortsette sånn i all framtid, å leve som detta. Men det er vanskelig å bryte mønstre og vaner.Jeg er i en lignende situasjon selv, bortsett fra at jeg er like tett selv å også har vært utro ( uten at detta har kommet opp). Alt koker vel ned til at noe må ENDRES.Men hvordan? Parterapi? Ja sikkert lurt, men om du er med en som hater å prate er det liksom ikke så lett.Lykke til med svigers på ferie, det hørtes slitsomt ut. Men du kan jo se på det sånn at detta 'tvinger' frem en avklaring.

Anonymous poster hash: bf97e...a3a