Jeg passer ikke i et forhold

[AnonymBruker]

Ikke fordi jeg ikke passer med samboeren min, eller fordi jeg ikke elsker han. Men for meg sliter alt på psyken. Jeg blir lei meg av så mye, blir fort såret for ting som ikke burde ha noe å si. Jeg er unormal sånn sett. Skal sies at jeg sliter litt psykisk, noe som kanskje er grunnen til måten jeg reagerer på i forholdet? Ikke vet jeg. Det er vondt å måtte tenke slik og vurdere hva man bør gjøre med forholdet, ikke fordi kjæresten har vært utro, eller fordi han er en drittsekk, for han er den mest fantastiske mannen jeg har møtt, så sinnsykt snill og god på alle måter, stiller alltid opp, stoler på meg, støtter meg i alt, gir meg så uendelig mye kjærlighet. Men fordi jeg ikke klarer å forholde meg normalt til ting som er normale i et forhold. Hvorfor er jeg sånn? Hvorfor er jeg problemet i et så fantastisk forhold? Jeg gråter hver gang han er ute av huset, fordi jeg er lei meg for så mye dumt. Hvorfor er jeg lei meg for at han f. eks følger så mange andre damer på instagram? Eller fordi han liker en annen jente sitt bilde? Hvorfor er jeg lei meg for at han synes andre kvinner er pene? Hvorfor er jeg redd han skal snakke med andre jenter? Og ha venninner? Hva er galt med meg? Han sier jeg er den peneste i verden og eneste for han, men jeg tror ikke på han. Selvfølgelig er jeg ikke den peneste i verden. Jeg hater meg selv, jeg føler meg som verdens styggeste, alt er galt. I tillegg føler jeg meg som en mislykket person. Jeg har ikke noe positivt å si om meg selv. Jeg føler meg mislykket, mens typen er helt fantastisk. Han har så ufattelig mange gode venner, mens jeg har ikke så mange som han. Jeg føler meg alene. Selv om jeg har flere gode venner, og en fantastisk familie og svigerfamilie. Jeg føler meg mislykket på alle områder. Jeg vil så gjerne bli kvitt dette synet jeg har på det meste. Jeg vil bli positiv, jeg vil ikke bry meg om at samboeren liker andre jenter sine bilder eller følger andre jenter. Jeg orker ikke ha det sånn, men jeg tør ikke snakke med psykologen min om disse tankene. Er jeg gal? Hvorfor bryr jeg meg, hvorfor kan jeg ikke kontrollere det? Hvorfor skal mitt hode ødelegge vårt forhold som er så bra? Hvorfor klarer jeg ikke styre hva jeg tenker og føler? Hvem kan jeg snakke med om disse tankene og følelsene? Kan jeg bli bedre? Vil det alltid være slik?

Uff, et lite tankespinn en lørdag. Kanskje et rop om hjelp. Jeg føler meg maktesløs, ødelagt. Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 941e2...212

[AnonymBruker]

Du trenger å bli singel og jobbe med deg selv. Angst og lav selvtillit kan man bli kvitt.

Det er ikke rettferdig for partneren heller å plage dem med irrasjonelle tanker. Det er ikke en partners jobb å "fikse" en. En mulighet er jo også at han dumper deg etter hvert og det går utover selvtilliten din. Det er bedre at du velger singellivet og å jobbe med deg selv.

Anonymous poster hash: 7d20f...7b9

[AnonymBruker]

Du trenger å bli singel og jobbe med deg selv. Angst og lav selvtillit kan man bli kvitt.

Det er ikke rettferdig for partneren heller å plage dem med irrasjonelle tanker. Det er ikke en partners jobb å "fikse" en. En mulighet er jo også at han dumper deg etter hvert og det går utover selvtilliten din. Det er bedre at du velger singellivet og å jobbe med deg selv.

Anonymous poster hash: 7d20f...7b9

Det er kjipt å skulle gå fra sin store kjærlighet her i livet, vi har vært sammen veldig lenge, pga jeg er psykisk syk. Men vet snart ikke annet. Han er klar over det og klar over at jeg sliter, men skåner han for mine plager så mye som mulig, så han legger ikke så mye merke til det. Selv når jeg viser det så er han bare støttende og hjelpsom, han er villig til å slette alt av insta, face osv for at jeg skal føle meg bedre. Men jeg vil jo ikke at han skal gjrøre det. Jeg vil bare ha det bra med meg selv. Jeg ser du sier jeg skal jobbe med meg selv, men jeg vet ikke hva jeg skal jobbe med og hvordan? Er vel egnetlig det jeg vil, jeg vet jo at jeg sliter. Men vet ikke hvordan jeg skal ta fatt i problemet?

TS

Anonymous poster hash: 941e2...212

[AnonymBruker]

Det er kjipt å skulle gå fra sin store kjærlighet her i livet, vi har vært sammen veldig lenge, pga jeg er psykisk syk. Men vet snart ikke annet. Han er klar over det og klar over at jeg sliter, men skåner han for mine plager så mye som mulig, så han legger ikke så mye merke til det. Selv når jeg viser det så er han bare støttende og hjelpsom, han er villig til å slette alt av insta, face osv for at jeg skal føle meg bedre. Men jeg vil jo ikke at han skal gjrøre det. Jeg vil bare ha det bra med meg selv. Jeg ser du sier jeg skal jobbe med meg selv, men jeg vet ikke hva jeg skal jobbe med og hvordan? Er vel egnetlig det jeg vil, jeg vet jo at jeg sliter. Men vet ikke hvordan jeg skal ta fatt i problemet?

TS

Anonymous poster hash: 941e2...212

Det er litt for komplekst til å gi et enkelt svar på KG. Det er jo ingen quick fix. For noen hjelper det med terapi, for noen hjelper selvhjelpsboker, livsstilsendringer kan også hjelpe.

Generelt tror jeg du må jobbe med selvtilliten, og veien dit er å utfordre seg selv og få bekreftelse på at man kan. Dvs. jobbmessig at man pusher seg, anstrenger seg ift. trening og diett og får resultater, utvikler sin sosiale sirkel osv. Når du ser at du kan, vokser selvtilliten. Selvtillit bygges opp over tid.

Anonymous poster hash: 7d20f...7b9

[Sapientia]

Jeg er en veldig mild versjon av deg på flere punkter TS, og det er slettes ikke alltid moro!

Det er bare en ting å gjøre, jobbe med saken. Hvis jeg var deg ville jeg gått til psykolog og startet der. Jeg startet der selv for ca 14 år siden. For meg hadde det en god effekt å rett og slett få noen mentale redskaper til å endre tankemønster. Det hender ting glipper litt, men varer sjelden mer enn 2-3 dager heldigvis.

Lykke til!

Red: kom borti post knappen for tidlig

Endret 12. juli 2014 av AUG---UAG