Jeg passer ikke i et forhold

[AnonymBruker]

Ikke fordi jeg ikke passer med samboeren min, eller fordi jeg ikke elsker han. Men for meg sliter alt på psyken. Jeg blir lei meg av så mye, blir fort såret for ting som ikke burde ha noe å si. Jeg er unormal sånn sett. Skal sies at jeg sliter litt psykisk, noe som kanskje er grunnen til måten jeg reagerer på i forholdet? Ikke vet jeg. Det er vondt å måtte tenke slik og vurdere hva man bør gjøre med forholdet, ikke fordi kjæresten har vært utro, eller fordi han er en drittsekk, for han er den mest fantastiske mannen jeg har møtt, så sinnsykt snill og god på alle måter, stiller alltid opp, stoler på meg, støtter meg i alt, gir meg så uendelig mye kjærlighet. Men fordi jeg ikke klarer å forholde meg normalt til ting som er normale i et forhold. Hvorfor er jeg sånn? Hvorfor er jeg problemet i et så fantastisk forhold? Jeg gråter hver gang han er ute av huset, fordi jeg er lei meg for så mye dumt. Hvorfor er jeg lei meg for at han f. eks følger så mange andre damer på instagram? Eller fordi han liker en annen jente sitt bilde? Hvorfor er jeg lei meg for at han synes andre kvinner er pene? Hvorfor er jeg redd han skal snakke med andre jenter? Og ha venninner? Hva er galt med meg? Han sier jeg er den peneste i verden og eneste for han, men jeg tror ikke på han. Selvfølgelig er jeg ikke den peneste i verden. Jeg hater meg selv, jeg føler meg som verdens styggeste, alt er galt. I tillegg føler jeg meg som en mislykket person. Jeg har ikke noe positivt å si om meg selv. Jeg føler meg mislykket, mens typen er helt fantastisk. Han har så ufattelig mange gode venner, mens jeg har ikke så mange som han. Jeg føler meg alene. Selv om jeg har flere gode venner, og en fantastisk familie og svigerfamilie. Jeg føler meg mislykket på alle områder. Jeg vil så gjerne bli kvitt dette synet jeg har på det meste. Jeg vil bli positiv, jeg vil ikke bry meg om at samboeren liker andre jenter sine bilder eller følger andre jenter. Jeg orker ikke ha det sånn, men jeg tør ikke snakke med psykologen min om disse tankene. Er jeg gal? Hvorfor bryr jeg meg, hvorfor kan jeg ikke kontrollere det? Hvorfor skal mitt hode ødelegge vårt forhold som er så bra? Hvorfor klarer jeg ikke styre hva jeg tenker og føler? Hvem kan jeg snakke med om disse tankene og følelsene? Kan jeg bli bedre? Vil det alltid være slik?

Uff, et lite tankespinn en lørdag. Kanskje et rop om hjelp. Jeg føler meg maktesløs, ødelagt. Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 941e2...212

[Lanista1984]

^{Noen lever bedre alene. Kunne ta alle avgjørelser på egenhånd. Ikke føle at man sårer noen ved å ta et valg. Hva det nå enn er. Jeg trives godt alene. Jeg har nok med meg. I det minste for øyeblikket.}

[AnonymBruker]

Ikke fordi jeg ikke passer med samboeren min, eller fordi jeg ikke elsker han. Men for meg sliter alt på psyken. Jeg blir lei meg av så mye, blir fort såret for ting som ikke burde ha noe å si. Jeg er unormal sånn sett. Skal sies at jeg sliter litt psykisk, noe som kanskje er grunnen til måten jeg reagerer på i forholdet? Ikke vet jeg. Det er vondt å måtte tenke slik og vurdere hva man bør gjøre med forholdet, ikke fordi kjæresten har vært utro, eller fordi han er en drittsekk, for han er den mest fantastiske mannen jeg har møtt, så sinnsykt snill og god på alle måter, stiller alltid opp, stoler på meg, støtter meg i alt, gir meg så uendelig mye kjærlighet. Men fordi jeg ikke klarer å forholde meg normalt til ting som er normale i et forhold. Hvorfor er jeg sånn? Hvorfor er jeg problemet i et så fantastisk forhold? Jeg gråter hver gang han er ute av huset, fordi jeg er lei meg for så mye dumt. Hvorfor er jeg lei meg for at han f. eks følger så mange andre damer på instagram? Eller fordi han liker en annen jente sitt bilde? Hvorfor er jeg lei meg for at han synes andre kvinner er pene? Hvorfor er jeg redd han skal snakke med andre jenter? Og ha venninner? Hva er galt med meg? Han sier jeg er den peneste i verden og eneste for han, men jeg tror ikke på han. Selvfølgelig er jeg ikke den peneste i verden. Jeg hater meg selv, jeg føler meg som verdens styggeste, alt er galt. I tillegg føler jeg meg som en mislykket person. Jeg har ikke noe positivt å si om meg selv. Jeg føler meg mislykket, mens typen er helt fantastisk. Han har så ufattelig mange gode venner, mens jeg har ikke så mange som han. Jeg føler meg alene. Selv om jeg har flere gode venner, og en fantastisk familie og svigerfamilie. Jeg føler meg mislykket på alle områder. Jeg vil så gjerne bli kvitt dette synet jeg har på det meste. Jeg vil bli positiv, jeg vil ikke bry meg om at samboeren liker andre jenter sine bilder eller følger andre jenter. Jeg orker ikke ha det sånn, men jeg tør ikke snakke med psykologen min om disse tankene. Er jeg gal? Hvorfor bryr jeg meg, hvorfor kan jeg ikke kontrollere det? Hvorfor skal mitt hode ødelegge vårt forhold som er så bra? Hvorfor klarer jeg ikke styre hva jeg tenker og føler? Hvem kan jeg snakke med om disse tankene og følelsene? Kan jeg bli bedre? Vil det alltid være slik?

Uff, et lite tankespinn en lørdag. Kanskje et rop om hjelp. Jeg føler meg maktesløs, ødelagt. Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 941e2...212

Det er viktig at du snakker med psykologen om disse tankene. Hvorfor tør du ikke?

Selvfølgelig kan du bli bedre. Jeg forstår at det kan komme urealistiske bekymringstanker i forhold til om man er gal. Av det du skriver høres du ikke slik ut. Det er ganske vanlig å slite med slike tanker når man har lavt selvbilde.

Snakk med psykologen. Lykke til!

Anonymous poster hash: 6e9b6...0ae

[AnonymBruker]

Skulle nesten trodd det var jeg som hadde skrevet dette. Føler med deg.. Har ingen tips og sliter veldig med det samme selv.. Du skal vite at du er ikke alene!

Anonymous poster hash: 8d1e0...755

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men går til psykolog. Det har hjulpet en del på tankene

Anonymous poster hash: b664c...c0c

[Pippi92]

Jeg tror kanskje du sliter litt med lavt selvbilde, men dette kan bygges opp. Tror også du bør lese litt om positiv psykologi, fokusere på alt det som faktisk er veldig bra kontra alt som ikke er bra.

Jeg kjenner meg igjen i tankene dine, og jeg vet at jeg har lavt selvbilde. Det er veldig slitsomt å ha det slik, så det beste man kan gjøre er å ta tak i det og jobbe seg opp.

[CMHuser]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Hos meg gjelder det ikke bare kjæresten, men absolutt alle. Men jeg har en angst jeg sliter med, og jeg holder meg derfor unna de fleste. Kjæresten bor jeg med, og med han har jeg lært å takle disse tankene. Simpelten ved at jeg spør han rett ut, eller bare setter det jeg tenker opp i forskjellige båser. Jeg tenker ofte "hva tror han om meg hvis jeg forteller han det jeg tror?", og da løser det seg egentlig selv Men jeg har mange år med egentrening bak meg, så det tar tid å komme seg dit! Noen dager er det verre enn andre, men på de beste dagene merker jeg veldig lite til det Trening trening trening. Når du får en slik tanke, må du finne roten til hvor den kom fra. Er det noen grunn til at du tenker slik? Har du opplevd noe slikt tidligere? Er du usikker på deg selv? Still deg spørsmålene en utenforstående ville ha stilt Da kommer du langt!