21 år - aldri hatt kjæreste, redd for fremtiden

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 21 år og har aldri hatt kjæreste. Jeg synes fortiden min hindrer meg i å utfolde meg og å ta kontakt, er redd for å bli sett på som en taper om noen får vite.

Omtrent alle jeg kjenner har hatt minst én, noen mange. Er aldri på fest, har aldri kysset, ungdomstiden var ensom. Da tenkte jeg ikke så mye på det, men merker nå at jeg savner det jeg aldri hadde.

Kommer fra en familie der det enten er stille eller man får kritikk. Aldri noen som har sagt de er glad i hverandre, verken mellom moren og faren min eller mellom foreldre og barn. De har heller aldri sagt de er stolte av meg eller støttet meg gjennom vonde tider. Jeg har problemer med relasjoner til andre mennesker og tror det kan kommer herfra. Men ønsker ikke at dette skal hindre meg resten av livet, jeg er redd for å bli alene for alltid.

Jeg er redd for nærhet, for å bli forrådt, stoler ikke på noen. Men mest av alt er jeg redd for å bli alene resten av livet.

Jeg vil ikke bli gammel alene, jeg vil ikke ha minner kun jeg vet om, jeg vil ha noen å dele livet med.

Anonymous poster hash: 8e724...914

[AnonymBruker]

Hei!

Når jeg så overskriften din måtte jeg bare svare. Selv gikk jeg også mine første 21 år uten å ha hatt kjæreste. Hadde mange av tankene du viser til, men så plutselig en dag så skjedde det. Som gutt, ukysset(100%) og jomfru var det ikke lett å bli 21. Men vet du hva, det gikk fint!

Det som skjedde tror jeg var at jeg sluttet å lete etter noen, var bare meg selv. Så, som lyn fra klar himmel hadde jeg plutselig en samboer.

Så, håper er det lenge enda:).

Anonymous poster hash: 8e473...6aa

[AnonymBruker]

Jeg selv var kjempesjenert jente i barn-og ungdomskolen. Jeg begynte å komme meg da jeg gikk på vgs. Min første kjæreste fikk jeg da jeg var 19. Ble et langvarig forhold. Etter det ble slutt har jeg aldri fått problem med å få kjæreste.

Du er bare 21 år, og du er fremdeles ung. Så det er ingenting å gremmes over at du enda ikke har hatt kjæreste.

Anonymous poster hash: 50bf9...fe2

[Gjest Hvithai]

Jeg er en jente på 21 år og har aldri hatt kjæreste. Jeg synes fortiden min hindrer meg i å utfolde meg og å ta kontakt, er redd for å bli sett på som en taper om noen får vite.

Anonymous poster hash: 8e724...914

Tror du misforstår, problemet er ikke fortiden din, men nåtiden og den kan du heldigvis gjøre noe med.

[AnonymBruker]

Takk for svar men hvor går grensen for når det blir rart? Føler meg helt forferdelig og vet ikke hva jeg skal svare hvis noen spør. Familien latterliggjør meg og sier det er rart at jeg aldri har hatt noen. Hater å bli dømt

Anonymous poster hash: 8e724...914

[AnonymBruker]

Hvor bor du da? Sikkert en del som hadde vært interessert i å bli bedre kjent med deg om du ikke var anonym, så kunne du kanskje funnet noen i nærheten som kanskje ønsket noe av det samme som deg selv.

Anonymous poster hash: 1998b...219

[Gjest Hvithai]

Takk for svar men hvor går grensen for når det blir rart? Føler meg helt forferdelig og vet ikke hva jeg skal svare hvis noen spør. Familien latterliggjør meg og sier det er rart at jeg aldri har hatt noen. Hater å bli dømt

Anonymous poster hash: 8e724...914

Sikker på at familien latterliggjør deg? I såfall er jo det helt forferdelig. Har du vurdert å snakke med fastlegen om tankene dine, virker som depresjonstanker når alt betegnes som håpløst.

Har du jobb, studier,hobby, venner?

[Teethgrinding]

En ukysset jomfru er jo, (for mange menn), et absolutt gode. Ikke noe negativt du skal være flau over. Det er mange som kan tenke seg en kjæreste som aldri har vært besudlet. (Enkel logikk, svært populær i religiøse miljøer. En kan lett se sjarmen. Frykten for sammenlikning er jo ikke tilstede når du blir sammen med en ukysset jomfru. Hvilken lettelse).

Jeg ville startet med å snu opp ned på problemet og se dine erfaringsmessige svakheter som styrker. Du er ikke et brent barn. Det kan du sikkert være glad for.

Når det gjelder din wierd-ass familie-issues har jeg ingen gode innspill. Det høres umenneskelig ut.

[AnonymBruker]

En ukysset jomfru er jo, (for mange menn), et absolutt gode. Ikke noe negativt du skal være flau over. Det er mange som kan tenke seg en kjæreste som aldri har vært besudlet. (Enkel logikk, svært populær i religiøse miljøer. En kan lett se sjarmen. Frykten for sammenlikning er jo ikke tilstede når du blir sammen med en ukysset jomfru. Hvilken lettelse).

Jeg ville startet med å snu opp ned på problemet og se dine erfaringsmessige svakheter som styrker. Du er ikke et brent barn. Det kan du sikkert være glad for.

Når det gjelder din wierd-ass familie-issues har jeg ingen gode innspill. Det høres umenneskelig ut.

Det var et godt råd, å se på det positive, at jeg ikke har vært såret sånn sett.

Hva tenker du er det verste ved det jeg skriver om familien? Tror du det kan ha påvirket forholdet med andre mennesker? Tror du det kan gjøre at jeg blir alene for alltid? Føler at jeg bør bryte helt med dem, være helt alene og så bygge meg opp, men er så redd for å bare bryte, ikke ha noen som helst, selvom det sikkert er bedre

Anonymous poster hash: 8e724...914

[Loner@heart]

Takk for svar men hvor går grensen for når det blir rart? Føler meg helt forferdelig og vet ikke hva jeg skal svare hvis noen spør. Familien latterliggjør meg og sier det er rart at jeg aldri har hatt noen. Hater å bli dømt

Anonymous poster hash: 8e724...914

Jeg er 18 og fortsatt jomfru. Jeg forventer ikke at jeg skal finne noen de neste 2-3 årene. Jeg ville ikke sagt at det er rart før rundt 25-års-alderen, men vet om flere som syns det er rart at jeg ikke har hatt sex.

Noen folk kommer alltid til å dømme, men det du må skjønne er at de er rævhøl, og du trenger de ikke. Jeg kutter all kontakt med folk som er rævhøl, spiller ingen rolle om de er venner eller familie, vekk med de. Sitter igjen med ganske få venner da, men det gjør ikke meg noe.

Hvis familien din latterliggjør deg, så er det bare dårlig gjort. At du er jomfru er ikke noe negativt, selv så håper jeg at den første (og muligens eneste) jenta jeg blir sammen med skal være jomfru.

[Teethgrinding]

Det var et godt råd, å se på det positive, at jeg ikke har vært såret sånn sett.

Hva tenker du er det verste ved det jeg skriver om familien? Tror du det kan ha påvirket forholdet med andre mennesker? Tror du det kan gjøre at jeg blir alene for alltid? Føler at jeg bør bryte helt med dem, være helt alene og så bygge meg opp, men er så redd for å bare bryte, ikke ha noen som helst, selvom det sikkert er bedre

Anonymous poster hash: 8e724...914

En familie skal jo være din grunnmur. Et sted du drar for å være deg selv i nøytrale og vennlige omgivelser når det stormer som verst. At du føler du har det utrygt hjemme er jo helt krise.

Det første jeg tenker er at når du først får deg kjæreste vil du stå i fare for å bli fryktelig avhengig av det omsorgsfulle rommet som dere to skaper. Et brudd vil kanskje føles voldsomt ensomt og isolerende igjen. Sånn sett ville jeg kanskje jobbet mest med å sikre din egen individualisme. Fiks dine egne problemer før du legger din egen helse i hendene til en kjæreste?

[AnonymBruker]

En familie skal jo være din grunnmur. Et sted du drar for å være deg selv i nøytrale og vennlige omgivelser når det stormer som verst. At du føler du har det utrygt hjemme er jo helt krise.

Det første jeg tenker er at når du først får deg kjæreste vil du stå i fare for å bli fryktelig avhengig av det omsorgsfulle rommet som dere to skaper. Et brudd vil kanskje føles voldsomt ensomt og isolerende igjen. Sånn sett ville jeg kanskje jobbet mest med å sikre din egen individualisme. Fiks dine egne problemer før du legger din egen helse i hendene til en kjæreste?

Ja, kanskje jeg blir klengete. Åh, føles som en livstidsdom. Hva foreslår du at man gjør for å jobbe for å sikre individualisme? Bryte tvert med familien og bo et sted de ikke vet om? Jobbe med å finne hobbyer?

Anonymous poster hash: 8e724...914

[Loner@heart]

Det var et godt råd, å se på det positive, at jeg ikke har vært såret sånn sett.

Hva tenker du er det verste ved det jeg skriver om familien? Tror du det kan ha påvirket forholdet med andre mennesker? Tror du det kan gjøre at jeg blir alene for alltid? Føler at jeg bør bryte helt med dem, være helt alene og så bygge meg opp, men er så redd for å bare bryte, ikke ha noen som helst, selvom det sikkert er bedre

Anonymous poster hash: 8e724...914

Hvis du er det minste attraktiv, så kommer du ikke til å ende opp alene. Det er mange menn som er ute etter ei jente, og alt du egentlig trenger å gjøre for å finne noen er å sette opp en profil på en dating-side.

Hvis familien din aldri støttet deg under barndommen, så er det helt forferdelig. Jeg var veldig isolert under oppveksten, ingen venner, følte ikke at foreldrene mine brydde seg, osv... og, ja, det har hatt en stor effekt på hvordan jeg ser verden og hvem jeg er som person. Men, du kan komme deg forbi det.

Jeg har merket det å utfordre meg selv hjelper mye. Jeg pleide å slite veldig med sosial angst, men dette skoleåret ble det bedre, siden jeg faktisk gjorde det bra. Nei, jeg gjorde det ikke bare bra, jeg var en av de beste i klassen på alt. 5 i snitt, og jeg gikk ut fra 10ende med bare litt over 2.3 i snitt, VG1 4.2 i snitt. Det å se fremgang øker selvtillit og du vil få det lettere med å møte andre mennesker. Hadde ingen problemer med å holde presentasjoner eller noe slikt.

Sliter fortsatt litt med sosialisering pga. en veldig isolert oppvekst, men det blir bedre når man bare prøver. Var mye mer med folk i friminuttene og snakket enn jeg hadde gjort før, noe som også hjalp veldig.

Bare se hvor problemene dine ligger, å se om det er noe du kan gjøre for å komme deg over problemene.

Vet ikke om du sliter med noe annet enn akkurat med det å få deg en kjæreste. Kanskje du har et helt normalt liv ellers. Men da er alt du trenger å ha litt selvtillit, gå ut å møt folk, heng med venner og venners venner. Da finner du noen, før eller siden.

Om du føler deg litt isolert, få venner, vanskelig å finne noen... vel, da er internettet din beste venn. Mange som vil være interessert i å bli bedre kjent med deg.

Jeg kan ikke si at du bør bryte helt med familien din, kommer litt an på hvor nært forhold du har med dem. Om jeg tenkte som jeg gjorde for et halvt år siden, så hadde jeg kuttet all kontakt med all familie nå som jeg skal ut i lære om en mnd. Men siden da, har jeg blitt mye bedre kjent med foreldrene mine (kjente de ikke før, vi hadde aldri brukt noe tid sammen, litt neglisjert under barndommen). Nå, vel, jeg kommer til å holde kontakt med de, og når de blir gamle skal jeg ta meg av de.

Så, du må se hvordan forholdet ditt er med foreldrene dine. Om det ikke er noe der, om du ikke kan si at du i det minste liker deres selskap som venner (jeg ser ikke på familien min som familie, de er ikke mer en venner jeg deler et blodsbånd med), så kan du bare kutte all kontakt. Om de drar deg ned, så må du vekk.

[Loner@heart]

Ja, kanskje jeg blir klengete. Åh, føles som en livstidsdom. Hva foreslår du at man gjør for å jobbe for å sikre individualisme? Bryte tvert med familien og bo et sted de ikke vet om? Jobbe med å finne hobbyer?

Anonymous poster hash: 8e724...914

Ja, få deg noen hobbyer. Kanskje noe litt sosialt der du kommer deg ut med venner, eller mulighet til å få nye venner.

Jeg vet ikke hva du har av utdannelse, eller om du holder på å ta utdannelse akkurat nå, men finn et sted å bo som du vet du kan skaffe deg en jobb. Bare flytt vekk, du trenger ikke si noe til noen. Skaff deg nye venner, og jobb videre med livet ditt.

[Kjempeliten]

Du er ung enda og har ikke noe hastverk har du begynt å studere enda? Har du tenkt å gjøre det?

Det er godt å komme seg litt vekk fra hjembyen og møte nye mennesker, og man vokser gjerne på å komme seg litt vekk og.

Så må du bare ta sjanser og utfordre deg selv.

[AnonymBruker]

Kjære TS.

Jeg er selv dame på 33 år som aldri har hatt kjæreste, og jeg kjenner 4-5 damer på min alder som heller aldri har hatt kjæreste.

Jeg vet også om noen som er rundt 24-25 år som aldri har hatt kjæreste.

Bare husk på at det er like vanlig å ikke ha hatt kjæreste når man er 21 som det er å ha kjæreste når man er 21.

Men jo eldre man blir jo rarere blir det jo. Å være 33 år og aldri ha hatt kjæreste høres kanskje veldig rart ut, men på min alder er det ingen som spør. Kanskje de tror jeg har hatt, jeg vet ikke..

Jeg har ønsket meg kjæreste hele livet, men det har aldri kommet noen min vei. Jeg tenker at man møter noen når man minst venter det. Det kan skje imorgen, om 1 år, når du blir 25 eller 30 eller 40.

Jeg har ikke gitt opp håpet selv om jeg er så gammel som jeg er, så du må ikke gi opp håpet du heller.

Anonymous poster hash: 1be94...79b

[AnonymBruker]

Er mann 21år aldri hatt kjæreste. Det er trist, men også godt å bare gå naken rundt i leiligheten og spise frokost 👍

Anonymous poster hash: 035b5...cdc