Skilsmisse innvilget :O

[Gjest tanker]

I går kom endelig papirene jeg har ventet slik på: Svar fra Fylkesmannen om at skilsmissen er innvilget.

Ble separert for 2 år siden. Han bedro, løy, snek og lurte å behandlet meg med null respekt. Jeg måtte ordne med salg av hus, bil og båt, få tak i seperasjonspapirer, ordne med rydding og deling av økonomi og ting. Sa til han at siden det var han som hadde satt igang dette kunne han ordne skilsmissen når sepearsjonstiden var ute - jeg kom aldri til å kunne stole på noen mann igjen så for meg spilte det ingen rolle.

Han skulle bli så lykkelig med hun nye berta som var så veldig mye bedre enn meg på alle måter. Joda, lykke til!

Tror ikke det har blitt helt som han forventet - han ser mer og mer tynn og pjusk ut for hver gang jeg ser han. Jeg har blomstret - har aldri hatt det bedre!

Så traff jeg en mann for et drøyt år siden og falt pladask. Vi flyttet sammen på nyåret. Jeg fikk tak i og fylte ut skilsmissepapirene. Ville eksen skulle skrive under for at det skulle gå fortere. Nevnte også at dette var det da avtalt han skulle ordne, men nå skulle jeg flytte sammen med kjæresten og ville ha dette på plass.

Da sier han at han trodde vi var skilt. Vet ikke hvor han skulle ha det fra, men han signerte og skulle poste det fort. Neste gang jeg spurte hadde han postet det. En måned senere hadde han glemt å poste det, men skulle gjøre det dagen etter. Ringte fylkesmannen en måned senere og da hadde det fortsatt ikke kommet. Ringte eksen og ba han om å poste skjemaet nå. Sa han det dessverre hadde drøya fordi det var vanskelig å ordne de siste tingene. - De siste tingene? Jeg hadde fiksa alt unntatt frimerke.

I går kom endelig brevet fra Fylkesmannen. Ble glad, men også litt melankolsk - det var ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli da jeg lovet å elske og ære han i gode og onde dager.

Men det er ikke alt som blir slik man har tenkt... Er glad for å være ferdig med det, men det er også trist: Alle drømmene som ikke ble noe av, lykken som ikke kom. Gav han alt og han tråkka bare på meg - sto og hoppet... Og det irriterer meg grenseløst at jeg ikke bare kan udelt lykkelig for at det endelig er over! Han er ikke verdt at jeg ofrer en eneste trist tanke på han! :evil:

Det er skremmende at man kan gjøre hverandre så vondt - hvilke makt man har til å gjøre livet surt for andre. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan man kan gjøre slikt. Tror ikke han har det bra med seg selv - han ser meg sjeldent i øynene når vi treffes selv om vi står og prater. Han har gravd sin egen grav og jeg ville virkelig ikke hatt han tilbake for alt i verden, men hvorfor bekymrer jeg meg for han og hvordan han har det?!? Hvorfor i pokker synes jeg synd på han?!? :o

[LilleBille]

I går kom endelig brevet fra Fylkesmannen. Ble glad, men også litt melankolsk - det var ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli da jeg lovet å elske og ære han i gode og onde dager.

Men det er ikke alt som blir slik man har tenkt... Er glad for å være ferdig med det, men det er også trist: Alle drømmene som ikke ble noe av, lykken som ikke kom.

Tror det beskriver mange av de tankene mange av oss har når noe er over .. og endelig slutt..

Vi mennesker er rare.. og tankene dukker opp.. selv om de ikke er "logiske".

Men da er det godt å være kommet videre - og viktig å ikke "forherlige" det som var.. men nyte nåtiden.

[Nabodama]

Ja, kjenner absolutt igjen de tankene!

Tror du bekymrer deg for ham fordi han har vært en viktig del av livet ditt så lenge, og for at han har betydd mye for deg. Det føles heller ikke bra å liksom være en del av årsaken til at han har det sånn, selv om han tok initiativet til det selv.

I tillegg er du antagelig en person med stor omsorg for andre generelt.