Mishandling.

[Gjest Blomsterert]

Ser så mange innlegg om mishandling. Og noen sier at det kan skje hvem som helst.

Jeg er ikke enig i det hele tatt. Har en vokst opp med kjærlighet og lært å få troen på seg selv,vet en å ikke la seg mishandle.

At en kan falle for en psykopat er helt forståelig,men når en innser at personen er det,ja,så skygger en unna!

En lar seg ikke behandle som under rangs om en er opplært i kjærlighet og respekt.

Min far var voldelig,min mor sterk,men et offer! Derfor lot jeg meg selv mishandle i et forhold. Heldigvis kom jeg meg unna etter bare få måneder,men han holdt på i flere år med stalking og trusler. Hvilket jeg gjorde noe med. Anmeldte ham,og levde livet mitt som jeg ville. Hva tenker dere?

Er hvem som helst offer for slikt? Eller ligger det i barn om og opplevelser derfra?

Jeg tror det da. Er litt lei av å høre at det kan skje hvem som helst!

[AnonymBruker]

EH... er nok litt uenig der. Det kan skje med hvem som helst. Du har jo blitt mishandlet, din mor er blitt mishandlet. Selv om man er en sterk person så betyr det ikke at man ikke kan bli mishandlet.

For å ta det litt på spissen:

Med en gang en person slår deg, sparker deg eller skubber deg er du blitt mishandlet. Og det kan skje hvor som helst med hvem som helst. ute på byn, hjemme hos famlien, hos kjæresten eller på jobb. Det å undergrave ordet mishandling, fordi at du er en sterk person, er feil. I følge deg selv klarte ikke din egen mor å komme seg unna faren din.

Det jeg tror at du mener egentlig er at du er lei av å bli kalt Offer. at folk ser på deg som et offer som må bli passet på eller beskyttes. Men er en sterk individ som kan passe på seg selv. Du klarte å komme deg ut av et voldelig forhold og klarte å stå på egne bein og det skal du ha en applaus for.

Og det er det som må frem. At alle har en egenverdi og alle fortjener å bli behandlet på den beste mulige måten. Folk må tørre å stå frem hvis dette skjer og at de blir tatt på alvor.

For en av grunnene til at noen ikke tør å stå frem, er at de tror at ingen vil tro på dem eller høre på dem, at de har ingen i verden som vil hjelpe dem. Det er faktisk 1 av 5 barn som er blitt eller blir mishandlet fra de går i barnehagen. i følge en undersøkelse fra (tror det var) barnehagen.no

Det er i hvert fall mine meninger.

Kanskje du skal se en film som heter:

No One Would Tell

Det er en gammel film men er basert på en sann historie. det er en sterk film.

Anonymous poster hash: dbaa0...599

[Apehjerne]

Er overhodet ikke enig. Det finnes flere eksempler på det motsatte av det ts skriver. Det er mer komplisert enn som så enn at mennsker fra kjærlige familier ikke lar seg mishandle

[Apehjerne]

Min far var aldri voldelig. Tvert imot var han den beste faren i verden. Min mor var heller ikke voldelig. Likevel var jeg i et destruktivt forhold alt for lenge

[Mrs Smith]

Jeg har heller ikke opplevd vold som barn, min far var ikke voldelig. Hadde en fantastisk barndom. Men det er likevel fullt mulig å bli værende i destruktive og voldelige forhold på tross av barndommen. Vi mennesker kan også bli "skadet" som voksne. Lav selvtillit og følelsen av at man ikke fortjener bedre kan være grunner til at kvinner blir værende. Men ofte tror jeg ikke det bare er en grunn, men som Apehjerne sier mer komplekst.

[Gjest Blomst83]

Ser så mange innlegg om mishandling. Og noen sier at det kan skje hvem som helst.

Jeg er ikke enig i det hele tatt. Har en vokst opp med kjærlighet og lært å få troen på seg selv,vet en å ikke la seg mishandle.

At en kan falle for en psykopat er helt forståelig,men når en innser at personen er det,ja,så skygger en unna!

En lar seg ikke behandle som under rangs om en er opplært i kjærlighet og respekt.

Min far var voldelig,min mor sterk,men et offer! Derfor lot jeg meg selv mishandle i et forhold. Heldigvis kom jeg meg unna etter bare få måneder,men han holdt på i flere år med stalking og trusler. Hvilket jeg gjorde noe med. Anmeldte ham,og levde livet mitt som jeg ville. Hva tenker dere?

Er hvem som helst offer for slikt? Eller ligger det i barn om og opplevelser derfra?

Jeg tror det da. Er litt lei av å høre at det kan skje hvem som helst!

Beklager,men hele innlegget ditt oser av uvitenhet og jeg tør også å påstå at du er dømmende ovenfor mennesker som havner i et mishandlingsforhold.

[Gjest Blomsterert]

Beklager,men hele innlegget ditt oser av uvitenhet og jeg tør også å påstå at du er dømmende ovenfor mennesker som havner i et mishandlingsforhold.

Da beklager jeg,for mente ikke å være dømmende! Det jeg mente er at ballasten en har med hjemmefra er avgjørende for om man blir i et forhold med mishandling.

[Gjest Blomsterert]

EH... er nok litt uenig der. Det kan skje med hvem som helst. Du har jo blitt mishandlet, din mor er blitt mishandlet. Selv om man er en sterk person så betyr det ikke at man ikke kan bli mishandlet.

For å ta det litt på spissen:

Med en gang en person slår deg, sparker deg eller skubber deg er du blitt mishandlet. Og det kan skje hvor som helst med hvem som helst. ute på byn, hjemme hos famlien, hos kjæresten eller på jobb. Det å undergrave ordet mishandling, fordi at du er en sterk person, er feil. I følge deg selv klarte ikke din egen mor å komme seg unna faren din.

Det jeg tror at du mener egentlig er at du er lei av å bli kalt Offer. at folk ser på deg som et offer som må bli passet på eller beskyttes. Men er en sterk individ som kan passe på seg selv. Du klarte å komme deg ut av et voldelig forhold og klarte å stå på egne bein og det skal du ha en applaus for.

Og det er det som må frem. At alle har en egenverdi og alle fortjener å bli behandlet på den beste mulige måten. Folk må tørre å stå frem hvis dette skjer og at de blir tatt på alvor.

For en av grunnene til at noen ikke tør å stå frem, er at de tror at ingen vil tro på dem eller høre på dem, at de har ingen i verden som vil hjelpe dem. Det er faktisk 1 av 5 barn som er blitt eller blir mishandlet fra de går i barnehagen. i følge en undersøkelse fra (tror det var) barnehagen.no

Det er i hvert fall mine meninger.

Kanskje du skal se en film som heter: No One Would Tell

Det er en gammel film men er basert på en sann historie. det er en sterk film.

Anonymous poster hash: dbaa0...599

Takk for ok innlegg.

Jeg har nok ordlagt meg litt feil her! Mente mest om en forblir i et slikt forhold.

En mangler jo da selvrespekt,og det må jo komme av en grunn.

[AnonymBruker]

Dette er interessant!

Selv vokste jeg opp med en dominerende far og en underdanig mor, likevel ser jeg på mamma som en sterk person som holdt ut. Hun holdt ut for oss barna. Hun kunne forlatt forholdet, men da kunne ikke vi barna ha vært med. Moren min hadde dårlig økonomi, var hjemmeværende og hadde problem med å få seg jobb.

Pappa var godt utdannet og tjente nok til at vi hadde det bra. Jeg hadde to eldre brødre. Faren min var veldig slem mot min eldste bror fordi han ble sett på som svak siden han var en rolig, forsiktig og litt sjenert gutt. Min mellomste bror var mer lik pappa, og pappa likte han. De var begge litt slemme..

Faren min var snill mot meg, men jeg var alltid redd han pga hvordan han var. Vanskelig å forklare. Det var veldig psykisk.

Iallfall endte jeg opp med å være livredd gutter og menn, og jeg trodde ikke gutter og menn hadde følelser. Jeg så på de som veldig slemme..

Dette resulterte i at jeg holdt meg langt unna gutter, og er singel den dag i dag, og jeg er 33 år nå.

Jeg var altfor redd for at jeg skulle havne i et dårlig forhold, og at jeg ikke skulle klare å sette grenser, klare å si nei, klare å ordne opp i vanskeligheter.

Det var mye bedre for meg å jobbe med meg selv, og å bli trygg og sterk nok med meg selv (jeg er jo sterk, men dere skjønner...) trygg og sterk og stabil nok til å takle livet utfordringer.

DET tror jeg mange gjør feil når de går inn i forhold. De som havner i sånne dårlige forhold har mye å jobbe med, og burde ordnet opp i sine egne problem før de gikk inn i et forhold.

HVEM VET, kanskje jeg hadde havnet i et dårlig forhold om jeg hadde møtt noen da jeg var i 20-årene?

IDAG er jeg i 30-årene, og jeg føler meg sterkere, men jeg føler meg ikke sterk nok og trygg nok til å gå inn i et forhold. Da må jeg møte en mann som er veldig stabil, rettferdig og vil meg vel. Møter jeg på en mann som trenger en dame som setter han på plass, er jeg feil person.

Anonymous poster hash: eab23...687

[AnonymBruker]

Takk for ok innlegg.

Jeg har nok ordlagt meg litt feil her! Mente mest om en forblir i et slikt forhold.

En mangler jo da selvrespekt,og det må jo komme av en grunn.

Det er sant, man mangler selvrespekt, og man mangler følelsen av at man er verdt noe.

Noen som har vanskelig barndom kommer godt ut av det, mens andre kommer ikke så godt ut av det. På samme måte som de som har en god barndom, noen kommer godt ut av det, mens andre kommer ikke så godt ut av det.

Man har alltid et valg, og innerst inne vet man hva som er riktig og galt, men når man står midt oppi ting blir man usikker på hvor grensene går og på hva man er verdt.

Ser jeg andre mennesker ser jeg med en gang hva som er galt, og hva som er riktig,

men med meg selv, så blir jeg kjempeusikker når jeg står oppi vonde og vanskelige ting.

Jeg tok et valg og holdt meg unna menn. Det var sånn jeg taklet det, fordi jeg skjønte at jeg ikke var sterk nok til å takle et forhold.

Mens andre tar andre valg og går inn i et forhold med alt det medfører, og de takler ikke det så bra, blir overkjørt og klarer ikke sette grenser og nei.

Anonymous poster hash: eab23...687

[Gjest Blomsterert]

Dette er interessant!

Selv vokste jeg opp med en dominerende far og en underdanig mor, likevel ser jeg på mamma som en sterk person som holdt ut. Hun holdt ut for oss barna. Hun kunne forlatt forholdet, men da kunne ikke vi barna ha vært med. Moren min hadde dårlig økonomi, var hjemmeværende og hadde problem med å få seg jobb.

Pappa var godt utdannet og tjente nok til at vi hadde det bra. Jeg hadde to eldre brødre. Faren min var veldig slem mot min eldste bror fordi han ble sett på som svak siden han var en rolig, forsiktig og litt sjenert gutt. Min mellomste bror var mer lik pappa, og pappa likte han. De var begge litt slemme..

Faren min var snill mot meg, men jeg var alltid redd han pga hvordan han var. Vanskelig å forklare. Det var veldig psykisk.

Iallfall endte jeg opp med å være livredd gutter og menn, og jeg trodde ikke gutter og menn hadde følelser. Jeg så på de som veldig slemme..

Dette resulterte i at jeg holdt meg langt unna gutter, og er singel den dag i dag, og jeg er 33 år nå.

Jeg var altfor redd for at jeg skulle havne i et dårlig forhold, og at jeg ikke skulle klare å sette grenser, klare å si nei, klare å ordne opp i vanskeligheter.

Det var mye bedre for meg å jobbe med meg selv, og å bli trygg og sterk nok med meg selv (jeg er jo sterk, men dere skjønner...) trygg og sterk og stabil nok til å takle livet utfordringer.

DET tror jeg mange gjør feil når de går inn i forhold. De som havner i sånne dårlige forhold har mye å jobbe med, og burde ordnet opp i sine egne problem før de gikk inn i et forhold.

HVEM VET, kanskje jeg hadde havnet i et dårlig forhold om jeg hadde møtt noen da jeg var i 20-årene?

IDAG er jeg i 30-årene, og jeg føler meg sterkere, men jeg føler meg ikke sterk nok og trygg nok til å gå inn i et forhold. Da må jeg møte en mann som er veldig stabil, rettferdig og vil meg vel. Møter jeg på en mann som trenger en dame som setter han på plass, er jeg feil person.

Anonymous poster hash: eab23...687

Her er du inne på det jeg vil fram til. Vi tar med oss ting fra oppveksten. Høres vanskelig ut. Har hatt bare fine ekser bortsett fra denne ene,og kom meg ut i løpet av noen måneder. Hadde sett og ikke holdt ut så lenge om jeg ikke hadde hatt de foreldrene jeg hadde. De lærte oss at vold var et stort nei! Og så erfarte vi noe helt annet. Skadelig. Håper du finner en bra mann. De fins i massevis :-) faktisk!

[Gjest Blomst83]

Da beklager jeg,for mente ikke å være dømmende! Det jeg mente er at ballasten en har med hjemmefra er avgjørende for om man blir i et forhold med mishandling.

Ok,men det er nok ikke så lett.Er man først kommet inn i en mishandlingsforhold har ikke oppveksten din noe å si på om du greier å bryte ut av det eller ikke.Dette vet jeg ut i fra erfaring så det er ikke bare en tanke/mening jeg har.Selv den sterkste person kan bli så fanga at det å bryte ut virker umulig. For å si det sånn så er min mor en av de sterkeste menneskene jeg vet om.Hun taler høyt om sine meninger,er ikke redd for å stå opp hvis hun opplever urettferdighet,hun lar seg ikke pelle på nesa og bryr seg rent lite om hva andre måtte mene og tenke om hun. Men hun levde i en mishandlingsforhold i mange år før hun greide å bryte ut.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mye mere sammensatte årsaker til at det er vanskelig å bryte ut enn at man ikke tror man fortjener bedre.

Samvittighet, tilgivelse, forståelse for at andre har problemer som de ikke "fortjener å straffes for", tvilen om man kan gjøre noe annerledes (det er et argument/spørsmål som stadig går igjen - hva gjorde du da? det er alltid to sider ...), skam for at det har gått så langt, handlingslammelse, å forsøke å gjøre ting bedre "her og nå" - noe som gjør at man blir sittende enda mere fast. Det blir en vond spiral, og man prøver bare "litt til"...

Manipulasjonen man blir utsatt for er utrolig vanskelig å forholde seg til. Det går ikke an å snakke seg ut av et slikt forhold eller diskutere hva/hvorfor.

Jeg har lest om flere som har blitt sittende fast fordi de synes synd på den som mishandler, og det opplevde jeg også.

Jeg visste jeg klarte meg alene, men var ikke så sikker på om han klarte seg.

Anonymous poster hash: 01516...2cb

[Gjest Blomst83]

Takk for ok innlegg.

Jeg har nok ordlagt meg litt feil her! Mente mest om en forblir i et slikt forhold.

En mangler jo da selvrespekt,og det må jo komme av en grunn.

Du kan gå inn i forholdet med selvrespekt,men den blir revet ned underveis i foholdet.En mishandler bruker både psykisk og fysisk form for mishandling.

[Gjest Blomsterert]

Ok,men det er nok ikke så lett.Er man først kommet inn i en mishandlingsforhold har ikke oppveksten din noe å si på om du greier å bryte ut av det eller ikke.Dette vet jeg ut i fra erfaring så det er ikke bare en tanke/mening jeg har.Selv den sterkste person kan bli så fanga at det å bryte ut virker umulig. For å si det sånn så er min mor en av de sterkeste menneskene jeg vet om.Hun taler høyt om sine meninger,er ikke redd for å stå opp hvis hun opplever urettferdighet,hun lar seg ikke pelle på nesa og bryr seg rent lite om hva andre måtte mene og tenke om hun. Men hun levde i en mishandlingsforhold i mange år før hun greide å bryte ut.

Leser det du skriver med interesse og respekt. Fint å få perspektiv...

[AnonymBruker]

Ser så mange innlegg om mishandling. Og noen sier at det kan skje hvem som helst.

Jeg er ikke enig i det hele tatt. Har en vokst opp med kjærlighet og lært å få troen på seg selv,vet en å ikke la seg mishandle.

At en kan falle for en psykopat er helt forståelig,men når en innser at personen er det,ja,så skygger en unna!

En lar seg ikke behandle som under rangs om en er opplært i kjærlighet og respekt.

Min far var voldelig,min mor sterk,men et offer! Derfor lot jeg meg selv mishandle i et forhold. Heldigvis kom jeg meg unna etter bare få måneder,men han holdt på i flere år med stalking og trusler. Hvilket jeg gjorde noe med. Anmeldte ham,og levde livet mitt som jeg ville. Hva tenker dere?

Er hvem som helst offer for slikt? Eller ligger det i barn om og opplevelser derfra?

Jeg tror det da. Er litt lei av å høre at det kan skje hvem som helst!

Bullshit fra ende til annen. Jeg har vokst opp i ett kjærlig A4 hjem og endte likevel opp med en voldsmann. Det gikk så gradvis at jeg ikke merket det selv engang så hjernevasket som jeg ble. Ikke uttal deg om ting du ikke har greie på.

Anonymous poster hash: db045...6f2

[Gjest Blomsterert]

Bullshit fra ende til annen. Jeg har vokst opp i ett kjærlig A4 hjem og endte likevel opp med en voldsmann. Det gikk så gradvis at jeg ikke merket det selv engang så hjernevasket som jeg ble. Ikke uttal deg om ting du ikke har greie på.

Anonymous poster hash: db045...6f2

Ok. Jeg lufter bare tanker jeg har... Og jeg har jo litt greie på det i og med min egen erfaring. Leser andres også,for har tenkt en del på dette.

[AnonymBruker]

Ok. Jeg lufter bare tanker jeg har... Og jeg har jo litt greie på det i og med min egen erfaring. Leser andres også,for har tenkt en del på dette.

Du virker ekstremt dømmende og lite reflektert til å ha opplevd slik selv.

Anonymous poster hash: db045...6f2

[Gjest Blomsterert]

Du virker ekstremt dømmende og lite reflektert til å ha opplevd slik selv.

Anonymous poster hash: db045...6f2

Mener ikke være dømmende.