Hvordan tenker enkelte fedre???

[Gjest Anonymous]

* Vi er skilt - og det er ikke på noen måte snakk om sjalusi.

* Vi har to barn - og har ingen problemer med avtalen for samvær, og han kan til og med stille opp for dem uten om den faste avtalen - så sant det ikke kommer i konflikt med hans planer med ny dame.

* Barna har et godt forhold til sin far - heldigvis.

* Han har fortalt barna om ny kjæreste - så det er greit - men de hadde ikke møtt henne.

MEN...

Nå forrige dagen ble hun presentert for dem for første gang - samtidig som de ble fortalt at hun skulle være med dem på "ferie" fra helgen. Denne turen er til en en spesiell "familiegreie" - som har vært tradisjon hele deres liv.

Barna tok dette rimelig tungt - og synes ikke dette er ok, men tør ikke si noe til faren - for som de sier - dette er det pappa vil (loyale unger )

- Det var helt greit for dem å møte henne, men det at begge deler kom på en gang, og på en måte "ble tredd nedover hodene på dem" var ikke ok.

Jeg blir så utrolig skuffet på barnas vegne. Hvorfor kunne han ikke enten presentert dem tidligere - så de fikk "vent" seg til henne først , eller latt vær å ta henne med seg den uken?? (De har 3 ukers ferie sammen senere i sommer) - eller i det minste snakket med dem om dette på forhånd.

Hva foregår i hodet på en pappa som bare "dropper" henne i hodet på dem på den måten?

Er hans behov så mye viktigere enn at barna får mulighet til å venne seg til hans nye partner på en skikkelig måte??

Jeg er klar over at jeg ikke kan gjøre noe med dette - men måtte bare få ut litt frustrasjon.

[Gjest 2ne]

Typisk...

Hans behov er vel viktigere da. Kjæresten hans har vel neppe barn selv, ellers ville hun tenkt såpass langt selv. Kanskje hun har lagt litt press på ham, og så har han ikke baller nok til å sette grenser til beste for ungene sine.

Er veldig lite overrasket. Dessverre.

[LilleBille]

Frustrasjoner som dette er ikke uvanlig når man er mamma (eller sikkert også pappa) med hovedomsorg..

Av en eller annen grunn blir det ofte til at barna kommer i annen rekke når det dukker opp nye store kjærligheter - desverre.

Det som i sin tid var det viktigste i verden.. er ikke fullt så viktig lenger - og når da heller ikke ny partner ser at dette blir feil er det ikke mye du kan gjøre.

(At ny partner virkelig synes det er greit å bli introdusert på denne måten synes jeg er rart, men det sier vel kanskje mer om henne)

[Gjest Tabby]

Det går nok litt fort i svingene hos dem, men allikevel så bør det ikke automatisk tenkes at "barna betyr ingenting" for både pappaen og hans nye kjæreste. Det kan jo hende de ser det som en mulighet til å bli bedre kjent alle sammen?

Jeg ville ikke satt pris på om min datter opplevde dette med faren sin, og jeg ville nok sagt i fra uten at hun hørte det at hun har fortalt meg at hun gledet seg til denne turen uten den nye damen men ikke vil si det til pappa for det er jo dette han vil.

[Gjest Gjestestemor]

Oi, nå fikk jeg noe å tenke på her.

Enig med Tabby. Syns dere andre var litt for kjappe til å dømme… Det finnes flere måter å se dette på, og faren ville garantert blitt overrasket om noen fortalte ham at barna egentlig ikke har lyst til dette… Sannsynligvis er det utrolig viktig for både ham og kjæresten hva barna synes om dette!

Da jeg møtte samboeren min sine barn, hadde vi vært kjærester en periode. Vi ventet egentlig altfor lenge før jeg møtte dem og de fikk vite at vi var kjærester. Årsaken til dette var at vi ville være sikker på at vi ønsket å satse på forholdet før vi involverte barna hans, og i tillegg forsøkte vi å finne den ”perfekte” måten å introdusere meg for barna hans. Jo mer tid vi brukte på å fundere på hvordan vi skulle få prosessen med å ”bli-kjent-med-pappas-nye-kjæreste” til å gli mest mulig smertefritt, jo flere uker gikk…. Hele tiden var det imidlertid barnas behov som sto i fokus (eller det vi trodde var barnas behov…).

Til slutt kom vi en situasjon der det ikke lenger var noen tvil hos barna om at pappa hadde fått seg kjæreste. De følte seg litt snytt for at ikke faren hadde fortalt det til dem. Vi måtte derfor møtes, og vi måtte bli kjent. Fort. (Følte vi). Så vi møttes og spiste pizza, og samme helg reiste vi bort sammen. Det var en helg med mye aktiviteter, og en veldig fin måte å bli kjent på.

Nå ser jeg at dette langt på vei kan sammenlignes med det du beskriver. Jeg vil derfor bare si at det for meg, og barnas far, absolutt var barna som sto i fokus. Vi tenkte at det å reise bort sammen var den beste måten for barna å bli kjent med meg. I tillegg syntes vi det var viktig å være sammen i en litt uformell setting, der også andre var til stede og kunne hjelpe til dersom stemningen skulle bli trykket… Det kan veldig gjerne være dette som foregår oppe i hodene til eksen din og den nye kjæresten hans også!

[Gjest Turi]

:o Her var det mange generaliseringer :o

Da jeg kom inn i min stesønns liv tok vi millioner av hensyn til ham, på bekostning av oss, SELV OM jeg ikke hadde barn fra før. Mange jeg kjenner har gjort det samme. At barna "ofte kommer i annen rekke"/"det som en gang var det viktigste i verden er ikke lenger..." er både feil og stygt sagt syns jeg.

For min mann har alltid hans sønn vært det viktigste i verden. Men da jeg kom inn i bildet, var det flere å ta hensyn til - det var ikke så enkelt å være sammen med "gamlefamilien" på julaften lenger, det hendte vi hadde billetter til en konsert som gjorde at han ikke kunne steppe inn på en times varsel etc.

Ting som gjør at mor sikkert kunne sagt "Å - gutten er ikke så viktig lenger". Heldigvis sier hun ikke det, hun er voksen nok til å se at det dukker opp konflikter og at dersom man ønsker å være i et forhold til et voksent menneske, må også dette tas hensyn til...

Utover det, er jeg enig i at det er lite hensynsfullt overfor barna å dumpe en ny kjæreste i hodet på dem i en ferie som de sikkert har sett frem til å ha med pappaen sin. Tilvenningen til en ny partner kan med fordel skje gradvis og på barnas premisser. Å få beskjed om at "her er hun og hun skal være med på alt vi gjør", er ikke videre pedagogisk. Men det er ikke sikkert pappaen tenker slik. Er han generelt empatisk, kan det hende det har kortsluttet litt her - spesielt siden han ikke har introdusert henne før. Og dere har ikke et godt nok forhold til at du kan si det til ham uten at han blir sur eller? At barna er litt skuffet mener jeg? Skal hun være sammen med dem alle tre ukene?

[LilleBille]

: At barna "ofte kommer i annen rekke"/"det som en gang var det viktigste i verden er ikke lenger..." er både feil og stygt sagt syns jeg.

Jeg kan bare svare for min egen del.. og i de saker jeg kjenner til.. og i enkelte sammenhenger er det faktisk tilfelle..

Som når prioriteringene endres .. og han enten lyver direkte til barna - eller "får" meg til å ta en spansk en på hans vegne .. for ikke å skuffe barna - når han likevel ikke kan stille opp på ting han har lovet ... fordi "hun" plutselig var viktgere - og hadde en frikveld..

(Og når jeg da tar det opp .. så får jeg til svar .. jeg skjønner hva du mener - og du har helt rett - men jeg tenkte ikke på det.. osv.. - men når den kommer for n'te gang - er den litt oppbrukt.. - spesielt av en far som før har satt barna absolutt over alt på denne jord... )

Når det gjelder det å presentere ny kjæreste bare noen dager før de skal reise bort sammen .. synes jeg det viser lite respekt for barna. Han burde som far ha snakket med dem på forhånd.. så de ikke fikk alt på en gang.

[Gjest Turi]

Helt enig i at det ikke er bra å introdusere så raskt og uten at barna får fordøye inntrykkene og være med å styre utviklingen.

Også helt enig i at det sikkert er en del tilfeller der prioriteringene endres.. Jeg reagerte bare på at du brukte "ofte", for jeg tror og håper det ikke er flertallet av fedre som reagerer slik når de får "nydame"... Massevis av fornuftige fedre (og mødre og steforeldre) der ute, det er bare ikke dem du hører/leser om...

[Gjest Trådstarter]

Jeg har sagt til faren at barna reagerte - og han "forsto" det - og ble vel ikke "sur". Men det gjør jo ikke situasjonen noe bedre.

Og det var ikke bare det at hun skulle være med - men både det at det kom så "brått" - og i en ganske spesiell setting som gjør situasjonen vanskelig - Hadde det vært en "vanlig" helgetur - hadde det nok vært noe anderledes.

Jeg synes uansett at det at han ikke snakket med dem på forhånd om at hun skulle bli med var skikkelig dårlig gjort - for dette har tydelig vært planlagt en stund - men han har ikke turt å si det - og det synes jeg er veldig svakt (og jeg vet også at andre i hans familie har reagert sterkt på det - for det skaper en vanskelig situasjon for flere).

Og Sissan... disse tre ukene ferie det er snakk om senere i sommer det var farens egne ferie med ny kjæreste.. uten barn.. Han skal ha ferie med barna alene før det..

[LilleBille]

Også helt enig i at det sikkert er en del tilfeller der prioriteringene endres.. Jeg reagerte bare på at du brukte "ofte"' date=' for jeg tror og håper det ikke er flertallet av fedre som reagerer slik når de får "nydame"... Massevis av fornuftige fedre (og mødre og steforeldre) der ute, det er bare ikke dem du hører/leser om... [/quote']

Burde kanskje ikke brukt "ofte".. kjøper den, men tidvis virker det som en del mister "gangsynet" når de er skrekkelig forelsket.. - og desverre er det da gjerne barna det går utover.

Kjenner mange meget oppegående ste og ex..er som absolutt gjør en strålende jobb.. men jeg kjenner også flere (ikke bare av egen erfaring) som har droppet ut i veldig stor grad når det ble "ny" familie..

[Gjest Anonymous]

Hva som er best for barna tror jeg er individuelt. Tror det viktigste er måten kjæresten behandler barna på og at faren ikke blir så oppslukt i sin kjæreste at han "glemmer" barna og nedprioriterer deres behov.

Faren til barna mine introduserte sin nye kjæreste for barna samme dag som hun var kommet fra hjemlandet sitt for å besøke han i Norge i flere uker. Han hentet barna en fredag kveld og i bilen på vei hjem fortalte han barna at hun var hjemme. Barna er svært lojale og har aldri sagt et negativt ord om henne eller måten de ble kjent med henne på.

Det de reagerte på, og fortsatt reagerer på, er hans prioriteringer når det gjelder tid og penger. Han bryter avtaler med barna for å reise bort sammen med kjæresten. Kjæresten får alt hun har lyst på. Hun får ringe så mye hun vil til utlandet. Barna får ikke en gang lov til å låne tlf for å ringe venner. Barna får aldri klær eller sportsutstyr ol. Dette har de fortalt meg. Vet at de føler seg urettferdig behandlet og at kontrastene mellom hvordan han behandler barna og kjæresten sårer dem.

Jeg våger ikke å ta opp dette med faren, siden han har en utagerende atferd.

Det beste er nok om foreldrene fortsatt kan ha en god dialog og i samarbeid finne ut hva som er best for deres barn. Og at de også er villige til å ta i mot tilbakemeldinger på en konstruktiv måte.

[Gjest Anonymous]

forts. Vil samtidig si at jeg personlig er lettet over at han har en ny kjæreste. Da føler jeg at barna er tryggere. Skulle bare ønske at han ikke overså barna og deres behov.

[Gjest Far til 2]

Jeg tror dette er en problemstilling de fleste opplever etter et samlivsbrudd. Barna er og blir det viktigste for alle oppegående foreldre. Uenigheten ligger vel helst i hvordan prosessen med å introdusere nye menesker i barnas liv gjøres. Problemstillingen kunne derfor i like stor grad vært andre veien (dvs introduksjon av mors nye kjæreste).

At trådstarter føler behov for "å få ut frustrasjonen" over det hun opplever å ikke være bra for barna er forstålig. Ikke minst fordi hun får et annet inntrykk og kansje en annen versjon (barnas versjon) av hvordan de opplever dette. Det er vel her størsteparten av uenigheten ligger mellom mor og far.

"Konflikter" slik som denne, og tilsvarende, gir med andre ord ikke grunnlag for å si at barna ikke lenger er det viktigste. Faktisk er det nettopp lagt frem en forskningsrapport som sier at menn skjednere innleder nye forhold enn kvinner. Men jeg synes det er feil å si at kvinner dermed ikke prioriterer barn lenger i samme grad som menn.

Jeg tror vi må akseptere at foreldre gjør slike ting på forskjellige måter uten at det betyr at barn blir bortprioritert. Men at en kan bli frustrert synes jeg er en akseptabel reaksjon. Det betyr at trådstarter faktisk har lyttet til barna og sansynligvis forstått deres reaksjon. Det hadde ikke faren mulighet til i forkant.

Men kansje vi alle skulle revurdert hvordan vi gjør tingene en gang iblandt og på den måten funnet bedre løsninger, selv om det er vanskelig å si hva som er rett og galt i slike situasjoner.

Far til 2

[LilleBille]

At trådstarter føler behov for "å få ut frustrasjonen" over det hun opplever å ikke være bra for barna er forstålig. Ikke minst fordi hun får et annet inntrykk og kansje en annen versjon (barnas versjon) av hvordan de opplever dette. Det er vel her størsteparten av uenigheten ligger mellom mor og far.

.. og det er jo barnas oppfattelse av situasjonen og barnas verson som er det viktigste her.. i og med at de signaliserte at de ikke likte det -

[Gjest Far til 2]

Jeg er helt enig med deg.

Men det er også slik at vi ikke altid kan tilpasse oss alt barna mener. Det er også vanskelig å vite hva barna mener om løsningen før den er fremlagt mht saker som dette. Derfor blir også beskrivelsen Riktig løsning vers. gal løsning et definisjonsspørsmål som oppstår i ettertid.

Jeg tror faren og hans nye kjæreste faktisk har forsøkt å finne en god løsning selv om en i ettertid kan mene at ting burde vært gjort litt anderledes.

Det jeg imidlertid reagerer sterkere på er påstander om at barna ikke lenger er så viktig i fars liv. For det er jeg sikker på de er tiltross for at enkelte ting kunne vært gjort anderledes om du spør de andre involverte.

Far til 2

[LilleBille]

Det er meg som har kommet med dette om at barna ikke er like viktige lenger .. og det er basert på egne erfaringer - ut fra hvordan jeg oppfatter det.

For meg signaliserer en far som feks. lover å komme på ting.. og gjør et stort nummer ut av at han gleder seg osv.. og så samme dag sender meg - MEG - en sms.. hvor han ber meg gi beskjed om at han desverre må jobbe - men så viser det seg at det ikke er jobb.. men ny dame som trekker i stedet.

Når sånne ting skjer gang på gang.. - og hver gang jeg tar det opp .. får jeg svaret at "jo du har rett".. jeg tenkte ikke på det.. - jeg skal ikke gjøre det mer..

- og det holder til neste gang....

For meg gir dette signaler om at barna ikke lenger er så viktige som de var..

Og ikke minst barna oppfatter det -og reagerer bl.a. med at det ikke er noen vits å ringe pappa/spørre pappa om han kan gjøre noe med/for dem - som ville være helt naturlig tidligere .. - på alle andre dager en den ene faste dagen i uken.

Men for andre kan det godt være at det ikke er sånn.. og det er jo bra for dem.. - selv om min ex. ikke er det eneste tilfellet jeg kjenner til.

[Gjest Gjestestemor]

Ja, det finnes sikkert eksempler på fedre som begynner å prioritere annerledes når de får kjæreste. Hvor alvorlig dette er, avhenger vel av hvordan det gjøres og hvor ofte. Jeg mener egentlig det er helt naturlig at enkelte prioriteringer blir annerledes. Mens far gjerne satt helt alene før, og derfor lengtet fryktelig etter barna sine, kan selskapet fra en kjæreste gjøre at savnet blir noe mindre. Samboeren min sluttet for eksempel å besøke ekskona og barna midt i uka når jeg kom inn i bildet. Det kan godt være at ekskona tolket det som et svik overfor ungene, men det er det da vitterlig ikke. Han har dem halvparten av tiden (annenhver uke), og nå går ukene uten barna mye bedre. Før tror jeg han var veldig ensom de ukene han var alene. Det hender også at vi spør mor om hun kan ha barna en dag ekstra hvis vi for eksempel skal på helgetur til Dublin. Hun kan velge å tolke det som at barna har blitt mindre viktige, eller hun kan velge å tenke at det betyr at hun kan gjøre det samme med sin kjæreste uken etter… Foreldre som er gift bryter/forandrer også enkelte ganger avtaler de har med barna, uten at det betyr at barna er mindre viktige for dem.

Så har jeg lyst til å kommentere dette med at det er barnas side av saken som er viktigst. Selvsagt er det det. Samtidig skal vi ikke legge skjul på at barn er veldig lojale. Ofte så lojale at de fremstiller ting annerledes enn de egentlig er. Jeg husker at jeg selv kunne snakke negativt om både faren min og stemoren min, fordi jeg var redd for at mamma skulle tro at jeg likte dem bedre enn henne.. I ettertid ser jeg jo at dette må ha vært med på å bidra til en del av de konfliktene som oppsto. Jeg merker det også litt på barna til samboeren. De prater svært sjelden om moren når de er hos oss. De vegrer seg også for å svare når vi spør hva de har gjort på/om de har hatt det gøy osv. Vi vet heldigvis at de har det bra hos henne – hvis ikke kunne vi begynt å tvile.

Jeg tror mange barn er redde for å såre foreldrene sine, og derfor ikke gir uttrykk for kjærlighet til den ene – når de er hos den andre. Akkurat det tror jeg en del mødre her bør tenke litt på.

[Gjest 2ne]

Du forutsetter nå en gjensidighet, at begge sider har den samme friheten til å bryte avtaler elle rendre dem... I slike tilfeller er det jo ikke noe problem (bortsett fra at det blir unødvendig mye endringer i planene for ungene da - voksne må være i stand til å planlegge - det er derfor det er forskjell på voksne og barn).

Problemet oppstår når du har en hovedomsorgsforelder og en samværsforelder, og samværsforelderen er komplett ute av stand til å forholde seg til den tiden han/hun HAR et avtalt ansvar for, og stadig endrer dette ift endrete planer, ny kjæreste eller hva det måtte være.

Jeg ville gjøre klart for en kjæreste at barnet mitt er det viktigste. Om han plutselig kommer hjem med billetter til Dublin en helg, håper jeg jaggu han har vett til å velge dager han VET barnet mitt er hos faren - noe annet vil jeg ta som tegn på at han ikke har evne til hensyn og prioritering, og respekt for min situasjon.

At man AV OG TIL kan justere, er selvsagt greit. Men av hensyn til et minimum av forutsigbarhet (=trygghet) for barna må man kunne forvente at voksne forholder seg til avtaler. Hva er ellers vitsen?

Har man skaffet seg ny dame/type som ikke har barn, som klarer å furte for at personen de er sammen med ikke slipper alt de har i hendene for deres skyld - så har man skaffet seg feil kjæreste...

[Gjest Gjestestemor]

Har man skaffet seg ny dame/type som ikke har barn' date=' som klarer å furte for at personen de er sammen med ikke slipper alt de har i hendene for deres skyld - så har man skaffet seg feil kjæreste...[/quote']

Enig. Men slike har jeg aldri møtt/hørt om...

Er forresten også enig med deg i at barna har rett på forutsigbarhet. Poenget mitt er bare at jeg tror mange mødre blir litt "hysteriske". På den ene siden er de sjalu på ny-kjæresten, og på den andre siden er de fryktelig redde for at barna ikke skal ha det bra. Derfor tolker man også ofte alt i verste mening... Er det DUblin-tur i hytt og pine, er jeg selvsagt enig med deg i at det er et uheldig signal i forhold til ungene.

[Gjest 2ne]

Barnet er jo viktigst uansett. Jeg har stadig små episoder som jeg irriterer meg LITT over når det gjelder eksen, men hans nye dame har aldri vært problemet. Hun er snill, kjærlig, god, og etter en tids tilpasning (hvor pappaen måtte gjøre det klinkende klart for henne at det var barnet som var det viktigste, det kunne hun enten godta eller stikke) så har hun sett verdiene i situasjonen i stedet for ulempene - hun så at ved å kreve mye av ham var å sette ham mellom barken og veden, og ved å gjøre det ville han til slutt velge barnet - selvsagt. Hun skjønte at hun ville drive ham vekk hvis hun fortsatte med det. Det var slutt mellom dem en periode, men det ordnet seg igjen (heldigvis! kunne ikke fått bedre nydame!) og da hadde hun endret innstilling veldig.

Hun har hentet og bragt, passet på og brydd seg om, sønnen min som om det skulle være hennes egen. De har virkelig kost seg alle tre når sønnen vår har vært hos dem. Og nå har de en baby til :-) og er en familie, på alle plan.

Eksen min derimot, er aldeles elendig til å planlegge, slik at det ofte er jeg, nydama eller andre som må omkalfatre planene for å "rette opp" kaoset... Det er ikke av vond vilje, han er bare utrolig ubetenksom (noe av grunnen til at JEG ikke klarte å være sammen med ham ;-) )

Men så lenge min sønn kommer tilbake til meg og er som han pleier, så ser jeg ingen grunn til å lage noe problem av noe som helst, uavhengig av hvor ulikt deres hverdag måtte være fra min. Det viktigste er at sønnen min har det bra. Sjalusi er det ikke mulig å få plass til her, alvorlig talt. Hvis førsteprioriteringen OPPRIKTIG er barnet, så går det ikke AN å være sjalu på nydama så lenge ungen har det bra!! Det er iallfall min erfaring.

Ser at noen har problemer med dette å forholde seg til eksen - jeg klarer ikke å se det sånn. Så lenge man ikke er 16 lenger, så har man historie. Man må gå videre. Barna er der, fortiden er der. Ta det inn i livet ditt som en selvfølgelig del, heller, og lær av det. Noe annet blir liksom litt smålig synes jeg. Med mindre eksen er possessiv eller urimelig på annen måte, selvsagt.

Å kalle en mor hysterisk for å bry seg om barnet blir for meg litt feil... Mødre beskytter barna. Det skal være ganske ekstremt før det kvalifiserer til hysterisk...