Er jeg fæl?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i en familie med mye rus. Jeg har sett overdoser, jeg har sett sprøyter liggende rundt, jeg har sett det meste. Mistet veldig nære familiemedlemmer til både heroin og alkohol.

Min mor har lenge vært i "gamet". Jeg tok aldri med meg venner hjem, for hun lå gjerne i dyp rus søvn på gulvet, eller over stuebordet. You name it..

Jeg har så mange ganger ikke fått fatt i henne på dager. Ringt politiet fordi jeg ikke turte å bryte meg inn selv fordi jeg ikke ville se henne død. Jeg har vært så redd, så ofte. Senest i dag. Hun har akk vært igjennom 3 mnd avrusning. Jeg har aldri vært mer lettet. Hun var oppegående, og artig å være med. Hun la endelig på seg og kom seg over 50 kg. Hun var verdens beste mormor. 3 uker før hun skulle være ferdig så tok hun perm, skulle bare vare en helg. Men hun utsatte en uke, så når hun egentlig skulle opp igjen så skrev hun seg bare ut. Jeg er ikke født bak en låvedør, så jeg forstår at hun har røket utpå igjen. Jeg merker på meg selv at jeg distanserer meg fra henne, jeg vil ikke møte henne, jeg er sur og grinete når vi snakker. Jeg overlater alt "ansvar" til min eldre bror.

Jeg har to små barn som trenger meg, og jeg føler at nå er det nok. 22 år har jeg levd med dette, og nå sier det bare stopp for meg.

På møte med psykologer, min bror og mamma på klinikken så fortalte jeg dette. At jeg ikke vil være en del av dette, og dermed automatisk stenger jeg det ute. Mamma ble lei seg og fortalte at hun trenger støtten min osv.
Det er et dilemma for meg.. Støtte mamma, eller tenke på meg selv?

Det har gått så langt at jeg av og til kunne ønske at hun ikke levde lengre, fordi da slipper jeg den forferdelige bekymringen.. Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har forberedt meg selv i timer tilfelle jeg møter et syn jeg ikke vil møte. Jeg mistet min far da jeg var 16, og sørger enda, så selvfølgelig vil jeg ikke miste mamma. Men jeg ødelegger meg selv. Det går utover livsgleden min. Barna mine. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre..

Anonymous poster hash: 8d610...267

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg tenker at du har vært igjennom nok jeg..

Tenk på deg selv og din egen familie. Du har gitt din mor mange nok sjanser, noe du i utgangspunktet aldri burde ha vært nødt til å gjøre.

[Maria.91]

Neineinei, kjenner jeg får vondt i hjertet av deg nå

Men, for å prøve å være litt rasjonell:
Jeg tenker at nummer 1 kanskje burde være å skjerme barna dine fra alle opp- og ned-turer så lenge hun fortsatt kan regnes som "ustabil" i forhold til narkotika. Med det mener jeg, til hun har vært edru over en viss tidsperiode og utenfor institusjon. Videre enn det er det jo vanskelig for en utenforstående å vurdere hvorvidt du skal ha et forhold til henne eller ikke. Du har jo tydeligvis søsken, så det å kutte henne totalt ut kan kanskje vise seg lettere sagt enn gjort... Derimot kunne du kanskje ha sagt at du nektet å ha kontakt med henne inntil hun har skjerpet seg? Synes egentlig ikke det ville vært egoistisk i dette tilfellet, hun har jo tydeligvis hatt noen sjanser før.

Har du mulighet til å snakke med noen andre som har/har hatt relasjoner med rusmiddelavhengige kanskje? Føler at det blir vanskelig for oss som ikke sitter med nødvendig kunnskap og erfaringer å komme med særlig matnyttige råd. Kanskje de kunne gitt deg en bedre samtale om hva som kan/burde gjøres.

Håper det bedrer seg for deg <3

[Frk.K]

Helt enig med FuturePrimitive..

[Gjest Blomsterert]

Jeg har vokst opp i en familie med mye rus. Jeg har sett overdoser, jeg har sett sprøyter liggende rundt, jeg har sett det meste. Mistet veldig nære familiemedlemmer til både heroin og alkohol.

Min mor har lenge vært i "gamet". Jeg tok aldri med meg venner hjem, for hun lå gjerne i dyp rus søvn på gulvet, eller over stuebordet. You name it..

Jeg har så mange ganger ikke fått fatt i henne på dager. Ringt politiet fordi jeg ikke turte å bryte meg inn selv fordi jeg ikke ville se henne død. Jeg har vært så redd, så ofte. Senest i dag. Hun har akk vært igjennom 3 mnd avrusning. Jeg har aldri vært mer lettet. Hun var oppegående, og artig å være med. Hun la endelig på seg og kom seg over 50 kg. Hun var verdens beste mormor. 3 uker før hun skulle være ferdig så tok hun perm, skulle bare vare en helg. Men hun utsatte en uke, så når hun egentlig skulle opp igjen så skrev hun seg bare ut. Jeg er ikke født bak en låvedør, så jeg forstår at hun har røket utpå igjen. Jeg merker på meg selv at jeg distanserer meg fra henne, jeg vil ikke møte henne, jeg er sur og grinete når vi snakker. Jeg overlater alt "ansvar" til min eldre bror.

Jeg har to små barn som trenger meg, og jeg føler at nå er det nok. 22 år har jeg levd med dette, og nå sier det bare stopp for meg.

På møte med psykologer, min bror og mamma på klinikken så fortalte jeg dette. At jeg ikke vil være en del av dette, og dermed automatisk stenger jeg det ute. Mamma ble lei seg og fortalte at hun trenger støtten min osv.

Det er et dilemma for meg.. Støtte mamma, eller tenke på meg selv?

Det har gått så langt at jeg av og til kunne ønske at hun ikke levde lengre, fordi da slipper jeg den forferdelige bekymringen.. Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har forberedt meg selv i timer tilfelle jeg møter et syn jeg ikke vil møte. Jeg mistet min far da jeg var 16, og sørger enda, så selvfølgelig vil jeg ikke miste mamma. Men jeg ødelegger meg selv. Det går utover livsgleden min. Barna mine. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre..

Anonymous poster hash: 8d610...267

Det du skal gjøre kjære deg,er å tenke på deg selv. For deg og dine barns del. Moren din må skjønne at du ikke er et overmenneske,og du trenger virkelig ikke være en støtte mer for henne! Vær snill mot deg selv og barna dine,du har vært gjennom mer enn nok!

Ta vare på deg. Og barna dine.

Moren din er det synd på,men hun tar offer-rollen. Slett ikke bra,og for all del : ikke! ha dårlig samvittighet,vær så snill!

[AnonymBruker]

Tenk på deg selv her. Jeg kan synes synd på din mor også, hun mener neppe dette vondt, men sjansen er langt større for at du ikke kan fikse henne og at hun vil påvirke dine barn negativt enn at hun blir bedre og dine barn får stor glede av mormor. Derfor bør du fokusere på deg selv og dine barn. Det er selvsagt et tungt valg å ta, men det lyder klart mest fornuftig.

Anonymous poster hash: eed84...6ca

[AnonymBruker]

Uff

Anonymous poster hash: ff853...b59

[Gjest]

Hun har fått støtten din.

Tidligere.

Og nå har hun jobbet seg gjennom det du hadde tilgjengelig av støtte og oppbacking. Ferdig med kvoten.

Nå setter du strek, fokuserer på å gi ungene dine en trygg barndom, og lar damen seile sin egen sjø.

Og hvis du blir kaldt inn av behandler for å diskutere situasjonen hennes, så beskriver du egen barndom og hvordan det har forkrøplet livet ditt. Og at din prioritet ikke er din mor, men dine barn.

Og at dine barn ikke skal brukes som brikker i et sykt spill som handler om din mor.