Borte i 5 dager, baby 8mnd.

[Skogsprinsessa]

Gidder ikke dette, dere får tro hva dere vil, synd for barna deres, da men! Og jeg sier ikke noe av dette for å karre til meg mer permisjon, far overtok da barnet var åtte mnd. Forskjell på det og på å være borte et helt døgn.

Og dere som hevder at barna deres ikke har tatt skade, - jeg gjentar at så mye som faktisk 30-40% av barna har tilknytningsvansker. Sikker på at dette ikke gjelder ditt barn...?

[AnonymBruker]

Artikkel fra en lege med Phd i seperasjon mellom mor og barn.

http://www.peterhaiman.com/articles/effectsOfSeparationOnYoungChildren.shtml

Men med all respekt.

Folk og barn er forskjellige.

Og jeg registrerer at du i tidligere innlegg har fortalt om din situasjon(om jeg husker rett) hvor det er snakk om et barn som du uttrykker er ekstremt knytter til deg(noe med vill hyling av å bli holdt av far eller hva det nå var igjen).

Men- du forstår vel at dette er en subjektiv og enestående situasjon- og faktisk ikke gjelder folk og barn flest?

Jeg tror du må skille mellom DINE følelser, og hva som er barns flest behov.

Jeg synes også du har en ganske nedvurderende holdning til fars betydning. Og det tror jeg du baserer følelsesmessig på egen situasjon.

Hvorfor i alle dager gidder dere sitte og Google etter slike artikler i utgangspunktet? Det har aldri falt meg inn å lete etter stoff som skal støtte at JEG er eneste person i livet til vårt felles barn.

Jeg hadde nok ikke dratt selv i 5 dgr dersom jeg hadde en veldig usikker baby- men i min situasjon er babyen like mye med pappaen og har vært det siden fødsel- natt og dag. Fortsatt er pappaen oppe med all nattevåking, og han tok natteskiftet fra fødsel.

Jeg tror du og dere andre her må reflektere litt over hvorfor dere har såpass ekstremt syn på dette? Og, er det til det beste for barna? Kan det tenkes at itillegg til den utrygghet deres barn kanskje har fra før(alle barn er jo forskjellige), at dere også overfører egen usikkerhet over på dem og kanskje skaper en ond sirkel?

Jeg tror det. Ja, man skal gi barn det de trenger- men hysteri og usikkerhet er faktisk ikke hva de trenger. De trenger dessuten også en nærværende pappa, noe jeg får en følelse at ikke alle i denne tråden er så interessert i. Uavhengig av en reise på 5 dgr eller ikke.

Dere hadde hatt godt av å lese innleggene deres på avstand med litt refleksjon, jeg tror dere hadde blitt litt satt ut av å se hvor ekstreme dere faktisk fremstår.

Spesielt oppegående og modent virker det dessverre heller ikke. Null metodeinnsikt i forskningen dere viser til.

Anonymous poster hash: 90207...896

[AnonymBruker]

Men med all respekt.

Folk og barn er forskjellige.

Og jeg registrerer at du i tidligere innlegg har fortalt om din situasjon(om jeg husker rett) hvor det er snakk om et barn som du uttrykker er ekstremt knytter til deg(noe med vill hyling av å bli holdt av far eller hva det nå var igjen).

Men- du forstår vel at dette er en subjektiv og enestående situasjon- og faktisk ikke gjelder folk og barn flest?

Jeg tror du må skille mellom DINE følelser, og hva som er barns flest behov.

Jeg synes også du har en ganske nedvurderende holdning til fars betydning. Og det tror jeg du baserer følelsesmessig på egen situasjon.

Hvorfor i alle dager gidder dere sitte og Google etter slike artikler i utgangspunktet? Det har aldri falt meg inn å lete etter stoff som skal støtte at JEG er eneste person i livet til vårt felles barn.

Jeg hadde nok ikke dratt selv i 5 dgr dersom jeg hadde en veldig usikker baby- men i min situasjon er babyen like mye med pappaen og har vært det siden fødsel- natt og dag. Fortsatt er pappaen oppe med all nattevåking, og han tok natteskiftet fra fødsel.

Jeg tror du og dere andre her må reflektere litt over hvorfor dere har såpass ekstremt syn på dette? Og, er det til det beste for barna? Kan det tenkes at itillegg til den utrygghet deres barn kanskje har fra før(alle barn er jo forskjellige), at dere også overfører egen usikkerhet over på dem og kanskje skaper en ond sirkel?

Jeg tror det. Ja, man skal gi barn det de trenger- men hysteri og usikkerhet er faktisk ikke hva de trenger. De trenger dessuten også en nærværende pappa, noe jeg får en følelse at ikke alle i denne tråden er så interessert i. Uavhengig av en reise på 5 dgr eller ikke.

Dere hadde hatt godt av å lese innleggene deres på avstand med litt refleksjon, jeg tror dere hadde blitt litt satt ut av å se hvor ekstreme dere faktisk fremstår.

Spesielt oppegående og modent virker det dessverre heller ikke. Null metodeinnsikt i forskningen dere viser til.

Anonymous poster hash: 90207...896

Applaus for dette!!

Og jeg er så enig så enig.

Personlig tror jeg at så lenge baby er nært knyttet og føler seg trygg på begge foreldrene, så vil ikke baby ta skade av om den andre partneren drar bort.

Men dersom babyen er veldig redd for den andre part, så ville jeg nok kanskje ha vurdert å ventet med å dra til baby ble litt mer trygg.Dersom baby ble hysterisk og ikke kunne roes ned, men da snakker vi jo om intens hyling. Men dette gjelder i såpass få tilfeller i de norske hjem vil jeg tippe, så jeg tipper at over 90 % av dagens mødre glatt kunne ha dratt bort, uten at dette fikk noe konsekvenser for barnet. Det avhenger selvsagt av at den parten som skal passe baby, er en person som baby føler seg rolig og komfortabel med. Og de fleste babyer gjør faktisk det i dag, når pappa trøster.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[AnonymBruker]

Gidder ikke dette, dere får tro hva dere vil, synd for barna deres, da men! Og jeg sier ikke noe av dette for å karre til meg mer permisjon, far overtok da barnet var åtte mnd. Forskjell på det og på å være borte et helt døgn.

Og dere som hevder at barna deres ikke har tatt skade, - jeg gjentar at så mye som faktisk 30-40% av barna har tilknytningsvansker. Sikker på at dette ikke gjelder ditt barn...?

Hevder en enkelt person, Øyvind Kvello. Han har jo ikke basert dette på studier e.l., men kun sin egen synsing

Anonymous poster hash: 84efd...10b

[AnonymBruker]

Applaus for dette!!

Og jeg er så enig så enig.

Personlig tror jeg at så lenge baby er nært knyttet og føler seg trygg på begge foreldrene, så vil ikke baby ta skade av om den andre partneren drar bort.

Men dersom babyen er veldig redd for den andre part, så ville jeg nok kanskje ha vurdert å ventet med å dra til baby ble litt mer trygg.Dersom baby ble hysterisk og ikke kunne roes ned, men da snakker vi jo om intens hyling. Men dette gjelder i såpass få tilfeller i de norske hjem vil jeg tippe, så jeg tipper at over 90 % av dagens mødre glatt kunne ha dratt bort, uten at dette fikk noe konsekvenser for barnet. Det avhenger selvsagt av at den parten som skal passe baby, er en person som baby føler seg rolig og komfortabel med. Og de fleste babyer gjør faktisk det i dag, når pappa trøster.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

Nettopp.

Og jeg tenker noe er galt dersom en baby ikke klarer knytte seg til sin egen far(i et forhold hvor begge bor sammen) iløpet av veldig kort tid.

Hvor har da far vært på barsel? I barseltiden? Alle våkenettene? I alle måltider/mellom måltider dersom mor ammer/trilleturer?

De aller fleste idag har 2 uker fri etter fødsel, og jobber normalt fulltid samt har fri tilsvarende fulle helger(altettersom - en totalsummen er 100% jobb).. De resterende timene er man jo med babyen og mor, og hvor i alle dager er da disse fedrene som babyene aldri klarer knytte seg til? Når tar de ut permisjonen sin?

Her har jeg tatt mødrekvote+felleskvote, hvilket betyr at pappaen har 14 uker(fra forrige ordning)+ tar ut all ferien sin fra 2014 - og dermed er han hjemme fra tidlig august til sent desember, Altså et halvt år. For fedre som får barn etter kvoten ble mindre får nok de fleste 10 uker+ferie om mor tar resten.

Og det er uten ulønnet permisjon. Så hvor blir det så av alle disse andre fedrene en rekke babyer liksom ikke er trygge på?

Jeg forstår ikke dette. Sitter de for seg selv når de kommer hjem fra jobb?

Tar de aldri babyene om natten? De har jo masse andre behov som ikke går på amming; kos/nærhet/bading/bleieskift/trilleturer/leking/innføring av fast føde osv.

Her var det litt enklere for far å knytte seg fullt siden jeg ikke kunne amme. Siden første dag på barsel satt han altså med koppmatingen mens jeg prøvde pumpe, og nå selv om han jobber fulltid ligger han og stryker babyen i søvn om natta. Vi deler på absolutt alt - baby og husarbeid.

Og, han "maste" tidlig på at jeg skulle være sosial med venner mens han var hjemme med babyen noen timer.

Her luktet/koste/snakket babyen på/med pappaen sin masse helt fra fødsel, og derfor blir det jo ikke en fremmed. Og skal det liksom være noe unikt? Jeg trodde det var normalt? Iallefall er det slik blant alle fedre jeg kjenner.

Det er jo ikke noe feil på TS og andre i oppegående forhold/med oppegående barnefedre som drar bort noen dager mens den andre er hjemme - det er noe galt i disse ekstrembrukernes forhold, eller holdning til fars rolle i barnets liv. Enten gidder ikke far(og hvorfor i alle dager får man da barn sammen) - eller - de nekter oppgi kontrollen over egne barn(noe galt med dem selv) - eller litt av begge deler.

Anonymous poster hash: 90207...896

[AnonymBruker]

Nettopp.

Og jeg tenker noe er galt dersom en baby ikke klarer knytte seg til sin egen far(i et forhold hvor begge bor sammen) iløpet av veldig kort tid.

Hvor har da far vært på barsel? I barseltiden? Alle våkenettene? I alle måltider/mellom måltider dersom mor ammer/trilleturer?

De aller fleste idag har 2 uker fri etter fødsel, og jobber normalt fulltid samt har fri tilsvarende fulle helger(altettersom - en totalsummen er 100% jobb).. De resterende timene er man jo med babyen og mor, og hvor i alle dager er da disse fedrene som babyene aldri klarer knytte seg til? Når tar de ut permisjonen sin?

Her har jeg tatt mødrekvote+felleskvote, hvilket betyr at pappaen har 14 uker(fra forrige ordning)+ tar ut all ferien sin fra 2014 - og dermed er han hjemme fra tidlig august til sent desember, Altså et halvt år. For fedre som får barn etter kvoten ble mindre får nok de fleste 10 uker+ferie om mor tar resten.

Og det er uten ulønnet permisjon. Så hvor blir det så av alle disse andre fedrene en rekke babyer liksom ikke er trygge på?

Jeg forstår ikke dette. Sitter de for seg selv når de kommer hjem fra jobb?

Tar de aldri babyene om natten? De har jo masse andre behov som ikke går på amming; kos/nærhet/bading/bleieskift/trilleturer/leking/innføring av fast føde osv.

Her var det litt enklere for far å knytte seg fullt siden jeg ikke kunne amme. Siden første dag på barsel satt han altså med koppmatingen mens jeg prøvde pumpe, og nå selv om han jobber fulltid ligger han og stryker babyen i søvn om natta. Vi deler på absolutt alt - baby og husarbeid.

Og, han "maste" tidlig på at jeg skulle være sosial med venner mens han var hjemme med babyen noen timer.

Her luktet/koste/snakket babyen på/med pappaen sin masse helt fra fødsel, og derfor blir det jo ikke en fremmed. Og skal det liksom være noe unikt? Jeg trodde det var normalt? Iallefall er det slik blant alle fedre jeg kjenner.

Det er jo ikke noe feil på TS og andre i oppegående forhold/med oppegående barnefedre som drar bort noen dager mens den andre er hjemme - det er noe galt i disse ekstrembrukernes forhold, eller holdning til fars rolle i barnets liv. Enten gidder ikke far(og hvorfor i alle dager får man da barn sammen) - eller - de nekter oppgi kontrollen over egne barn(noe galt med dem selv) - eller litt av begge deler.

Anonymous poster hash: 90207...896

Dette gjelder selv om far har god tilknytning til baby. Det er ikke noe ekstremt ved å innse at for de fleste babyer, selv med supre pappaer og god tilknytning til de supre pappaene, er det ikke anbefalt for mor å reise bort. Det er nokså ekstremt å tro at noen tiår med likestillingspolitikk kan viske bort årtusener med biologi.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Dette gjelder selv om far har god tilknytning til baby. Det er ikke noe ekstremt ved å innse at for de fleste babyer, selv med supre pappaer og god tilknytning til de supre pappaene, er det ikke anbefalt for mor å reise bort. Det er nokså ekstremt å tro at noen tiår med likestillingspolitikk kan viske bort årtusener med biologi.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Her er det du som ikke følger med i historietimen.

Det er nemlig forsket og skrevet grundig om farsrollen oppigjennom tidene, tilogmed en egen bok om saken du kan låne på biblioteket.

Der vil du lære at dagens tradisjonelle syn(mor først) er noe nytt, det er overhodet ikke historisk betinget.

Faktisk gjorde helseforhold tidligere at mor ofte ble alvorlig syk/døde ifbm fødsel, og da var far i lange tider primær eller eneste omsorgsperson.

Kanskje lurt å ha litt kunnskap om du skal henvise til "flere tusen år bak i tid"?

Anonymous poster hash: 90207...896

[AnonymBruker]

Dette gjelder selv om far har god tilknytning til baby. Det er ikke noe ekstremt ved å innse at for de fleste babyer, selv med supre pappaer og god tilknytning til de supre pappaene, er det ikke anbefalt for mor å reise bort. Det er nokså ekstremt å tro at noen tiår med likestillingspolitikk kan viske bort årtusener med biologi.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Du snakker om denne "biologien".....Men dersom vi skal følge biologien, så ser det i alle fall utrolig stygt ut for de babyene som ser dagens lys. En fødsel er en stor risikifaktor for kvinner. Før i tiden var det langt flere kvinner som døde ved fødsel og i barsel. Og om du kikker deg litt nedover til India, Afganistan, for ikke å snakke om Afrika....Hva ser vi der?? Mors dødelighet er skyhøy, sammenlignet med norske fødende kvinner.

Hvordan har biologien tilpasset babyenes overlevelsesevne og tilpasningsevne, i de tilfellene der mor dør bort fra baby?? Det er dette scenarioet som er "naturlig" og følger " biologien".....mens vi i vesten har redusert dødeligheten til nesten null, pga alle de ressurser vi spøyter inn.

Så....dette biologisvadaet ditt holder ikke...

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[MockingJay]

Men med all respekt.

Folk og barn er forskjellige.

Og jeg registrerer at du i tidligere innlegg har fortalt om din situasjon(om jeg husker rett) hvor det er snakk om et barn som du uttrykker er ekstremt knytter til deg(noe med vill hyling av å bli holdt av far eller hva det nå var igjen).

Men- du forstår vel at dette er en subjektiv og enestående situasjon- og faktisk ikke gjelder folk og barn flest?

Jeg tror du må skille mellom DINE følelser, og hva som er barns flest behov.

Jeg synes også du har en ganske nedvurderende holdning til fars betydning. Og det tror jeg du baserer følelsesmessig på egen situasjon.

Hvorfor i alle dager gidder dere sitte og Google etter slike artikler i utgangspunktet? Det har aldri falt meg inn å lete etter stoff som skal støtte at JEG er eneste person i livet til vårt felles barn.

Jeg hadde nok ikke dratt selv i 5 dgr dersom jeg hadde en veldig usikker baby- men i min situasjon er babyen like mye med pappaen og har vært det siden fødsel- natt og dag. Fortsatt er pappaen oppe med all nattevåking, og han tok natteskiftet fra fødsel.

Jeg tror du og dere andre her må reflektere litt over hvorfor dere har såpass ekstremt syn på dette? Og, er det til det beste for barna? Kan det tenkes at itillegg til den utrygghet deres barn kanskje har fra før(alle barn er jo forskjellige), at dere også overfører egen usikkerhet over på dem og kanskje skaper en ond sirkel?

Jeg tror det. Ja, man skal gi barn det de trenger- men hysteri og usikkerhet er faktisk ikke hva de trenger. De trenger dessuten også en nærværende pappa, noe jeg får en følelse at ikke alle i denne tråden er så interessert i. Uavhengig av en reise på 5 dgr eller ikke.

Dere hadde hatt godt av å lese innleggene deres på avstand med litt refleksjon, jeg tror dere hadde blitt litt satt ut av å se hvor ekstreme dere faktisk fremstår.

Spesielt oppegående og modent virker det dessverre heller ikke. Null metodeinnsikt i forskningen dere viser til.

Anonymous poster hash: 90207...896

Hobby psykolog much?

Jeg skriver et innlegg her inne, og da vet du liksom alt?

Gå å ta deg en bolle

[AnonymBruker]

Hobby psykolog much?

Jeg skriver et innlegg her inne, og da vet du liksom alt?

Gå å ta deg en bolle

Ehhh... nå er det vel heller du som leker hobbypsykolog og kommer med "fakta" fra andre hobbypsykologer.

Jeg ville forøvrig ikke tatt til meg råd fra noen som ikke en gang kan gå på do uten å ta med seg en flere måneder gammel baby, da mener jeg man har gjort noen småfeil fra starten av. Men meg om det!

Anonymous poster hash: 8e612...d90

[AnonymBruker]

Men med all respekt.

Folk og barn er forskjellige.

Og jeg registrerer at du i tidligere innlegg har fortalt om din situasjon(om jeg husker rett) hvor det er snakk om et barn som du uttrykker er ekstremt knytter til deg(noe med vill hyling av å bli holdt av far eller hva det nå var igjen).

Men- du forstår vel at dette er en subjektiv og enestående situasjon- og faktisk ikke gjelder folk og barn flest?

Jeg tror du må skille mellom DINE følelser, og hva som er barns flest behov.

Jeg synes også du har en ganske nedvurderende holdning til fars betydning. Og det tror jeg du baserer følelsesmessig på egen situasjon.

Hvorfor i alle dager gidder dere sitte og Google etter slike artikler i utgangspunktet? Det har aldri falt meg inn å lete etter stoff som skal støtte at JEG er eneste person i livet til vårt felles barn.

Jeg hadde nok ikke dratt selv i 5 dgr dersom jeg hadde en veldig usikker baby- men i min situasjon er babyen like mye med pappaen og har vært det siden fødsel- natt og dag. Fortsatt er pappaen oppe med all nattevåking, og han tok natteskiftet fra fødsel.

Jeg tror du og dere andre her må reflektere litt over hvorfor dere har såpass ekstremt syn på dette? Og, er det til det beste for barna? Kan det tenkes at itillegg til den utrygghet deres barn kanskje har fra før(alle barn er jo forskjellige), at dere også overfører egen usikkerhet over på dem og kanskje skaper en ond sirkel?

Jeg tror det. Ja, man skal gi barn det de trenger- men hysteri og usikkerhet er faktisk ikke hva de trenger. De trenger dessuten også en nærværende pappa, noe jeg får en følelse at ikke alle i denne tråden er så interessert i. Uavhengig av en reise på 5 dgr eller ikke.

Dere hadde hatt godt av å lese innleggene deres på avstand med litt refleksjon, jeg tror dere hadde blitt litt satt ut av å se hvor ekstreme dere faktisk fremstår.

Spesielt oppegående og modent virker det dessverre heller ikke. Null metodeinnsikt i forskningen dere viser til.

Anonymous poster hash: 90207...896

What she said!

Anonymous poster hash: 8e612...d90

[AnonymBruker]

Her er det du som ikke følger med i historietimen.

Det er nemlig forsket og skrevet grundig om farsrollen oppigjennom tidene, tilogmed en egen bok om saken du kan låne på biblioteket.

Der vil du lære at dagens tradisjonelle syn(mor først) er noe nytt, det er overhodet ikke historisk betinget.

Faktisk gjorde helseforhold tidligere at mor ofte ble alvorlig syk/døde ifbm fødsel, og da var far i lange tider primær eller eneste omsorgsperson.

Kanskje lurt å ha litt kunnskap om du skal henvise til "flere tusen år bak i tid"?

Anonymous poster hash: 90207...896

Jeg er klar over det. Farsrollen er svært viktig. Det mener jeg virkelig, at hva slags far du har, spiller en rolle for hva slags liv du får. Men evolusjonsmessig er det ikke hvordan farsrollen var på 1800- og 1900-tallet, som er viktig. Jeg argumenterer ikke for at far er betydningsløs, eller at mor må være hjemme 24 timer i døgnet til barnet er ti år, jeg argumenterer ikke mot pappapermisjoner. Jeg argumenterer ikke mot at en mann kan være omsorgsfull, eller skifte bleier og ha god tilknytning. Det er stråmannsargumentasjon du bedriver ...

Jeg sier at mor bør ikke reise i flere døgn fra en åtte måneder gammel baby, hvis hun kan unngå det. SELV OM far har en god tilknytning til baby. EN kort arbeidsdag er noe helt annet enn fem døgn. Fem døgns fravær kan trigge separasjonsangst. Jeg ville heller ikke anbefalt at far reiste bort i fem døgn, men om man måtte velge mellom at mor og far reiste bort, ville det for de fleste babyer være mer traumatisk at mor reiste bort.

Du snakker om denne "biologien".....Men dersom vi skal følge biologien, så ser det i alle fall utrolig stygt ut for de babyene som ser dagens lys. En fødsel er en stor risikifaktor for kvinner. Før i tiden var det langt flere kvinner som døde ved fødsel og i barsel. Og om du kikker deg litt nedover til India, Afganistan, for ikke å snakke om Afrika....Hva ser vi der?? Mors dødelighet er skyhøy, sammenlignet med norske fødende kvinner.

Hvordan har biologien tilpasset babyenes overlevelsesevne og tilpasningsevne, i de tilfellene der mor dør bort fra baby?? Det er dette scenarioet som er "naturlig" og følger " biologien".....mens vi i vesten har redusert dødeligheten til nesten null, pga alle de ressurser vi spøyter inn.

Så....dette biologisvadaet ditt holder ikke...

Anonymous poster hash: da1e8...86e

Biologi er ikke svada. Biologi bare er. Det "naturlige" er at både mødre og babyer dør i hopetall. Jeg sier ikke at vi bør trakte etter det naturlige på alle måter. Men vi er nødt til å forholde oss til enkelte realiteter. Vesten har klart å redusere spedbarnsdødeligheten voldsomt, men forandre babyens natur har vi ikke. Det er det jeg sier.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Hobby psykolog much?

Jeg skriver et innlegg her inne, og da vet du liksom alt?

Gå å ta deg en bolle

Nei, du skriver gjentakende innlegg om din tolkning til tilknytningsomsorg i ulike settinger- og jeg har da fått et inntrykk av at du er en utrolig snill og velmenende person og mamma- men også ung og svært engstelig når det kommer til disse tingene.

Jeg er også engstelig for en rekke ting og kan gruble mye, men jeg sprer ikke alle mine irrasjonelle tanker på forumer som om det var logikk og sannhet. Jeg vet jo at sannheten ligger sånn nogenlunde på midten stort sett, og at mine følelser ikke alltid er basert på sunn fornuft.

Problemet med diskusjoner her generelt er at man svarer som om TS skisserer et helt annen scenarie. TS her skal investere i fremtiden, i utdanning. Hun skal ikke dille på fylleferie i ukesvis.

Dette går helt fint for dem, og at du ikke ser det er helt sprøtt å trekke ikke alvorlig angst, uførhet og utenforskap i samfunnet, alvorlige depresjoner osv- det sier enten mye.

Forskning viser også at engstelige barn i stor grad kan få dette av sine foreldres engstelighet, og da tenker jeg det jo må være et poeng å finne en middelvei? Eller er virkelig verden så sort hvitt for deg?

Og tror du 100% at det er eneste sannhet og mulige fornuftige løsning?

Jeg tror du og dere andre her har lest for mye på ekstreme forum for tilknytningsomsorg- litt slik som ekstremt religiøse leser Bibelen. Det går fra å være noe som kunne vært veldig fint(samsoving/bæring/trygge forhold) til å bli fullstendig overdrevent og angstbetinget.

Det er altså ikke poenget med teoriene dere leser- det er tolkninger av folk som ikke helt har forstått poenget.

Poenget er å gjøre barn TRYGGE, ikke engstelige- og disse tingene dere argumenter for vil ikke gi hverken trygghet eller stabilitet. Det vil gi usikkerhet og engstelse.

Anonymous poster hash: 90207...896

[Longgone]

Synes du skal kjenne hva du synes er rett for deg og deres barn, føler du deg klar for det er det bare til å reise for babyen tar nok helt sikkert ikke skade av det.

Jeg har en veldig sosial baby som jeg kunne reist fra og visst at han hadde hatt det bra med far/besteforeldre, men så er det jo de som er mammadalter og mer usikker. Når det er sagt hadde ikke jeg reist fra min så lenge, men må man så må man :-)

[AnonymBruker]

Jeg er klar over det. Farsrollen er svært viktig. Det mener jeg virkelig, at hva slags far du har, spiller en rolle for hva slags liv du får. Men evolusjonsmessig er det ikke hvordan farsrollen var på 1800- og 1900-tallet, som er viktig. Jeg argumenterer ikke for at far er betydningsløs, eller at mor må være hjemme 24 timer i døgnet til barnet er ti år, jeg argumenterer ikke mot pappapermisjoner. Jeg argumenterer ikke mot at en mann kan være omsorgsfull, eller skifte bleier og ha god tilknytning. Det er stråmannsargumentasjon du bedriver ...

Jeg sier at mor bør ikke reise i flere døgn fra en åtte måneder gammel baby, hvis hun kan unngå det. SELV OM far har en god tilknytning til baby. EN kort arbeidsdag er noe helt annet enn fem døgn. Fem døgns fravær kan trigge separasjonsangst. Jeg ville heller ikke anbefalt at far reiste bort i fem døgn, men om man måtte velge mellom at mor og far reiste bort, ville det for de fleste babyer være mer traumatisk at mor reiste bort.

Biologi er ikke svada. Biologi bare er. Det "naturlige" er at både mødre og babyer dør i hopetall. Jeg sier ikke at vi bør trakte etter det naturlige på alle måter. Men vi er nødt til å forholde oss til enkelte realiteter. Vesten har klart å redusere spedbarnsdødeligheten voldsomt, men forandre babyens natur har vi ikke. Det er det jeg sier.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

Du snakker helt mot deg selv!

Naturen kompenserer alltid med overlevelsesevner. Det vil si at i og med at naturen vet at sjansen er ganske stor for at en baby vil miste moren sin, så er naturen nødt til å ha kompensert opp for dette. Babyen må da ha det i seg, i sine gener og arvemateriale, at baby ikke tar alt for stor skade dersom mor dør.

Ergo, baby kan lett knytte seg til andre omsorgspersoner.

Går du bare 100 år tilbake i tid, så var dette vanlig. Det var vanlig at tjenestepiker tok seg av mesteparten av stellet av babyene, og gav dem omsorg. Ingen skade har skjedd av det, menneskeheten har vel aldri klart seg så godt....

"Biologisk" sett er menn skapt for å parre seg med mange hunner. Men menn verken dør, eller blir skadet, dersom de ikke lever slik "biologien" mente de burde leve.....

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[AnonymBruker]

Sannheten er vel at forskning på dette området, mors fravær i løpet av babyens første leveår og hvordan det påvirker barnet, er vanskelig å gjennomføre i praksis. Man vet ikke hvilke konsekvenser det evt. kan få, så hvem ønsker eller får tillatelse til å gjennomføre skikkelige studier? Dermed har all "forskningen" vi leser lett for å bli synsing i ene eller andre retningen.

Av den grunn tror jeg det er lurt å bruke logikk og sunn fornuft her. Ingen med vettet i behold til vel anbefale at en mor forlater barnet sitt over flere dager i strekk. Men det er dermed ikke sagt at mors fravær vil føre til alvorlige konsekvenser for barnet senere i livet. Dersom far er normalt oppegående og har vært aktiv i babyens liv fra den er nyfødt, vil babyen mest sannsynlig absolutt ikke ta skade av å kun tilbringe tid sammen med pappaen for en kort periode.

Jeg er utdannet lærer, og selv om jeg ikke har studert spes.ped, har jeg en rimelig stor innsikt i barns utvikling. Jeg har opplevd flere tilfeller av barn med tilknytningsvansker, og disse barna har blitt utsatt for langt verre enn at mor har måttet dra på en kort studietur mens barnet har kost seg hjemme med pappa. Da snakker vi om ganske grov omsorgssvikt.

Som jeg nevner innledningsvis, er det vanskelig å få gjennomført skikkelige studier på dette. Dersom man ser på voksne eller ungdom i dag med tilknytningsvansker, depresjon, angst eller andre psykiske lidelser, er det nok mange av dem som har hatt en vanskelig barndom. Det er helt sikkert en overhyppighet, sett i forhold til resten av befolkningen, som har opplevd å bli forlatt i flere dager i strekk av mor mens de var små. Men det betyr ikke at det var den ene gangen mor var borte som utløste de psykiske problemene. Tilknytningsvansker, angst, depresjon osv. er komplekse diagnoser som man svært sjeldent kan spores tilbake til en enkelt, konkret hendelse. Dersom mor er borte fra barnet for en kort periode, men ellers er tilstedeværende og har god tilknytning, vil ikke dette skade barnet (så fremt det blir godt ivaretatt i mellomtiden).

Det er ei mor her som mener at forholdet til sønnen, og hans utvikling, tok skade av at hun var borte en uke i hans første leveår. Da er det helt tydelig for meg at mor slett ikke følte seg klar til å være så lenge borte. Det påvirket dermed hennes relasjon til barnet negativt i tiden etterpå. Forskning viser, og her er forskningen ganske tydelig, at barn leser sine foreldre for å vurdere om en situasjon og fremmede mennesker er trygge. Er mor engstelig eller viser at noe er annerledes, vil barnet fange opp dette og reagere deretter. Dersom ei mor vet at hun ikke er klar til å forlate barnet, bør hun dermed heller ikke gjøre det. Hennes reaksjon ved adskillelsen, gjenforeningen og muligens i tiden etterpå kan da påvirke barnet negativt.

Jeg er mor til en gutt på 10 mnd, og han har enda ikke vært borte fra meg mer enn noen få timer i strekk. Jeg tror han er klar for det; jeg er ikke. Men jeg respekterer at andre mødre føler det annerledes. Dersom TS selv føler seg klar til å dra, og far er mye involvert med barnet, skal dette gå helt fint.

Anonymous poster hash: 35242...d13

[MockingJay]

Ehhh... nå er det vel heller du som leker hobbypsykolog og kommer med "fakta" fra andre hobbypsykologer.

Jeg ville forøvrig ikke tatt til meg råd fra noen som ikke en gang kan gå på do uten å ta med seg en flere måneder gammel baby, da mener jeg man har gjort noen småfeil fra starten av. Men meg om det!

Anonymous poster hash: 8e612...d90

Vet du hva. ALT jeg har gjort er å føle medfølelse med TS, også har jeg postet noen linker da det ble etterspurt kilder på bakrund av det jeg sa. Ingen av kildene mine var hobbypsykologer, men objektive forskere, den ene med doktorgrad.

Jeg må bare beklage vist du føler deg støtt, men slik forfølging i tråder er bare barnslig.

Jeg kan innrømme at noen av innleggene er preget av dårlig tid, og at det blir korte bastante svar, men jeg fortjener fremdeles ikke slik hetsing av deg, kjære ab.

Det er ingen ting galt med hverken meg eller datteren min. Eller måten vi lever på.

[AnonymBruker]

Vet du hva. ALT jeg har gjort er å føle medfølelse med TS, også har jeg postet noen linker da det ble etterspurt kilder på bakrund av det jeg sa. Ingen av kildene mine var hobbypsykologer, men objektive forskere, den ene med doktorgrad.

Jeg må bare beklage vist du føler deg støtt, men slik forfølging i tråder er bare barnslig.

Jeg kan innrømme at noen av innleggene er preget av dårlig tid, og at det blir korte bastante svar, men jeg fortjener fremdeles ikke slik hetsing av deg, kjære ab.

Det er ingen ting galt med hverken meg eller datteren min. Eller måten vi lever på.

Jeg håper ikke du tolket det slik at jeg mente noe var galt med deg eller barnet ditt - det ville jeg da aldri sagt eller ment.

Det er det selvsagt ikke.

Jeg peker på innleggene dine, og teorier som blir gjentatt i veldig mange sammenhenger. Det er alt.

Jeg er overhodet ikke ute etter å drive personangrep og ufine karakteristikker - ikke er det grunnlag for det heller, men jeg bare sier at mitt inntrykk er at de meningene som uttrykkes i tråder som dette er ganske drøye og overengstelige.

Og nei - jeg er ikke en av disse som mener alle bør følge Febermetode, lære babyene sine en masse greier og stempler alle mødre som "hysteriske".

Men, jeg etterlyser litt mer gangssyn og refleksjon i disse debattene - og holde seg til temaene fremfor å oppføre seg som om barna lider nød.

Som denne læreren her oppe viser til:

Jeg er oppvokst med omsorgssvikt av mine foreldre, de ble borte i dagesvis mens vi var alene uten mat og tilsyn. Det gav selvsagt angst og utrygghet.

Jeg er selv forelder nå, og jeg og pappaen skal hver for oss ha 2 døgn fra babyen mens den andre forelderen er hjemme - og anser det for å være helt trygt siden babyen generelt er veldig trygg på oss begge og er sosial og veldig lite "ekstremt tilknyttet" til en av oss alene.

Det er to helt forskjellige ting, og det er for meg - som faktisk har opplevd omsorgssvikt og følgene av det, å snakke om de samme mekanismene når en oppegående mor med en oppegående far skal ha noen dager på studietur som en positiv investering i deres fremtid.

Herregud. Skulle tro hun skulle flytte fra barnet sitt - hvilket forøvrig mødre og fedre stadig må gjøre i andre verdensdeler for å tjene penger. Og da kan man snakke om savn.

I-landsproblemer tenker jeg vi kaller det.

Anonymous poster hash: 90207...896

[MarenogAron]

Sannheten er vel at forskning på dette området, mors fravær i løpet av babyens første leveår og hvordan det påvirker barnet, er vanskelig å gjennomføre i praksis. Man vet ikke hvilke konsekvenser det evt. kan få, så hvem ønsker eller får tillatelse til å gjennomføre skikkelige studier? Dermed har all "forskningen" vi leser lett for å bli synsing i ene eller andre retningen.

Av den grunn tror jeg det er lurt å bruke logikk og sunn fornuft her. Ingen med vettet i behold til vel anbefale at en mor forlater barnet sitt over flere dager i strekk. Men det er dermed ikke sagt at mors fravær vil føre til alvorlige konsekvenser for barnet senere i livet. Dersom far er normalt oppegående og har vært aktiv i babyens liv fra den er nyfødt, vil babyen mest sannsynlig absolutt ikke ta skade av å kun tilbringe tid sammen med pappaen for en kort periode.

Jeg er utdannet lærer, og selv om jeg ikke har studert spes.ped, har jeg en rimelig stor innsikt i barns utvikling. Jeg har opplevd flere tilfeller av barn med tilknytningsvansker, og disse barna har blitt utsatt for langt verre enn at mor har måttet dra på en kort studietur mens barnet har kost seg hjemme med pappa. Da snakker vi om ganske grov omsorgssvikt.

Som jeg nevner innledningsvis, er det vanskelig å få gjennomført skikkelige studier på dette. Dersom man ser på voksne eller ungdom i dag med tilknytningsvansker, depresjon, angst eller andre psykiske lidelser, er det nok mange av dem som har hatt en vanskelig barndom. Det er helt sikkert en overhyppighet, sett i forhold til resten av befolkningen, som har opplevd å bli forlatt i flere dager i strekk av mor mens de var små. Men det betyr ikke at det var den ene gangen mor var borte som utløste de psykiske problemene. Tilknytningsvansker, angst, depresjon osv. er komplekse diagnoser som man svært sjeldent kan spores tilbake til en enkelt, konkret hendelse. Dersom mor er borte fra barnet for en kort periode, men ellers er tilstedeværende og har god tilknytning, vil ikke dette skade barnet (så fremt det blir godt ivaretatt i mellomtiden).

Det er ei mor her som mener at forholdet til sønnen, og hans utvikling, tok skade av at hun var borte en uke i hans første leveår. Da er det helt tydelig for meg at mor slett ikke følte seg klar til å være så lenge borte. Det påvirket dermed hennes relasjon til barnet negativt i tiden etterpå. Forskning viser, og her er forskningen ganske tydelig, at barn leser sine foreldre for å vurdere om en situasjon og fremmede mennesker er trygge. Er mor engstelig eller viser at noe er annerledes, vil barnet fange opp dette og reagere deretter. Dersom ei mor vet at hun ikke er klar til å forlate barnet, bør hun dermed heller ikke gjøre det. Hennes reaksjon ved adskillelsen, gjenforeningen og muligens i tiden etterpå kan da påvirke barnet negativt.

Jeg er mor til en gutt på 10 mnd, og han har enda ikke vært borte fra meg mer enn noen få timer i strekk. Jeg tror han er klar for det; jeg er ikke. Men jeg respekterer at andre mødre føler det annerledes. Dersom TS selv føler seg klar til å dra, og far er mye involvert med barnet, skal dette gå helt fint.

Anonymous poster hash: 35242...d13

Definitivt det beste innlegget jeg har lest i denne tråden!

[AnonymBruker]

også har jeg postet noen linker da det ble etterspurt kilder på bakrund av det jeg sa. Ingen av kildene mine var hobbypsykologer, men objektive forskere, den ene med doktorgrad.

Dette er det jeg synes er litt problematisk! Det finnes veldig mange forskere der ute som ikke er objektive. De har kommet frem til ett resultat i SIN forskning, som veldig ofte strider i mot andre forskere sine resultater. De vil selvsagt fremme sin egen forskning da de mener den er den rette. Det er svært sjelden i psykologien at alle studier er enige om konklusjon. Det skjer knapt i den medisinske verden der man fysisk kan måle ting! Når man leser og tolker forskningrapporter må man lese de som konkluderer med forskjellige ting, se på troverdigheten av resultatene (hvordan er forsøket lagt opp, kontrollpersoner, er studien randomisert?, hvor stort er utvalget man har benyttet og er det representativt?, er det andre faktorer som kan avgjøre resultatet som det ikke er tatt hensyn til, eller vektlagt i for stor grad?). Mye av dette er vanskeligere i kvalitative studier som psykologi som regel er, og derfor er det enda viktigere med kildekritikk. Doktorgrad er heller ikke ensbetydende med å være objektiv, eller å kun fremstille fakta uten å tillegge saken egne meninger.

Dette er overhodet ikke ment som kritikk til deg personlig, men er ting journalister bør tenke på når de formidler forskningsresulateter i media. Mediaartikler som du (og andre) viser til i denne tråden har, som jeg har sett, kunne spores til bake til 1 eller 2 forskere og deres meninger.

Anonymous poster hash: d82cc...53e