Borte i 5 dager, baby 8mnd.

[AnonymBruker]

Nei, jeg rettferdiggjør det overhode ikke med de artiklene. Jeg synes faktisk de var litt dårlige, og kunne ikke komme med reel forskning. Den ene sa jo til og med at det var vanskelig å forske på. Som sagt, jeg kommer til å reise. Jeg rettferdiggjør det med at jeg er lei av deltidsjobb, dårlig inntekt og det å jobbe hver helg. Bli oppring en lørdag kl 0630 og få spørsmål om å komme på jobb kl 0700, selv om jeg har andre planer,men ikke råd til å si nei. Jeg har 1 år igjen, av 5. Så det er så nære. Turen er også en stor del av mastern min.

Det er uansett moro å se andres synspunkter og meninger og ble veldig nysgjerrig på det da venninnen min sa dette til meg.

Anonymous poster hash: 87a0c...6ea

Hvordan man oppdrar barn er ikke matematikk. Det er ikke sånn at 1+1=2. Vi kan heller ikke gjøre masse studier på genetisk like barn, for å se om tyve år om hva som er forskjellen. Det man vet, er at adskillelse trigger seperasjonsangst, og at for noen barn, kan det få konsekvenser.

Anonymous poster hash: c4a2c...af3

[AnonymBruker]

Siden jeg studerte så tilbrakte han mye tid med faren sin og det var han som var med han da jeg var borte i en uke også, men likevel reagerte han så kraftig på at jeg var borte.

Jeg hadde heller ikke trodd at den uka skulle få så store konsekvenser for forholdet mellom meg og sønnen min, men det gjorde det altså.

Alle står jo fritt til å gjøre hva de vil, men jeg hadde som sagt aldri gjort det om igjen.

Og selvfølgelig vil det ha store konsekvenser for et lite bar om mor f.eks dør. Det er virkelig naivt å tro noe annet.

Anonymous poster hash: 25955...e8e

Dersom han hovedsaklig tilbragte tiden med faren sin, var jo far hovedperson. Og det ville være verst dersom han forsvant i flere dager. Dette er bare BULL

Anonymous poster hash: bc7fa...4f5

[Skogsprinsessa]

Barnet greier ikke fullt ut å skille mellom seg selv og mor før det er rundt året. Å dra fra barnet over et døgn er en risikofaktor. Det betyr ikke at alle som reiser fra barnet sitt gir det tilknytningsvansker eller andre skader. Men ja, det øker faktisk også risikoen for depresjon i ungdomsårene, uten at det er eneste årsak.

Likte sammenlikningen noen hadde med sikring i bil. Om vi kjører med barna usikret, vil det for de aller fleste gå bra.... Men ikke for alle...

[AnonymBruker]

Men, dersom det går så ille med barn som er med pappaen sin i en uke, så lurer jeg virkelig på hva vi skal gjøre med alle de barna som over flere år blir utsatt for omsorgssvikt. Tenk bare på alle de barna som vokser opp i utrygge hjem, incestoffer, voldshjem og som rett og slett ikke får tilstrekkelig omsorg.Vi burde kanskje sperre alle disse inne?? Jeg mener....Dersom en liten baby kan få psykiske problemer av en uke ( når han ellers har det fint og får omsorg og mat han trenger), så lurer jeg virkelig på hva slags effekt disse barna som vokser opp i "feil" hjem medfører. Jeg foreslår att vi begynner å jobbe for disse barna dette gjelder. Vi andre får bare betale mer skatt, sånn at denne oppgaven prioriters hos myndighetene..... Anonymous poster hash: da1e8...86e

Hæ?? Har du seriøst ikke fått med deg hvor mange som sliter i voksen alder som følge av omsorgssvikt??!! Hvilken planet befinner du deg på??

Anonymous poster hash: 0560e...7c7

[AnonymBruker]

5 dager er alt for lenge for en baby på 8 mnd. Man kan jo prøve å finne på gode unnskyldninger for hvorfor det er greit, mne jeg er syns ikke det er ok i det hele tatt. Jeg har en gutt på to år og har ikke tenkt tanken på å være vekke fra han så lenge. Det er jo selvfølgelig ikke verdens undergang hvis du MÅ dra, men jeg ville ha gjort alt jeg kunne for å slippe, eventuelt ta med mann og barn.

Anonymous poster hash: dfd1f...016

[Gjest Magdalene]

jeg er syns ikke det er ok i det hele tatt. Jeg har en gutt på to år og har ikke tenkt tanken på å være vekke fra han så lenge.

Anonymous poster hash: dfd1f...016

Folk er forskjellig. Unger også.

Min straks toåring kunne fint vært en uke på ferie hos besteforeldrene sine.

Eldste har vært på ferie hos besteforeldrene hver sommer siden hun var halvannet. Null problem for noen av oss.

[Skogsprinsessa]

I følge Øyvind Kvello har så mye som 30-40% av alle barn tilknytningsvansker... Dere som sier "det gikk fint med min!"

[JHF]

Min personlige erfaring er at det kan gå veldig bra.

Da mi eldste var 8-9 måneder reiste jeg på felttur i 10 dager for å unngå 1 års utsettelse i utdanningen Siste jeg gjorde før jeg reiste var å amme og forsatte med det da jeg kom hjem igjen. Hun hadde det kjempefint i lag med far og farmor og har som 18-åring ikke hatt noen tegn på at det har skadet henne.

[duja]

Min personlige erfaring. Jeg var masse hos morfar og mormor, hytteturer og overnatting fra tidlig av. Sønnen min er nå masse hos mormor og startet tidlig med det. Hver gang vi skal hjem der ifra, er det en kamp, han skal ligge over. Søsteren min har også barn, og hun "følger boken". 8mnd-8timer osv. Vil heller påstå at det er barnet hennes som har tilknyttningsvansker, da jenta er ekstremt avhengig av sin mor, og hun kan ikke dra fra huset uten at det blir leven, og har enda ikke sovet over en plass uten moren i en alder på 3. Jeg har ikke lest linkene, men tror man kommer langt med sunn fornuft. Og all fornuft sier reis. Jeg har også tvillinger og helt sant som du sier. Far blir ganske likestilt med mor.

[AnonymBruker]

Hæ?? Har du seriøst ikke fått med deg hvor mange som sliter i voksen alder som følge av omsorgssvikt??!! Hvilken planet befinner du deg på??

Anonymous poster hash: 0560e...7c7

Jeg har selvsagt fått med meg det!

Men det jeg prøver å få frem er at dersom vi mennesker, er så sårbare og skjøre når vi er små babyer, at vi rett og slett tar skade av 5 dager borte fra mamma ( når vi er med pappa), så lurer jeg virkelig på hvor stor skade grov omsorgssvikt vil medføre for et barn. Skjønner du hvor jeg vil ?

Altså: 5 dager fravær skaper traumer for livet, ja da må jo flere år med mye grovere omsorgssvikt faktisk skape tikkende bomber....ala zombifiserte individer. Jeg skjønner ikke at dere tørr å slippe barna deres ut i det hele tatt!! De kan jo møte på ett menneske som har vært utsatt for grov omsorgssvikt. Som er totalt uforutsigbart,....og en tikkende bombe. Veldig mange av de som går på trygd ( uføretrygd pga omsorgssvikt) går jo fritt rundt i samfunnet....Tenk om de møter ditt barn på gangstien??? Mange er det av dem også.....

.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[AnonymBruker]

Barnet greier ikke fullt ut å skille mellom seg selv og mor før det er rundt året. Å dra fra barnet over et døgn er en risikofaktor. Det betyr ikke at alle som reiser fra barnet sitt gir det tilknytningsvansker eller andre skader. Men ja, det øker faktisk også risikoen for depresjon i ungdomsårene, uten at det er eneste årsak.

Likte sammenlikningen noen hadde med sikring i bil. Om vi kjører med barna usikret, vil det for de aller fleste gå bra.... Men ikke for alle...

Ett døgn???

Jeg skjønner ikke at dere rett og slett utsetter deres barn for dette her, dersom vi snakker om slike risikofaktorer for babyer. Hvorfor får dere barn egentlig?? Har du tenkt på hva barnet ditt blir utsatt for, dersom du feks skulle bli syk og måtte ligge på sykehus? Du vil jo med ditt fravær utsette barnet ditt for en vanvittig tilleggsrisiko. Og i følge forskningene her og alle innleggene her, så kan barnet ditt ende opp med psykiske plager når vedkommende blir tenåring/voksen. Psykiske plager kan jo også føre til uføretrygd...

Mitt spm er da: Hvorfor tørr du å sette barn til verden, når du vet at en baby er så superfølsom og totalt avhengig av deg som kvinne, at ett døgn borte fra den, er å anse som en risikosport? De fleste vil vel skape en selvstendig unge...en på uføretrygd er alt annet enn selvstendig. Vedkommende hadde død ut fra den menneskelige rase, om det ikke var for pengene staten betalte til vedkommende hver mnd.

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[Skogsprinsessa]

Du vet at de faktisk legger til rette for at dersom jeg havner på sykehuset nå, så legges det til rette for at jeg får ha babyen hos meg, nettopp fordi dette er så viktig...?

[AnonymBruker]

Mitt spm er da: Hvorfor tørr du å sette barn til verden, når du vet at en baby er så superfølsom og totalt avhengig av deg som kvinne, at ett døgn borte fra den, er å anse som en risikosport?

Anonymous poster hash: da1e8...86e

Fordi den bare er baby i ca et år, og så har du 15-20 år på å ha barn i huset som du kan reise fra uten å være bekymret for sånne ting?

Hallo jens, babyperioden varer ikke evig! Hvis det er et problem for deg at en liten baby er avhengig av mammaen (eller primæromsorgsgiveren) sin er det vel heller du som bør justere forventningene...

Anonymous poster hash: 6e500...e20

[AnonymBruker]

Du vet at de faktisk legger til rette for at dersom jeg havner på sykehuset nå, så legges det til rette for at jeg får ha babyen hos meg, nettopp fordi dette er så viktig...?

Det kommer veldig an på avdeling og hva det er som gjør deg syk.

Anonymous poster hash: 58158...b77

[AnonymBruker]

De aller fleste mødre er ferdig i permisjonen når barnet er 8-9mnd. Noen av disse mødrene går tilbake til jobber der det innimellom er forretningsreiser, eller for eksempel døgnturnus o.l. Hva mener dere disse mødrene skal gjøre? Slutte i jobben sin?

Det er såklart viktig å ikke gå fra å være med barnet hele dagen hver dag til å være vekke flere dager. Da vil det jo komme som et sjokk på barnet. Om barnet derimot er vandt til å være alene med far og da er trygg, ser jeg virkelig ikke problemet. Mor er ikke den eneste ene, hadde det vært tilfelle hadde ikke foreldrepermisjonen vært mulig å dele som man vil foreldrene i mellom. Og jeg kan ikke se det er anbefalt at mor tar så mye av permisjonen som mulig. Om far ønsker halve permisjonen vil jo mor være vekke fra barnet i rundt 8timer hver dag, noen dager til og med lenger. Og barnet vil da være under 8mnd og vil i følge dere få psykiske problemer senere i livet. Hvor henger dette på greip?

Anonymous poster hash: 58158...b77

[Harlekin]

Det er snakk om risiko for langtidsskader dersom hovedomsorgspersonen forsvinner. Her er TS' mann like mye omsorgsperson som hun er, hun har skrevet at de har delt på alt og hun ikke ammer. Derfor er det ingen grunn til all denne overdrevne redselen for senskader i tenårene i dette tilfellet. Men i mitt tilfelle var jeg soleklar hovedomsorgsperson, og jeg ville derfor ikke dratt fra mitt barn i annet enn nødstilfeller. Man må se på hver enkelt situasjon før man dømmer.

[AnonymBruker]

Fordi den bare er baby i ca et år, og så har du 15-20 år på å ha barn i huset som du kan reise fra uten å være bekymret for sånne ting?

Hallo jens, babyperioden varer ikke evig! Hvis det er et problem for deg at en liten baby er avhengig av mammaen (eller primæromsorgsgiveren) sin er det vel heller du som bør justere forventningene...

Anonymous poster hash: 6e500...e20

Det er jo det første året ja. Og ett år går fort. Men her inne er det jo mødrer som mener det er skadelig å dra bort fra poden når poden er oppe i 2-årene også.

Jeg tenkte mer på det med risikoen for at du slipper barnet ditt ut utenfor egen synsvidde når barnet blir 3-4 år og eldre. Barnet ditt kan jo møte på en som er uføretrygdet pga flere år med omsorgssvikt som barn. En tikkende bombe med andre ord.....jeg skjønner ikke at du tørr sette barn til verden??

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[Skogsprinsessa]

De aller fleste mødre er ferdig i permisjonen når barnet er 8-9mnd. Noen av disse mødrene går tilbake til jobber der det innimellom er forretningsreiser, eller for eksempel døgnturnus o.l. Hva mener dere disse mødrene skal gjøre? Slutte i jobben sin?

Det er såklart viktig å ikke gå fra å være med barnet hele dagen hver dag til å være vekke flere dager. Da vil det jo komme som et sjokk på barnet. Om barnet derimot er vandt til å være alene med far og da er trygg, ser jeg virkelig ikke problemet. Mor er ikke den eneste ene, hadde det vært tilfelle hadde ikke foreldrepermisjonen vært mulig å dele som man vil foreldrene i mellom. Og jeg kan ikke se det er anbefalt at mor tar så mye av permisjonen som mulig. Om far ønsker halve permisjonen vil jo mor være vekke fra barnet i rundt 8timer hver dag, noen dager til og med lenger. Og barnet vil da være under 8mnd og vil i følge dere få psykiske problemer senere i livet. Hvor henger dette på greip?

Anonymous poster hash: 58158...b77

Det er vel ingen som sier at de KOMMER til å få psykiske problemer. Men det er en risikofaktor.

[AnonymBruker]

De aller fleste mødre er ferdig i permisjonen når barnet er 8-9mnd. Noen av disse mødrene går tilbake til jobber der det innimellom er forretningsreiser, eller for eksempel døgnturnus o.l. Hva mener dere disse mødrene skal gjøre? Slutte i jobben sin?

Det er såklart viktig å ikke gå fra å være med barnet hele dagen hver dag til å være vekke flere dager. Da vil det jo komme som et sjokk på barnet. Om barnet derimot er vandt til å være alene med far og da er trygg, ser jeg virkelig ikke problemet. Mor er ikke den eneste ene, hadde det vært tilfelle hadde ikke foreldrepermisjonen vært mulig å dele som man vil foreldrene i mellom. Og jeg kan ikke se det er anbefalt at mor tar så mye av permisjonen som mulig. Om far ønsker halve permisjonen vil jo mor være vekke fra barnet i rundt 8timer hver dag, noen dager til og med lenger. Og barnet vil da være under 8mnd og vil i følge dere få psykiske problemer senere i livet. Hvor henger dette på greip?

Anonymous poster hash: 58158...b77

Helt enig her!

Dersom det virkelig er så skadelig, så bør myndighetene nå begynne å gå ut med nye råd.

Følgende råd bør gies:

- Kvinner som feks er i høye posisjoner og som ikke kan ta ut full permisjon det første året, og som ikke kan unnlate å være borte fra barnet sitt noen få timer, ja de må rett og slett droppe å få barn. Her snakker vi jo alvorlige senskader om det går riktig så ille.

Det er jo ganske så smart, å argumentere for at baby er helt avhengig av (i nesten alle tilfeller) mor, og at dersom mor forsvinner bort, så får barnet senskader som kan forplante seg videre i voksenlivet. Dette er jo ideelt for mor å benytte som argument for å suge til seg enda mer av dagens permisjon. Mer permisjon betyr jo lenger fri borte fra jobb..... Når denne perioden er over, så kommer neste argument:

" Det er ikke sundt for barnet at mor jobber 100%". Mor må derfor begynne å jobbe deltid....

Djeeses...

Anonymous poster hash: da1e8...86e

[AnonymBruker]

Du vet at de faktisk legger til rette for at dersom jeg havner på sykehuset nå, så legges det til rette for at jeg får ha babyen hos meg, nettopp fordi dette er så viktig...?

Dette stemmer ikke. En på barselgruppa mi fikk føflekkreft mens hun var gravid, og måtte opereres og gjennomgå strålebehandling da sønnen hennes var 2 måneder gammel. Sønnen var hos henne på sykehuset stort sett hver dag, men han fikk ikke bo der, nei. Så der overtok faren hennes permisjon i de ukene hun var innlagt, og det er dette som er normal praksis.

Det er jo også helt uproblematisk, sønnen er i dag fire år, og virker ikke til å ha tatt noe som helst skade av at mammaen var innlagt på sykehus i noen uker da han var bitteliten.

Anonymous poster hash: 84efd...10b