Vanskelig forhold til storesøster

[Gjest SelinaKyle]

Hei, jeg ønsker tilbakemeldinger på det jeg anser som et vanskelig forhold til min storesøster. Jeg er usikker på om det er jeg som overreagerer, eller om det faktisk er så ille som jeg tror...

Jeg er 30 år, min søster er 33. Vi har aldri hatt et veldig nært forhold, da vi er svært ulike som personer. Som hun så fint sa det "Vi hadde aldri vært venner dersom vi ikke var søsken"... Vi har allikevel hatt et OK forhold der vi har kunnet finne på ting sammen, som å reise bort, gå ut å spise, se film sammen o.l. Jeg har vært litt blind for hennes sære væremåte, og har avskrevet det som at det bare er slik hun er. Men når jeg nå begynner å se tilbake, faktisk helt til barndommen, kan jeg ramse opp mange hendelser som får meg til å lure på hva som egentlig ligger bak oppførselen hennes.

Jeg synes hun virker svært selvopptatt og egoistisk. De eneste gangene hun foreslår at vi skal finne på noe sammen, er når hun skal "slå ihjel litt tid". De gangene vi møtes går 90% av tiden til at hun snakker om seg selv og sitt liv. Hun spør sjelden eller aldri hvordan det går med meg og mitt liv. Hun viser liten interesse i min samboer og min svigerfamilie, enda vi har vært sammen i mange år. Nå er jeg gravid, og hun har kun spurt meg to ganger gjennom hele svangerskapet hvordan det går med meg. Jeg har snart termin. Hun har ikke vist noe interesse verken for meg eller babyen som hun faktisk skal bli tante til. Vi bor i samme by, så det er ikke vanskelig å treffes. Jeg har sluttet å ta initiativ til kontakt med henne fordi det påvirker psyken min negativt ved å være sammen med henne. Alt handler bare om henne henne henne, og hun har ingen forståelse for at folk er annerledes enn henne. Det skal sies at jeg har forsøkt å snakke med henne om flere episoder som har skjedd, men det nytter ikke. I tillegg har jeg slitt psykisk i mange år, men får aldri spørsmål om dette heller.

Et par mennesker som står meg nær lurer på om det kan være søskensjalusi inne i bildet. Jeg er ikke en person som går og tror at andre er misunnelige på meg, men nå begynner jeg å lure. Jeg er som sagt gravid, hun har lenge ønsket å bli gravid, men har vanskelig for å bli det. Jeg har hatt et stabilt forhold i flere år, mens hun har havarerte forhold bak seg. Hun er i et nytt forhold nå, som hun (etter min mening) har forhastet seg veldig inn i. I alle år har jeg alltid vært slankere enn henne, men nå når jeg er gravid så gjelder jo ikke akkurat det lenger. Min søster bruker en hver anledning til å framheve hvor slank hun har blitt (er glad på hennes vegne for det), men greia er at hun gjør det på min bekostning. Litt sånn "Åh, jeg har altfor mange klær som er for store, kanskje du vil ha dem?". Dette ble sagt flere ganger før jeg ble gravid også. Jeg skal innrømme at jeg kan være nærtagende, men jeg er ikke den eneste som har reagert på hennes væremåte mot meg og andre.

Hun får alt til å handle om seg. Dersom jeg skriver en statusoppdatering på Facebook, kommenterer hun for å vri samtalen over på seg selv. Bare for å komme med et teit eksempel; dersom jeg legger ut bilde av en ny veske kan hun finne på å kommentere "Stilig veske, er fornøyd med min nye LV-veske jeg også!". Da vi var på familieferie ville min søster at vi skulle spise middag sammen til samme klokkeslett hver kveld (vi var 12 stk som reiste sammen). Jeg sa det kunne bli vanskelig i og med at min svigermor som var med på turen var syk, og derfor trengte ekstra hvile og at det da kanskje ikke passet å spise kl. 18 hver dag. Til og med dette ble min søster sur for, rett og slett fordi det ikke passet henne. Hun skal alltid ha ting gjort på sin måte, og blir vanskelig dersom det ikke skjer.

Jeg skal slutte å skrive nå, for jeg kunne holdt på i evigheter. Jeg ønsker tips og råd dersom noen har det. Jeg vet på forhånd at det ikke nytter å snakke med henne, for hun kan ikke innrømme feil. Jeg vurderer å kutte henne helt eller delvis ut av livet mitt, men synes jo så klart det er litt drastisk også. Så derfor setter jeg pris på råd og tips fra de som har erfaring med lignende situasjoner, men også andre.

[Gjest Blomsterert]

Hei, jeg ønsker tilbakemeldinger på det jeg anser som et vanskelig forhold til min storesøster. Jeg er usikker på om det er jeg som overreagerer, eller om det faktisk er så ille som jeg tror...

Jeg er 30 år, min søster er 33. Vi har aldri hatt et veldig nært forhold, da vi er svært ulike som personer. Som hun så fint sa det "Vi hadde aldri vært venner dersom vi ikke var søsken"... Vi har allikevel hatt et OK forhold der vi har kunnet finne på ting sammen, som å reise bort, gå ut å spise, se film sammen o.l. Jeg har vært litt blind for hennes sære væremåte, og har avskrevet det som at det bare er slik hun er. Men når jeg nå begynner å se tilbake, faktisk helt til barndommen, kan jeg ramse opp mange hendelser som får meg til å lure på hva som egentlig ligger bak oppførselen hennes.

Jeg synes hun virker svært selvopptatt og egoistisk. De eneste gangene hun foreslår at vi skal finne på noe sammen, er når hun skal "slå ihjel litt tid". De gangene vi møtes går 90% av tiden til at hun snakker om seg selv og sitt liv. Hun spør sjelden eller aldri hvordan det går med meg og mitt liv. Hun viser liten interesse i min samboer og min svigerfamilie, enda vi har vært sammen i mange år. Nå er jeg gravid, og hun har kun spurt meg to ganger gjennom hele svangerskapet hvordan det går med meg. Jeg har snart termin. Hun har ikke vist noe interesse verken for meg eller babyen som hun faktisk skal bli tante til. Vi bor i samme by, så det er ikke vanskelig å treffes. Jeg har sluttet å ta initiativ til kontakt med henne fordi det påvirker psyken min negativt ved å være sammen med henne. Alt handler bare om henne henne henne, og hun har ingen forståelse for at folk er annerledes enn henne. Det skal sies at jeg har forsøkt å snakke med henne om flere episoder som har skjedd, men det nytter ikke. I tillegg har jeg slitt psykisk i mange år, men får aldri spørsmål om dette heller.

Et par mennesker som står meg nær lurer på om det kan være søskensjalusi inne i bildet. Jeg er ikke en person som går og tror at andre er misunnelige på meg, men nå begynner jeg å lure. Jeg er som sagt gravid, hun har lenge ønsket å bli gravid, men har vanskelig for å bli det. Jeg har hatt et stabilt forhold i flere år, mens hun har havarerte forhold bak seg. Hun er i et nytt forhold nå, som hun (etter min mening) har forhastet seg veldig inn i. I alle år har jeg alltid vært slankere enn henne, men nå når jeg er gravid så gjelder jo ikke akkurat det lenger. Min søster bruker en hver anledning til å framheve hvor slank hun har blitt (er glad på hennes vegne for det), men greia er at hun gjør det på min bekostning. Litt sånn "Åh, jeg har altfor mange klær som er for store, kanskje du vil ha dem?". Dette ble sagt flere ganger før jeg ble gravid også. Jeg skal innrømme at jeg kan være nærtagende, men jeg er ikke den eneste som har reagert på hennes væremåte mot meg og andre.

Hun får alt til å handle om seg. Dersom jeg skriver en statusoppdatering på Facebook, kommenterer hun for å vri samtalen over på seg selv. Bare for å komme med et teit eksempel; dersom jeg legger ut bilde av en ny veske kan hun finne på å kommentere "Stilig veske, er fornøyd med min nye LV-veske jeg også!". Da vi var på familieferie ville min søster at vi skulle spise middag sammen til samme klokkeslett hver kveld (vi var 12 stk som reiste sammen). Jeg sa det kunne bli vanskelig i og med at min svigermor som var med på turen var syk, og derfor trengte ekstra hvile og at det da kanskje ikke passet å spise kl. 18 hver dag. Til og med dette ble min søster sur for, rett og slett fordi det ikke passet henne. Hun skal alltid ha ting gjort på sin måte, og blir vanskelig dersom det ikke skjer.

Jeg skal slutte å skrive nå, for jeg kunne holdt på i evigheter. Jeg ønsker tips og råd dersom noen har det. Jeg vet på forhånd at det ikke nytter å snakke med henne, for hun kan ikke innrømme feil. Jeg vurderer å kutte henne helt eller delvis ut av livet mitt, men synes jo så klart det er litt drastisk også. Så derfor setter jeg pris på råd og tips fra de som har erfaring med lignende situasjoner, men også andre.

Oj. Dette er min lillesøster og meg gitt!Kjenner meg 100 prosent igjen. Alt skal handle om henne! :-) tidligere irriterte det meg. Nå er jeg overbærende. Søsteren din er nok ikke helt tilfreds...

Du får bare bære over,love her or leave her. Ha empati med selvopptatte mennesker,vær glad DU er den du er.

[Gjest SelinaKyle]

Oj. Dette er min lillesøster og meg gitt!Kjenner meg 100 prosent igjen. Alt skal handle om henne! :-) tidligere irriterte det meg. Nå er jeg overbærende. Søsteren din er nok ikke helt tilfreds...

Du får bare bære over,love her or leave her. Ha empati med selvopptatte mennesker,vær glad DU er den du er.

Takk for svar, du har nok helt rett i at hun ikke har det helt enkelt med seg selv. Jeg synes jo faktisk det er synd på henne som har slik, hun kan jo umulig ha det særlig bra. Jeg er bare så lei av at det skal gå ut over meg. Jeg er lei av å måtte godta henne som hun er. Jeg mener at vi er voksne mennesker, og da skal det kunne gå an å vise omsorg for/interesse i hverandre uansett hvor vanskelig man har det selv. Føler jeg har vært overbærende hele livet, men nå sier det stopp. Det er en eneste stor energityv å omgåes henne, blir helt matt av det.

Hvordan klarer du være overbærende med søsteren din, ødelegger ikke hennes væremåte forholdet deres?

[AnonymBruker]

Samme her.

Storesøsteren min spør aldri om hvordan det går, vet nesten ingenting om kjæresten min (som jeg har vært med i fem måneder). Hver gang vi har samtaler, så er det fordi jeg spør henne om ting. Når jeg ikke spør, så..sitter vi der i stillhet.

Null interesse for meg og mitt, mens jeg hører på henne fortelle om sønnen og "morsomme" ting han sa/gjorde (han blir 12 i høst....).

Men ja. Vi er forskjellige. Men jeg vet bare ikke hvorfor hun ble til denne innesluttede personen, og hvorfor hun plutselig aldri vil finne på noe.

Så har dessverre ingen tips og råd. Men du er ihvertfall ikke den eneste..

Anonymous poster hash: 4f7c7...6c1

[AnonymBruker]

Ab over her.

Glemte å si at jeg har sluttet å spørre og vise interesse.

Så..vi har glidd fra hverandre. I stor grad.

Anonymous poster hash: 4f7c7...6c1

[AnonymBruker]

Folk er den de er. Din søster er 33 år, så du må nesten bare si til deg selv at "sånn er hun og sånn vil hun være livet ut".

Å dermed kutte henne ut virker smålig og barnslig. Hun er ditt kjøtt og blod. En dag kommer da dere skal begrave foreldre, og selv om dere ikke er venninner så er dere da de to eneste (om dere ikke har flere søsken) sommar huske barndomsepisoder fra hjemmet. Så behold kontakten, men husk at en trenger ikke møtes hver måned fordi en er søstre, eller fordi en bor i samme by. Kanskje er 1-2 ganger i året og da på nøytral grunn mer enn nok for dere to?

Når det gjelder særheter så lar en folk være. Om de blir snurte eller høflige så påpeker en det enten "du er frekk mot min svigermor nå, det finner jeg meg faktisk ikke i, søster." Er en helt ok ting å si. Starter hun noe drama er det helt ok å be henne gå seg en tur for å roe seg ned og så forlate situasjonen.

Å godta folk som de er betyr ikke å la seg tråkke på. Det betyr å gi slipp på håpet om at de vil endre seg. Og i det ligger en enormfrihet, ts. Og barnet ditt har godt av å lære at familie er familie, sære tanter og alt.

Anonymous poster hash: ec823...b87

[Gjest SelinaKyle]

Folk er den de er. Din søster er 33 år, så du må nesten bare si til deg selv at "sånn er hun og sånn vil hun være livet ut".

Å dermed kutte henne ut virker smålig og barnslig. Hun er ditt kjøtt og blod. En dag kommer da dere skal begrave foreldre, og selv om dere ikke er venninner så er dere da de to eneste (om dere ikke har flere søsken) sommar huske barndomsepisoder fra hjemmet. Så behold kontakten, men husk at en trenger ikke møtes hver måned fordi en er søstre, eller fordi en bor i samme by. Kanskje er 1-2 ganger i året og da på nøytral grunn mer enn nok for dere to?

Når det gjelder særheter så lar en folk være. Om de blir snurte eller høflige så påpeker en det enten "du er frekk mot min svigermor nå, det finner jeg meg faktisk ikke i, søster." Er en helt ok ting å si. Starter hun noe drama er det helt ok å be henne gå seg en tur for å roe seg ned og så forlate situasjonen.

Å godta folk som de er betyr ikke å la seg tråkke på. Det betyr å gi slipp på håpet om at de vil endre seg. Og i det ligger en enormfrihet, ts. Og barnet ditt har godt av å lære at familie er familie, sære tanter og alt.

Anonymous poster hash: ec823...b87

Jeg har innsett at min søster er som hun er, og at jeg ikke kan forandre henne. Vi har allerede mistet moren vår, og det har ikke bragt oss nærmere på noen måte. Noe det burde gjøre, og særlig nå når jeg er gravid. Er det ikke da en datter gjerne trenger sin mor mest? Jeg mener ikke at vi trenger møtes ofte eller hver måned, men forstår du ikke at ting er litt annerledes nå når jeg er gravid? Vi er en veldig liten familie, og hun vet jeg ikke har andre.

Forstår ikke hvorfor det er smålig/barnslig å kutte henne ut, når alt hun bidrar med er negativitet og skaper dårlig stemning. Ja, vi er familie, men ser ikke helt at det skal være en grunn for å ikke kutte henne ut. Har ikke bestemt meg for å gjøre det, men det kan være en mulighet. Hun kommer IKKE til å stille opp verken for meg eller tanteungen sin når den tiden kommer. Det vet jeg.

Jeg synes ikke det å være uhøflig og frekk er det samme som å ha særheter. Når hun blir sint og frekk og er uhøflig mot meg og andre fordi hun ikke får viljen sin, så er ikke det en særhet. Det er ikke en "særhet" at hun ikke kan godta at min hjertesyke svigermor trenger hvile. Og som sagt nytter det ikke å si fra til henne, for selv om jeg har gjort det, har det gjentatt seg gang på gang på gang etter det. Hun lærer ikke, klarer ikke tilpasse seg.

Du har et godt poeng med å godta at folk ikke kan endre seg. Er helt enig med deg, og det er absolutt noe jeg jobber med, for jeg vet at det sannsynligvis er eneste løsning i og med at ingenting jeg har prøvd så langt nytter. Men -- jeg er ikke villig til å la meg selv bli nedbrutt og ødelagt, noe som er et direkte resultat av å holde kontakten med henne.

Det kom kanskje ikke klart nok fram i første innlegget mitt, men det som sjokkerer meg mest er at hun ikke stiller opp eller støtter meg i det hele tatt nå når jeg er gravid, og savner moren min som mest. Og når hun i tillegg vet jeg sliter psykisk. Så jeg begynner å få nok. Ja - jeg må nok innse at hun er som hun er og at hun ikke kommer til å endre seg. Vanskelighetene kommer vel når det gjelder seg at jeg må forholde meg til henne.

[Gjest SelinaKyle]

Ab over her.

Glemte å si at jeg har sluttet å spørre og vise interesse.

Så..vi har glidd fra hverandre. I stor grad.

Anonymous poster hash: 4f7c7...6c1

Takk for svar Trist å høre at du er i en lignende situasjon, men hjelper litt å høre at jeg ikke er alene. Vi har også sklidd fra hverandre fordi jeg har sluttet vise interesse. "Akseptans" er det noe som heter, men det er ikke lett..

[Gjest Hummels]

Det høres ut som sjalusi. Når noen er sjalu så snakker de bare om seg selv, og vil ikke høre om andre. Vertfall sånn jeg har oppfattet det.

[Gjest Blomsterert]

Takk for svar, du har nok helt rett i at hun ikke har det helt enkelt med seg selv. Jeg synes jo faktisk det er synd på henne som har slik, hun kan jo umulig ha det særlig bra. Jeg er bare så lei av at det skal gå ut over meg. Jeg er lei av å måtte godta henne som hun er. Jeg mener at vi er voksne mennesker, og da skal det kunne gå an å vise omsorg for/interesse i hverandre uansett hvor vanskelig man har det selv. Føler jeg har vært overbærende hele livet, men nå sier det stopp. Det er en eneste stor energityv å omgåes henne, blir helt matt av det.

Hvordan klarer du være overbærende med søsteren din, ødelegger ikke hennes væremåte forholdet deres?

Var ganske lei tidligere i perioder,men skjønner hun ikke har det helt greit. Så jeg "lukker ørene" og er den jeg er. Men forstår du blir lei. Ta en pause fra henne iblant,si hva du mener. Tror neppe det går å forandre slike mennesker,de må innse og ville selv. Jeg holder meg unna i perioder hvor jeg ikke har så stor tålmodighet :-)

[Timza]

Er jo vanlig det at minstemann plutselig tar over all oppmerksomhet fra foreldre ettersom de krever mer, så mulig hun alltid har vært missunlig på deg. At foreldrene deres favorittserie deg ovenfor henne.

Når det er 3 års forskjell så er jo det litt surt for ei lita 3 åring å oppleve også. Så ja, misunnelse kan nok være en stor årsak her, helt fra hun var bitteliten.

[AnonymBruker]

Har du ingenting positivt å si om henne ?

Anonymous poster hash: b9722...bc9

[Gjest SelinaKyle]

Har du ingenting positivt å si om henne ?

Anonymous poster hash: b9722...bc9 [/acron

Blir litt svar skyldig når du spør, merker jeg. Har vanskelig med å komme på noe, faktisk.. Det negative overskyer det positive i så stor grad at jeg ikke klarer komme på noe. Hun har jo gode egenskaper som stå-på-vilje, at hun får ting gjort om hun virkelig vil og så videre, men som søster og familiemedlem er det lite positivt å si. Det er ganske mange ting hun har sagt og gjort jeg føler jeg ikke kan ramse opp her i tilfelle det kan gjenkjennes, så forstår dersom noen mener jeg overdriver. Jeg tror de fleste mennesker har positive egenskaper, men for meg virker det som at hun viser de bare dersom hun får noe ut av det selv.

[Gjest Blomsterert]

Blir litt svar skyldig når du spør, merker jeg. Har vanskelig med å komme på noe, faktisk.. Det negative overskyer det positive i så stor grad at jeg ikke klarer komme på noe. Hun har jo gode egenskaper som stå-på-vilje, at hun får ting gjort om hun virkelig vil og så videre, men som søster og familiemedlem er det lite positivt å si. Det er ganske mange ting hun har sagt og gjort jeg føler jeg ikke kan ramse opp her i tilfelle det kan gjenkjennes, så forstår dersom noen mener jeg overdriver. Jeg tror de fleste mennesker har positive egenskaper, men for meg virker det som at hun viser de bare dersom hun får noe ut av det selv.

Nettopp. De er superegoister.

Derfor en må ha kjærlighet til de. De er i sin egen boble,og det er fordi de beskytter seg selv. Men sett grenser. Vær med henne når du orker. Si hva du mener,men vær bare glad du er du.

[Gjest SelinaKyle]

Tusen takk for svar, skal prøve ta det med meg videre