Er det ok å lyve..

[AnonymBruker]

... og skylde på kjæresten, og si "jeg juger for du blir så sint"?

Anonymous poster hash: 671ec...c88

[søtpai]

Nei

[AnonymBruker]

Kommer an på

Anonymous poster hash: 644a6...071

[AnonymBruker]

Den som lyver må vel selv eie at de har hatt et valg om å si sannheten.

Men jeg tror også at flere personer gjør seg selv lette å lyve til. Hvis man klikker i vinkel av småting så er man jo ikke en enkel person å være ærlig mot.

Anonymous poster hash: 26f05...c01

[AnonymBruker]

Den som lyver må vel selv eie at de har hatt et valg om å si sannheten.

Men jeg tror også at flere personer gjør seg selv lette å lyve til. Hvis man klikker i vinkel av småting så er man jo ikke en enkel person å være ærlig mot.

Anonymous poster hash: 26f05...c01

Han traff en ny mens vi enda var sammen. Så ingen småting. Men det er visst min skyld at han ikke sa noe, for jeg ville bli så sint? No shit! Hvem hadde ikke blitt det? Nå er jeg ikke bare forlatt, men en som det er helt ok å juge for også ;(

Er en blanding av sint og fryktelig lei meg

Anonymous poster hash: 671ec...c88

[Veggdyret]

Tja, i utgangspunktet vil jeg si at dersom man må lyve for partneren, så burde man ikke være sammen.

Om det er angående småting (feks. man er på slankern sammen og den ene har smugspist en sjokolade) så kan det vel alltids gå.

Men du snakker om utroskap, sånn jeg forstår det. Absolutt IKKE greit. Gå nå, ikke snu deg tilbake, ikke snakk med ham igjen. Ferdig med saken.

[AnonymBruker]

... og skylde på kjæresten, og si "jeg juger for du blir så sint"?

Anonymous poster hash: 671ec...c88

Når noen sier "jeg lyver fordi du blir sint" så er det ikke en fordeling av skyld. Den som lyver har alltid 100% skyld. Det er en sannhet.

Han sier altså "jeg er så selvsentrert at mitt beste er bedre enn ditt beste, og jeg har (og kommer sikkert alltid til å) prioritere mitt velbefinnende over din rett til å selv bestemme hva du finner deg i fra en mann."

Men hvorfor må du spørre om det er ok, ts? Har du så liten verdi i egne øyne at du oppriktig tviler på om det kanskje er helt greit å lyve til deg? Jeg vet nemlig at det ikke er ok å lyve til meg. Å i etterkant komme å si at en løy fordi en er feig og selvsentrert gjør situasjonen bedre, selvsagt - jeg vet da at tapet av personen som venn eller partner på langt nær er noe tap, men heller en seier.

Anonymous poster hash: 24563...da9

[AnonymBruker]

Når noen sier "jeg lyver fordi du blir sint" så er det ikke en fordeling av skyld. Den som lyver har alltid 100% skyld. Det er en sannhet.

Han sier altså "jeg er så selvsentrert at mitt beste er bedre enn ditt beste, og jeg har (og kommer sikkert alltid til å) prioritere mitt velbefinnende over din rett til å selv bestemme hva du finner deg i fra en mann."

Men hvorfor må du spørre om det er ok, ts? Har du så liten verdi i egne øyne at du oppriktig tviler på om det kanskje er helt greit å lyve til deg? Jeg vet nemlig at det ikke er ok å lyve til meg. Å i etterkant komme å si at en løy fordi en er feig og selvsentrert gjør situasjonen bedre, selvsagt - jeg vet da at tapet av personen som venn eller partner på langt nær er noe tap, men heller en seier.

Anonymous poster hash: 24563...da9

Hm... Ja, jeg har kanskje etter mange år i dette forholdet begynt å føle at jeg ikke er så mye verdt.

Løgnene har vært mange, alt fra små til store ting. Lyver til alle han tenker kan bli irritert på han. Vrir alltid sannheten til sin fordel.

Vi var sammen i veldig mange år, så jeg merker nå at dette preger meg.

Han har alltid fortalt meg at jeg er en kontrollfreak, en kommandant osv... hvorfor han sa disse tingene? Jo for jeg reagerte på at han fikk nye venninner hver gang han var på byen (selvfølgelig uten meg, vi gikk nesten aldri ut sammen). Eller at jeg ble sur når han alltid bare skulle på ferie med kompiser, og vi ikke dro noen steder

Og når jeg ikke har likt ting, har han fått meg til å sitte å føle meg som en kjip person.

Og vet du, jeg har trodd på dette.

Jeg er egentlig en oppegående person, men har alikevel ikke merket hva som har kommet snikende inn på meg.

Jeg er endelig ute av dette forholdet, og har mye å jobbe med. For patetisk nok, sitter jeg og savner dette forholdet, for alt som var galt i det var jo min feil, ikke sant? Jeg som ødela det! Jeg vet jo innerst inne at dette ikke er sant, men...

Anonymous poster hash: 671ec...c88